Med boken The War That Must Not Occcur har Stanford-filosofen Jean Pierre-Dupuy skrevet en bok som knapt kunne vært viktigere – eller mer tidsmessig. Den kommer ut i september, nesten samtidig med Christopher Nolans uhyggelige film om atombombens far, J. Robert Oppenheimer. Filmen selv kommer ut som et salgbart, men gysende alvorlig apropos til en lettantennelig verdenssituasjon. Dupuys bok er særmerket av en dyp dialog med filosofi om atomvåpen, der særlig franske, tyske og amerikanske intellektuelle har prøvd å få et grep på det ubegripelige: trusselen om verdens tilintetgjørelse – ikke som en fiktiv forestilling, men som en påtrengende politisk realitet. Dupuy har vært rådigiver for atomsikkerhet i Frankrike og har skrevet en rekke bøker om forholdet mellom politikk og vold, fremtid og nåtid, spådommer og katastrofer.

Dommedagsklokken slår

Dommedagsklokken som gir en indikasjon på hvor stor faren er for full atomkrig, er et informasjonsforum som ble opprettet av The Bulletin of Nuclear Scientists i 1947. Den gangen ble klokken satt til 7 minutter til midnatt – og viseren krøp stadig nærmere idet rakettene ble flere og forhandlingene fortsatte å bryte sammen under den kalde krigen. Under Cuba-krisen i 1962 holdt verden pusten. Dommedagsklokken var av atomvåpenpanelet angitt til to minutter før midnatt mens Krustsjov og Kennedy presset på for strategisk overtak, med verden som innsats.

Som Dupuy forteller i boken, har det senere blitt kjent at verdens ende faktisk kunne ha inntruffet på grunn av en hektisk misforståelse i en russisk atomubåt som ble omringet av amerikanske krigsskip utenfor Cuba bare noen dager etter at krisen offisielt var over. I den utsatte ubåten, som amerikanerne ikke visste var væpnet med atomraketter, trodde offiserene at de var under angrep, og at de dermed var forpliktet til å avfyre et atomvåpen mot amerikanerne. Bare en formalitet i den russiske marinens rangsystem, som var åpent for fortolkning, reddet oss alle fra tredje verdenskrig.

Dommedagsklokken ble stilt tilbake til 17 minutter før midnatt etter jernteppets fall, for å bli flyttet tilbake til 7 minutter fra midnatt etter 11. september 2001. I dag, etter invasjonen av Ukraina, har ekspertene erklært at den står 90 sekunder før midnatt. Vi er offisielt nærmere armageddon enn noen gang tidligere i historien.

«Hva er verden verdt uten Russland?»

Som filosof er ikke Dupuy ute etter å beregne faren for atomkrig, men å forstå risikoen og forholde seg til den. Boken The War That Must Not Occur er oversatt fra den franske originalen fra 2019 med et nytt forord om Putin og Ukraina-invasjonen fra januar 2023. Selv om noen atomvåpenkritikere har hevdet at masseødeleggelsesvåpen er blitt strategisk avleggs, er det mye som peker i motsatt retning – og i politikken er trusler om bruk av atomvåpen langt fra å være noe tabu. Allerede i 2018 filosoferte Putin som følger i en tale til folket: «[Bruken av atomvåpen] ville være en global katastrofe for menneskeheten. For planeten ville det også være en global katastrofe. Men som borger i vårt land og overhode for den russiske staten vil jeg stille følgende spørsmål: Hva er verden verdt uten Russland?»

Militærstrategisk rådgiver for Putins regjering

Siden Dupuy skrev sitt forord, har utviklingen i Russland blitt stadig mer bekymringsfull: Sergej A. Karaganov, som er utenrikspolitisk og militærstrategisk rådgiver for Putins regjering, publiserte i juni i år den overstadig provoserende artikkelen «A difficult but necessary decision». Her går han videre med tanken om at Russlands skjebne er vel så viktig som resten av verdens fremtid. Han går inn for at atomvåpnene er gitt til menneskeheten av Gud fordi vi moderne mennesker har glemt å frykte helvetes pinsler. Frykten for armageddon må mobiliseres for fullt: «Det som blir avgjort på Ukrainas slagmarker, er ikke bare, og ikke først og fremst, hvordan Russland og en fremtidig verdensorden vil se ut, men hovedsakelig om det vil gjenstå noen verden i det hele tatt, eller om planeten vil bli omgjort til radioaktive ruiner som forgifter det som gjenstår av menneskeheten.»

