«Neeeeeei! Hvorfor?!?» Vi hadde kommet til scene tre i den knapt seks minutter lange videoen The Most Unsatisfying Video in the World ever made da partneren min ikke orket mer. Den hadde vært smertefull å se på helt fra begynnelsen av, da en kake langsomt ble delt opp i meningsløse, ujevne biter. Da det kom en pose fargerikt Skittles-godteri på skjermen sammen med en pose like fargesprakende M&M, gjettet hun (helt riktig) at de ville bli blandet sammen i samme bolle – de har litt ulik fasong og størrelse.
Alt ble utført til den samme monotone, optimistiske og typiske bakgrunnsmusikken vi hører i mange «gjør-det-selv»-videoer. [Vil du se slurvet utført deling av tomat i skiver, fomling med kortstokk og folk som ikke klarer å tegne rette streker med linjal, skrelle et egg eller klippe papir, er dette videoen for deg, red.anm.]
Prosess-sjangerensevne til å trenge inn i tilskuerens sinn er noe som kan mobiliseres for politiske formål på begge sider.
Videoen er, slik forfatter Salomé Aguilera Svirsky beskriver den, «en parodi på presentasjon av en prosess» – en parodi på en gjør-det-selv-video. Alle de 20 scenene i nevnte video viser et «forhold til formgivende aktiviteter, av arbeid», og noen av klippene viser at man på sett og vis «får jobben gjort», men det er utført med dårlig teknikk, sviktende ferdigheter, feil valg av materialer og verktøy og en lang rekke tilfeldigheter som er det motsatte av hva kino-, medie- og dokumentarforsker Svirsky kaller «prosess-sjangeren» – et fenomen som ikke har blitt navngitt og dermed heller ikke teoretisert før nå.
Tilsynelatende enkelt
Prosess-sjangeren er – fra industriell kinofilm tidlig på 1900-tallet til moderne gjør-det-selv-videoer på YouTube – i det store og hele en «sekvensielt ordnet fremstilling av noen som lager eller gjør noe». Sjangeren omfatter teknikk, ferdigheter, kunnskap, erfaring, og til slutt noen som utfører arbeidet frem til et endelig resultat som gjerne ser enkelt ut for den som ser på, selv når det er alt annet enn enkelt å utføre i virkeligheten.
Skvirsky gjenskaper sjangerens mest fascinerende trekk i sin nye bok. Hun leder leseren gjennom trinnene i sin egen tenkning om fenomenet. Analysen utvikler seg sømløst, grundig, dyktig og logisk overraskende – man kan ikke forutse neste trinn, men når det kommer, gir det mening. Ikke minst gjør hun det med en letthet som skjuler den dramatiske mengden kompleksitet som er involvert og det fantastiske kaos som må ha oppstått i forkant av tekstens endelige form.
Teksten går i dybden på fem spørsmål:
Hvor gammel sjangeren er
Hvordan forholdet er mellom sjanger og medium
Hvilken effekt den har på tilskuerne
Sjangerens sosiokulturelle og politiske betydning
Hvorfor sjangeren opplever en eksplosjonsartet popularitet akkurat nå
Jakten på svarene til hvert spørsmål tar leseren uventet langt av gårde til ulike punkter, som til slutt kartlegger de mest interessante problemene i vår tid.
Et transformativt potensial
Prosess-sjangerens evne til å trenge inn i tilskuerens sinn er noe som kan mobiliseres for politiske formål på begge sider. Det både former og formes av forståelsen av hva arbeid er (og hva som er arbeid) og hvorfor det har betydning.
Ifølge Skvirsky resulterer «misnøyen og gleden» ved å se The Most Unsatisfying Video in the World ever made (selv om partneren min syntes den var for urovekkende til å være morsom) «fra en samtidig påkallelse av gleden ved prosess-sjangeren og den eventuelle fornektelsen av disse gledene». Her følger hun et av sine viktigste spor, nemlig hvorfor det er så fascinerende å se på noe som blir (dyktig) fremstilt, transformert eller oppnådd gjennom en målrettet menneskelig aktivitet.
Det prosess-sjangeren kan gjøre, er å «vise en estetikk som gjør det menneskelige arbeidets fantastiske transformative potensial håndgripelig», slik Skvirsky formulerer det. Selv om hvert trinn i boken The Process Genre er spennende lesning – ikke minst på grunn av den utmerkede analysen som får selv de minste detaljer til å virke uunnværlige – er et av de mest interessante partiene i boken Svirskys refleksjoner om hva sjangeren kan fortelle oss om arbeidets betydning, og om arbeid som et begrep for «produktiv innsats» må reduseres til et bestemt sosialt forhold, som eksempelvis lønnsarbeid under kapitalismen.
For eksempel, som Skvirsky viser, er et av sjangerens potensial å gjengi arbeidsformer som generelt ikke oppleves som arbeid, og å synliggjøre ferdighetene i ulike arbeidsformer som oppleves som ufaglært. Som sådan har prosess-sjangeren et potensial til å bevare og revolusjonere vår måte å betrakte «arbeid» på.
Oversatt av Iril Kolle
