Folkelige organisasjoner under økende press

De siste årene har vi sett en økende tendens til at humanitære organisasjoner og deres ansatte blir systematisk hindret i å drive politisk eller organisatorisk arbeid.

Fra Norsk folkehjelps arbeid.
Henriette Westhrin
Westhrin er generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Tidligere i år ble lederen av en av Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner drapstruet av paramilitære, og tvunget til å gå under jorda og holde seg i skjul. Organisasjonen jobber med å forsvare landrettigheter og gjenvinne landområder. Begrensing av menneskers mulighet til å si sin mening, være uenig i makthaveres beslutninger eller være aktiv i organisasjoner er et fenomen som stadig brer om seg. På engelsk kalles fenomenet «shrinking space» og med dette menes den stadig begrensede muligheten til å ta plass i samfunnet for å kjempe for marginaliserte gruppers interesser eller rettigheter. 

Fenomenet kan ta mange former og ha ulik grad av alvor, men felles for de alle er at organisasjoner eller personer blir systematisk hindret i å drive politisk eller organisatorisk arbeid. Sivilsamfunnet blir utsatt for alt fra lover som hindrer finansiering, intrikate regler for registrering av organisasjoner, kriminalisering av protest og raiding av eiendom, til grovere angrep som bortføring, fengsling uten lov og dom, tortur, trusler, forfølgelse og drap. Bare i år har Norsk Folkehjelps partnere opplevd en rekke drap på aktivister. De som jobber med politiske rettigheter og demokratisering er svært utsatt. 

Antiterrorlover hindrer demokratisering

Arbeid mot terrorisme er en hyppig brukt forklaring på hvorfor stater vedtar antiterrorlover som disiplinerer og kontrollerer organisasjoner som inntil nylig har vært ansett som legitime sivilsamfunnsaktører. Slike lover er vedtatt i en rekke land – fra USA, Frankrike og Storbritannia til Uganda, Kenya og Sudan. Landene i Midtøsten tar ledelsen når det gjelder strenge antiterrorlover. 

Arbeid mot terrorisme er en hyppig brukt forklaring på hvorfor stater vedtar antiterrorlover som disiplinerer og kontrollerer organisasjoner. 

Mellom 2012 og 2015 ble det ifølge International Centre for Not-for-Profit Law vedtatt 120 restriktive lover i 60 land. En tredjedel av disse lovene begrenset internasjonal finansiering, halvparten omfattet det juridiske rammeverket for sivilsamfunnsorganisasjoner og en femtedel la restriksjoner på forsamlingsfriheten. Knepene kopieres fra land til land. 

Inntil for få år siden hadde vi tro på at tendensen internasjonalt gikk mot mer demokratiske valg, mer deltakelse og mer respekt for folks rettigheter, men denne trenden har snudd. Det er naturligvis mange årsaker til dette. Vår erfaring tilsier at når de økonomiske forskjellene i et land øker eller holdes høye, øker også motsetningene og konfliktnivået mellom makthaverne og folket. Sistnevnte opplever ikke at myndighetene tjener samfunnet, men sine egne eller utenlandske selskapers interesser, og protestene tiltar. Restriktive lover, kriminalisering og direkte angrep blir da et effektivt grep for å rydde motstand av veien og bevare makten. 

Politisk motsvar påkrevd

Selve kjernen i de tiltakende konfliktene mellom folkelige organisasjoner og makthavere er fordeling av ressurser. Når makten er konsentrert på få aktører og det er et fravær av mekanismer for omfordeling av makt, er det stor risiko for at ressursene i samfunnet blir ulikt fordelt. Derfor er det nødvendig med sterke organisasjoner som representerer grupper i samfunnet som er langt fra maktens sentrum. Gjennom mobilisering, synliggjøring og press er sivilsamfunnet en uvurderlig kraft for å sørge for å motvirke ulikheten i samfunnet. 

Bare i år har Norsk Folkehjelps partnere opplevd en rekke drap på aktivister.

Det er på grunn av organisasjonenes potensielle makt og slagkraft at de ses på som en fiende. Derfor er det effektivt å skape splid og angripe individer. 

Norsk Folkehjelp mener at vi ikke kan overlate til organisasjoner eller individer å forsvare seg mot dette. Angrepet er for systematisk og massivt. Et kraftig politisk motsvar er påkrevd. EU har begynt å adressere kneblingen av sivilsamfunnet. En rekke mekanismer er allerede på plass. All den tid Norge anser sivilsamfunns-
aktører som nødvendige endringsaktører er det på høy tid at også vi har en tydelig strategi for å støtte folkets kamp for demokrati.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.