Karaganov går inn for at Russland bør senke terskelen for bruk av atomvåpen og slippe en skremselsbombe.

Til tross for at han først maner frem en begrunnet frykt for verdens undergang, blir det snart klart at dommedagsscenariene er ment å understreke Russlands verdenshistoriske rolle, som Guds utvalgte nasjon. Karaganov går inn for at Russland bør senke terskelen for bruk av atomvåpen og slippe en skremselsbombe, for eksempel over Polen. Rasjonalet er at USA uansett ikke vil velge å «bytte et mulig Boston mot et mulig Poznań». Den kalde krigens logikk der faren for gjensidig tilintetgjørelse gjør terskelen for bruk av atomvåpen ekstremt høy, er ifølge Karaganov ikke lenger troverdig – og for Russland vil det være gunstig å senke terskelen for bruk av atomvåpen. Avskrekkingen må befris fra sin fredsfunksjon, og Russland må frigjøre seg fra det han ironisk omtaler som ‘fredselskende’ ideologier. Avskrekking må brukes som et maktmiddel. Et foregripende (preemptive) atomangrep vil ifølge Karaganov gjøre slutt på «Vestens fem hundre år lange dominans» og «befri menneskeheten». Ved at Vesten blir skremt, vil det også minske sannsynligheten for total atomkrig, mener Karaganov.

Retorikken er oppskrudd – og insinuasjonen om å gjøre Kiev til et nytt Hiroshima som tvinger fienden til å overgi seg, hviler på en farlig skjør logikk. At selv den suspekte ideologen og filosofen Aleksandr Dugin – som har blitt beskrevet som hjernen bak Ukraina-invasjonen – advarer mot Karaganov, sier sitt. Uansett er det ekstremt urovekkende at en profilert politisk rådgiver får slike meningsytringer på trykk og blir diskutert i den russiske offentligheten. Strategiske provokasjoner blir en form for russisk rulett med hele verden som innsats.

Trumps atomtrussel

Med et snev av ironi åpner Dupuy boken sin med et overraskende tenksomt, men også urovekkende sitat av Donald Trump fra 1990, fra lenge før han gikk inn i politikken. Trump sier: «Jeg har alltid tenkt på atomkrigens problem: Det er et svært viktig element i mine tankeprosesser. Det er den ytterste, den ytterste katastrofe, det største problemet denne verden har, og ingen legger vekt på mekanismene som er i spill. Det er litt som en sykdom. Folk tror ikke de vil bli syke før det skjer. Ingen vil snakke om det. Jeg tror den største av alle idiotier er folks tro på at det aldri vil skje fordi folk vet hvor ødeleggende det vil bli, så ingen bruker våpnene. For noe bullshit.»

Selv om det ligger et advarende alvor i Trumps avvisning av atomfreden, vendte denne tenksomme kynismen seg til en ekstremt ubetenksom feiring av atombombene som maktmiddel da han ble president nesten 30 år senere. I rivaliseringen med Kim Jong-un satte han verdensfreden på spill med argumenter som ikke var særlig mindre subtile enn Karaganovs. Direkte sitert: «Jeg har også en atomvåpen-knapp, og den er større og sterkere enn din. Og min knapp virker.» Rent bortsett fra infantiliteten kan det tolkes som en variant av Nixons «gal-mann-teori», der det å opptre som totalt uberegnelig blir brukt som et skremselsmiddel, som en integrert del av avskrekkingsstrategien atomvåpnene inviterer til. I en kommende bok skriver Miles Taylor om sjokkbølgene disse utsagnene spredde i administrasjonen og hæren: «I sikkerhetspolitikkens verden blir alt som har med atomvåpen å gjøre, behandlet som ekstremt sensitivt – godt planlagt og omhyggelig regissert. Men hva Trump når som helst kunne finne på å si, hadde vi ingen kontroll over.» I prinsippet vil en kommentar på Twitter være nok til å sette forsvaret i alarm-modus og eskalere konflikten.

