Tidlig om morgenen den 17. april 1961 iverksatte cubanske flyktninger, med støtte fra den amerikanske etteretningsorganisasjonen CIA, en invasjon i Grisebukta på den sørvestlige delen av Cuba. To dager før hadde cubanske flyplasser blitt bomba for å sette det cubanske flyvåpenet ut av spill, og for å rydde terreng for invasjonsstyrkene. Men det cubanske flyvåpenet ble ikke eliminert, og invasjonsstyrkene kom aldri lenger enn til sumpene i Grisebukta.
President John F. Kennedy hadde gitt ordre til invasjonen, men den var blitt forberedt under Eisenhower-administrasjonen. CIA-sjefen, Allen Dulles, hadde forsikret både Eisenhower og seinere Kennedy om at han vil gjøre ende på Fidel Castro på samme måte som CIA hadde gjort ende på Jacobo Arbenz i Guatemala. Arbenz reformregjering ble styrta i et kupp organisert av USA i 1954. “Forbrytelsen” var at han hadde satt i gang en jordreform, der han tok udyrka jord fra United Fruit Company, og begynte å fordele den til tusener av jordløse familier.
CIAs analyse av den politiske stemninga på Cuba før invasjonen var mer ønsketenkning enn realistisk kalkyle: “De store massene av det cubanske folk (…) venter en invasjon før midten av april 1961 og setter store forventninger til den”. Men forhåpningene om et stort opprør mot Castro viste seg å være falske. Cubanere flest støtta opp om Castro, og invasjonsforsøket ble en total fiasko. Cubanske fly angrep forsyningsskipa til de om lag 1400 eksil-cubanerne som hadde gått i land i Grisebukta. To ble senka og resten ble tvunget til å trekke seg tilbake. Elleve fly ble også skutt ned. De cubanske soldatene hadde omringa “frigjørerne”, og i løpet av et par dager gjorde de ende på invasjonen. Om lag 200 eksil-cubanere ble drept under kampene, og de 1200 som ble tatt til fange ble “utveksla” mot 53 millioner dollar i mat og medisiner.
“Det må høre til de utilgivelige feilberegninger i forbindelse med hendelsene i Grisebukta å tro at cubanerne ville ha godseierne tilbake,” skriver John Kenneth Galbraith, Harvard-professor i økonomi og også økonomisk rådgiver for president Kennedy. Og han hadde nok også trygt kunnet føyd til at de heller ikke ville ha tilbake Batistas politifolk og militære, og heller ikke eierne og arvingene til bankene, spillebulene og bordellene.
Cuba hadde vært nyttig for USA som sukkerprodusent, ferieparadis og med Havanna som forlystelsessenter. Første nyttårsdag 1959 hadde det lyktes den revolusjonære 26. juli-bevegelsen, under ledelse av Fidel Castro, opprinnelig jurist og advokat for de fattige i Havanna, å ta makta på Cuba. Castro hadde vel fem år før – 26. juli 1953 – leda et angrep på en militær avdeling i Santiago de Cuba. Angrepet ble slått ned, og flere ble fengsla og torturert i hjel. Castro ble dømt til døden, men ble løslatt to år seinere og flykta til Mexico. Han returnerte til hjemlandet i 1956, og sammen med broren Raul, argentineren Ernesto “Che” Guevara og ni andre geriljaledere gjemte Castro seg i fjellene. De oppnådde en voldsom popularitet, fikk oppslutning, og kjempa en intens geriljakrig mot Batista i to år.
Castros revolusjon hadde et radikalt, men liberalt og demokratisk program. Og forholdet til USA var betent. Amerikanske bedrifter og finansmenn kontrollerte nesten hele elektrisitets- og telefonnettet, halvparten av jernbanene og nesten halvparten av sukkerproduksjonen. Etter som sukker var ryggraden i den cubanske økonomien, førte dette til sterk avhengighet av USA.
Cuba hadde blitt produsent av sukker på slutten av 1700-tallet, og sukkerplantasje-økonomien var basert på slavearbeidskraft fra Afrika. Sukker var den sentrale eksportvaren både under slaveriet og etter at det ble oppheva i 1880-åra. Stadig flere amerikanske investorer og selskaper etablerte seg på Cuba. Men konkurransen på verdensmarkedet var hard, og på slutten av 1800-tallet ble Cuba nærmest tvunget til å rasjonalisere og å modernisere. Dette var kostbart. Den cubanske sukkeradelen hadde ødsla bort formuer på titler, festivas og fjas, og nå fulgte konkursene og nordamerikanerne sto klare til å kjøpe opp flere plantasjer og møller.
Mange plantasje-eiere valgte, eller ble tvunget, til å selge. Ikke så få av dem som solgte ble forvaltere for sine tidligere plantasjer, på vegne av amerikansk-kontrollerte selskap. Samtidig med dette økte strømmen av cubanere som dro til USA for å skaffe seg arbeid eller utdannelse. USA var i ferd med å bli den spanske kolonien Cubas økonomiske metropol, og mange amerikanere, og også en god del cubanere, tok det for gitt at Cuba en dag ville bli en del av USAs delstater.
Cuba hadde ikke oppnådd uavhengighet samtidig med de øvrige spanske koloniene i Latin-Amerika omkring 1820. Motstanden mot Spania vokste på slutten av 1800-tallet, og det kom til opprør og krig mot spanjolene. USA intervenerte, og dermed ble den cubanske uavhengighetskrigen omskapt til Den spansk-amerikanske krig. USA vant, og 1. januar 1899 overdro Spania formelt Cuba (og Puerto Rico og Filippinene) til USA.