Eskaleringens paradokser

Eskaleringen ligger innbakt som en del av trusselen, og den konstante faren for at hele atomarsenalet skal bli mobilisert i et motangrep, blir også brukt som argument for en nervøs atomfred, basert på terrorbalanse. Den rådende fortellingen om den kalde krigen er at atomvåpnene var det eneste som forhindret – og kunne forhindre – en tredje verdenskrig mellom Sovjetunionen og USA. Atomvåpenfreden er en paradoksal fortelling og konstellasjon med en besynderlig logikk. Hovedanliggendet i Dupuys bok er å gå denne logikken – og dermed denne fortellingen – på klingen. Hvis alt hviler på et strategisk sjakkparti der motpartens trekk blir foregrepet, bør vi forvente en vanntett logikk. Men Dupuy viser at argumentene i praksis falt fra hverandre fra første stund.

Atomvåpenfreden er en paradoksal fortelling med en besynderlig logikk.

Evnen til å slå tilbake uansett hvor stort angrepet er, utgjør en hovedkomponent i MAD-doktrinen (mutual-assured-destruction), slik den ble utviklet og lagt frem av Thomas Schelling og andre spillteoretikere ved tankesmien RAND i California på 1950-tallet. Som Dupuy sier, gir disse tørre analysene inntrykk av at vi har å gjøre med det ypperste av menneskelig rasjonalitet – mens det faktisk dreier seg om menneskets største galskap. Men selv ut fra argumentenes egen logikk oppstår det problemer. Tanken er at begge parter vet at motparten vil slå tilbake med sitt fulle atomarsenal selv etter et første, tilintetgjørende angrep, siden våpen som er skjult i ubåter og sikrede siloer, vil forbli operative. Det er trusselen om en slik second strike som vil få fienden til å avstå fra å angripe: Avvergingsstrategien innebærer at motangrepet er uunngåelig, og at første angrep dermed bør være uaktuelt – i prinsippet.

Kritikk av den rene galskap

Problemet – slik Dupuy låner det fra atomvåpenmotstanderen Jonathan Schnell – er dette: Hvilken motivasjon vil lederen for et land der alle store byer er tilintetgjort, egentlig ha for et motangrep – etter at hele landet han eller hun skulle forsvare er gjort ulevelig? «Man kan ikke troverdig avverge et første angrep med et andre slag hvis raison d’être oppløser seg i det øyeblikket det første angrepet finner sted.» Det blir litt som å si: «Hvis du dreper hele familien min, vil jeg ikke ha noe annet valg enn å drepe deg og hele din familie.» Problemet er at hvis hele familien din først blir drept, har du ikke lenger noe å forsvare; tragedien er et faktum. Hvis den rasjonelle motivasjonen for handlingen som utgjør den avvergende trusselen, faller bort allerede i et tenkt scenario, hvor troverdig er da trusselen selv? Og hvis det er snakk om en tom trussel, hva skjer da med likevekten avskrekkingen skal garantere?

Hevn er verken rasjonelt eller strategisk, det er en lidenskap.

Et motiv som gjenstår, er selvsagt hevn. Men hevn er verken rasjonelt eller strategisk, det er en lidenskap. Den iskalde rasjonaliteten i MAD-doktrinen viser seg dermed å være en rabiat rasjonalitet, som må regne inn hevngjerrighet som et psevdo-rasjonelt motiv. Det blir rasjonelt å overbevise motstanderen om at du virkelig er gal, som hos Nixon og Trump. Galskapen blir ikke mindre hvis utraderingen av et kontinent og drapet på hundrevis av millioner av uskyldige mennesker blir gjort til en prinsippsak. Rasjonaliteten i MAD-doktrinen ser ut til å være nesten like skjør som Karaganov (og Trump) antar.

Løsningen ligger ikke dermed nødvendigvis i det å være mer rasjonell. Som Dupuy snedig påpeker, er det heller overbevisningen om at det rasjonelle er noe opphøyd og etterstrebelsesverdig, sivilisasjonens krone, som står for fall. Også fornuften kan bli gal. Selv den enkleste beslutningsteori eller utilitaristiske kalkyle vil anbefale oss å ofre en fullstendig uskyldig person hvis det kan redde et større antall mennesker, eller ofre et stort antall sivile for å redde et større antall sivile: Den rasjonelle hemningsløsheten i Trumans overveielser før Hiroshima og Nagasaki var allerede forbredt gjennom brannbombingen av Tokyo i det siste krigsåret, og vi kunne her føye til bombingen av Dresden.

Paniske beslutninger eller automatiske alternativer

Hvordan skal statsledere på mindre enn fem minutter avgjøre om de skal utløse en atomkrig, mens de vet at de selv – personlig – antagelig er målet for angrepet og uansett knapt vil overleve? Allerede med konvensjonelle raketter er det er umulig å vite om en rakett bærer atomvåpen eller ikke. Følgelig har Russland nå vedtatt å behandle enhver rakett som kommer inn i landets luftrom, som et atomangrep. Forskningsraketten som ble skutt ut fra Andøya i 1995, og som fikk Jeltsin til å hente frem kofferten med atomnøklene som kunne utløst tredje verdenskrig, er en hendelse som har blitt beskrevet som verdenshistoriens farligste øyeblikk. Den ville i dag – i prinsippet – endt med verdens undergang.

Russland har nå vedtatt å behandle enhver rakett som kommer inn I landets luftrom, som et atomangrep.

Dupuy nevner ikke denne hendelsen, men kommer inn på en tilsvarende drøy episode fra 2018, der alt militært personell på Hawaii fikk beskjed om at de var under angrep. En offiser hadde misforstått, trodde de var under angrep, trykket på feil knapp. Så hva skal til for å føle seg sikker nok? Ville noen i det hele tatt noensinne våge å utløse atomraketter og utløse en atomkrig?

Bekymringen for at motparten skal anta at du selv er for ‘feig’ til å utløse et motangrep, er en antagelse som er avgjørende i Karaganovs retorikk. Denne kan som kjent motvirkes ved, som Thomas Schelling foreslo, å automatisere motangrepet i form av en ‘dommedagsmaskin’. La oss kneble oss selv og overlate makten til teknologien! Man fjerner da skjematisk eller helautomatisk fullstendig muligheten for menneskelig overveielse, etiske valg og nåde. Rasjonalet er at motparten dermed ikke vil angripe først.

Delegert makt

Automatiseringen, enten den er mekanisk, digital eller doktrinær, er et middel til å unngå det som er kjent som et halshuggingsangrep, der statslederen og regjerningen blir utradert i første-
angrepet. At en slik mulighet kan bli langt større med hypersoniske våpen, avdekker som Dupuy påpeker, en åpenbar svakhet i den tilsynelatende betryggende modellen der kun statslederen har kodene for atomvåpnene. Dette er åpenbart også for militære strateger. Derfor er makten til å respondere høyst sannsynlig – og i all hemmelighet – delegert til generaler og offiserer i felten eller til automatiserte systemer. Responsmekanismen må være som en hydra med mange hoder, som stadig vokser frem for hver halshugging.

Denne løsningen skaper nye problemer, for jo flere personer og mekansismer som kan utløse atomvåpen, desto større blir samtidig risikoen for personlig eller teknisk svikt. Det ligger dermed i sakens natur at ledelsen vegrer seg mot å avsløre hvor skjørt systemet egentlig er. Sannheten er mer komplisert enn vi får inntrykk av når den forhenværende presidenten sermonielt overleverer kodene for atomvåpenarsenalet til den nye. Dupuy beskriver en velkjent frykt blant høyere offiserer og militære ledere for at det skal bli tydelig hvorfor de er redde for at sannheten om sikkerhetsrutinene skal bli kjent.

Paradokser i kø

Tekniske, strategiske, logiske, etiske og metafysisk argumenter glir over i hverandre i Dupuys argumenter for fred og mot atomvåpen. Atomvåpenarsenalene antyder menneskehetens selvutslettelse. Vi bør tenke prinsipielt pessimistisk at det er et spørsmål om tid: Det eneste vi kan gjøre, er å utsette apokalypsen, å avverge den på nytt og på nytt. Til tross for alle dens svakheter er og blir avskrekkingens logikk avgjørende. Vi må ifølge Dupuy holde fast ved antagelsen om at totalødeleggelse vil bli konsekvensen av et angrep med atomvåpen, det Trump på nittitallet avviste som selvbedrag, og som Karaganov latterliggjør.

Når Trump, Putin, Karaganov eller for den saks skyld Kim Jong-un senker terskelen for atomangrep og fantaserer om en regional og begrenset angrepskrig som faktisk kan vinnes, forsvinner også den apokalyptiske horisonten. Når frykten for armageddon minskes, øker paradoksalt nok sannsynligheten for at den totale katastrofen inntreffer.

I Dupuys bok står paradoksene i kø, men de stammer egentlig ikke fra hans egne til tider innfløkte analyser – de stammer fra strategene som råder over verdens skjebne, og deres kritikere. Dypest sett springer paradoksene ut fra situasjonen selv. Ingen ønsker verdens ødeleggelse, men den blir ifølge ekspertene og dommedagsklokken stadig mer sannsynlig.