Cuba fikk formell suverenitet i 1902, men måtte avstå Guantánamo-basen til USA, som også påberopte seg retten til å intervenere på Cuba, for “bibehold av cubansk uavhengighet”. Cuba fikk en handelstraktat som gav øyas produkter fri tilgang til det amerikanske markedet. Den ekstreme avhengigheten ble forsterka av at amerikanerne kjøpte opp mange eiendommer og firmaer som var blitt rasert eller hadde gått konkurs under krigen. Cuba ble reelt sett en amerikansk koloni.
På grunn av uroligheter, intervenerte USA en rekke ganger øya på begynnelsen av 1900-tallet og støtta Fulgencio Batista i et kupp i 1933. Batista var Cubas egentlige hersker fram til 1944, og overtok igjen makta gjennom et kupp i 1952, og styrte diktatorisk fram til han ble styrta av Castro på nyttårsdagen 1959.
Washington var ikke lenger så interessert i å opprettholde reaksjonære militærdiktatur som Batistas styre på Cuba. Hans diktatur hadde antatt former som virka sjenerende for USA. Etter en tids tvil om hvilken vei han skulle velge, slo Castro inn på en nasjonaliseringspolitikk som kom til å bli retta direkte mot amerikanske økonomiske interesser. Sukkerplantasjer og fabrikker ble overtatt av den cubanske stat, og forhandlingene om erstatning som ble innleda med amerikanerne, førte ikke fram.
Å knytte seg til den andre supermakta, Sovjetunionen, ble derfor ansett som den eneste måten å kunne motstå et sterkt amerikansk press på. Sovjetunionen, som først hadde vært avventende til Castro, fikk større forventninger fra årsskiftet 1959-60. I februar 1960 slutta Sovjetunionen avtale med Cuba om kjøp av cubansk sukker, gav et svært lån og de to landa oppretta diplomatiske forbindelser i mai 1960.
Eisenhower stansa sukkerimporten fra Cuba i juni 1960, og Castros nasjonaliseringsprogram førte til at USA brøt alle forbindelser og innførte en total økonomisk boikott av Cuba i januar 1961.
Det er kanskje forenklet å hevde at Grisebuktinvasjonen og konflikten med USA dreiv Castro over mot kommunisme. Men dagen før invasjonen – 16. april 1961 – holdt han begravelsestalen for de omkomne under bomberaida dagen før. Det var under denne talen han for første gang kalte den cubanske revolusjon for sosialistisk. Og to uker seinere, under 1. mai-talen, erklærte Castro at den cubanske revolusjon var en sosialistisk revolusjon og at Cuba var en sosialistisk stat. 2. desember samme år erklærte han seg som marxist-leninist. Grisebukta betydde det endelige skritt over mot Sovjetunionen.
Bruddet med USA og tilnærminga til Sovjetunionen kulminerte i Cuba-krisa i oktober 1962. I midten av oktober 1962 viste luftfotografier at sovjeterne var i ferd med å anlegge baser for raketter med kjernefysiske sprenghoder på Cuba. Disse ville kunne nå store deler av det østlige USA. I en tale 22. oktober opplyste president Kennedy at USA ville iverksette en blokade av Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske rakettleveranser. Dramatiske dager fulgte før den sovjetiske erklæring av 28. oktober om at rakettanlegga skulle nedlegges og rakettene og utstyret sendes tilbake til Sovjetunionen. Skip med raketter om bord som allerede var på vei mot Cuba gjorde vendereis. Til gjengjeld måtte USA langt på veg love å aldri mer invadere Cuba. Castro var livredd for et nytt “Grisebukta”.
Litt seinere trekker USA tilbake noen raketter landet har utplassert i Tyrkia, men likevel var Cuba-krisa et kraftig prestisjenederlag for den sovjetiske leder, Nikita Khrustsjov. Sett fra et latin-amerikansk synspunkt var de viktigste resultatene av Cuba-krisa at USA måtte akseptere en sosialistisk stat i sin “bakgård”, og at Cuba fra nå av ble betraktet som en del av Sovjets innflytelsessfære.
Castro hadde lite å velge mellom. Det ble inngått avtale med Moskva om økonomisk hjelp, overføring av teknologi og subsidierte sukkerpriser. Cuba ble værende i sukkerøkonomien i minst like stor grad som landet hadde vært før Castros maktovertakelse. Og like før kommunismens kollaps i Øst-Europa var godt og vel 80 prosent av Cubas utenrikshandel med østblokkland.
Etter oppløsninga av Sovjetunionen i 1991 forsvant all støtte og hjelp. Etter noen hundreårs avhengighet av Spania og mange tiårs avhengighet av USA og deretter Sovjet, måtte landet for første gang greie seg på egen hånd. Det førte til ei akutt økonomisk krise som nådde høyden i 1993, men som var over – i alle fall kraftig dempa – i 1996.
Det kommunistiske regimet er avhengig av Fidel Castro for å holde stand. Og hva man enn måtte mene om det sosialistiske Cuba, er det neppe mange i landet som benekter Castros storhet. Mer enn noen annen diktator har han stått for grunnbehova for alle: mat, klær, helse og skole. Og han har overlevd en rekke amerikanske presidenter, som alle mer enn gjerne ville bli kvitt ham.