Det utenkelige

Kanskje er vi fanget av teknologiene, strategiene og systemene, men det er likevel mye mer vi kan og bør gjøre for å minimere sannsynligheten for armageddon. At atomfreden langt på vei er et selvbedrag, viser oss kanskje noe avgjørende: at viljen til fred ikke er noe som kan trues frem. Med en genuin overenskomst og full nedrustning kunne vi stille dommedagsklokken timevis tilbake.

Dupuy påpeker ironien i at Köningsberg, der Kant i 1795 skrev Den evige fred, i dag ligger i den russiske enklaven Kalingrad oblast, der tettheten av atomstridshoder er høyere enn noe annet sted. Kanskje vil vi en gang i fremtiden glemme hele atomvåpenmarerittet. Men før vi kan drømme om noe slikt, må vi våkent ta innover oss situasjonen slik den er. Dupuys bok en god hjelp til å gjennomtenke det utenkelige.

Teknologi og skjebne

Avskrekkingens logikk må gjøres til et metafysisk og etisk argument, som ikke er bygget på fiendens frykt, men på vår egen. Samme hvor liten risikoen er for en full atomkrig, må vi innse at atomfreden (nuclear peace) er midlertidig. Det beste vi kan gjøre, er å minimere muligheten for apokalypsen. Så langt er avskrekkingen basert på gjensidige trusler, men den forutsetter også en gjensidig sårbarhet. At sårbarheten er like viktig som trusselen i terrorbalansen, blir klart ved at USA ble tvunget til å avvikle planene om et rakettskjold på 1980-tallet – og måtte bedyre overfor Russland at de ville passe på å forbli forsvarsløse mot atomangrep.

Nedrustning som løsning er ellers forholdsvis lite diskutert i Dupuys bok, siden den gjensidige trusselens logikk står i veien for slike fromme håp. Dupuy bygger her på arbeidene til atomtrusselens kanskje viktigste filosof, Heidegger-eleven Günther Anders, som i kjølvannet av Hiroshima skrev sitt beksvarte verk Menneskets utdaterthet (1956/1980). For Anders ble atomkappløpet det klareste tegnet på at menneskenes produkter har tatt kontrollen over oss. Vi lar oss diktere av ting og systemer som har fått en nesten uinnskrenket makt over oss.

Det som først er oppfunnet, kan ikke uten videre kan avfinnes. I en verden der atomvåpen først er oppfunnet, vil vi aldri være trygge med hensyn til en full atomkrig, ikke engang dersom atommaktene ruster ned. Nye atomvåpenarsenaler vil alltid kunne bygges opp, og slik blir teknologien en skjebne, mer enn et valg. Vi kunne her vise til Dupuys kollega ved Stanford, arkeologen Ian Hodder, som i boken Where Are We Headed (2018) viser til at menneskets skjebne er sammenfiltret med teknologiutviklingen, med oppfinnelser, med ting og systemer, som vi ikke uten videre kan velge bort igjen eller vikle oss ut av. Han kaller dette ‘spor-avhengighet’ (path-dependency). Teknologier som først presenterte seg som en mulighet, går over til å bli en nødvendighet, en tvingende faktor i menneskelivet, noe vi ikke kan komme utenom.

Vi kan tilføye at hypersoniske raketter nå er den store bekymringen som RAND Corporation i dag advarer mot og har gått inn for å få innført et multilateralt moratiorium for, uten at det dermed er en vestentlig del av den offentlige debatten. Hyperraske, navigerbare raketter blir i dag utviklet av både USA, Russland og Kina – med større mulighet for panisk respons og ubalanse mellom hypermakter og andre atomnasjoner.

Fotnoter:
1 For annonseringen av de 90 sekundene, se: https://thebulletin.org/doomsday-clock/
current-time/
2 Kronikken ble opprinnelig trykket i tidsskriftet Profile Magazine og kom siden ut den
13. juni 2023 i Russia in Global Affairs: https://eng.globalaffairs.ru/articles/a-difficult-but-necessary-decision/https://eng.globalaffairs.ru/articles/a-difficult-but-necessary-decision/
3 Miles Taylor. Blowback: A Warning to Save Democracy from the Next Trump
www.politico.com/news/2023/07/10/anonymous-author-trump-nuclear-meetings-00105366
4 https://www.rand.org/multimedia/video/2017/09/27/hypersonic-missile-nonproliferation.html