Den nye positivismen

Fra Protestfestivalen. Asle Toje og Kristoffer Egeberg til høyre. (Foto: Truls Lie)
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Den noe opphetede debatten for tiden om «fake news» og «post-truth» fortjener en kommentar. Fire nye bøker omtaler nå fenomenet: Post-Truth. The New War on Truth and How to Fight Back av Matthew D’Ancona; Post-Truth. Why We Have Reached Peak Bullshit and What We Can Do About It av Evan Davis; Post-Truth. How Bullshit Conquered the World av James Ball; og Deciding What’s True. The Rise of Political Fact-Checking in American Journalism av Lucas Graves. Se Times Literary Supplement (TLS) i august, om du vil. Ja, de har rett: Media og den nye snakkende klassen serverer mye bullshit. En banaliseringen pågår også med Facebooks Enig!/Uenig! og Ha-ha! Poenget er at folk vil være der «makten» er, der ting skjer. Et uredigert medium som Facebook har derfor sine 1,2 milliarder (!) daglige brukere. Det handler om identitet – om å tilhøre, vise forakt, applaudere og følge med der de andre er. Til forskjell ser bare 4,5 millioner BBCs News at Ten. Med dette forholdet kan jeg kanskje vrenge litt på Nietzsche: at for hver enkelt med vilje-til-sannhet finnes det 250 fler med vilje-til-makt. Uansett: De individer som orker å undersøke eller søke sannheten, er nok blant samfunnets mindretall.

På den annen side angripes nå også folk for «usannheter» om du forfekter noe som ikke helt ut kan dokumenteres. Du får nærmest munnbind, blir bedt om å unnskylde deg, eller blir uthengt og utskjelt. Kanskje en slags gjenkomst av den bekreftende positivismen fra Arne Næss sin tid? Men problemet med sannheten er jo at den iblant er skjult, og derfor vanskelig å bekrefte eller bevise. For mange av oss rekker det likevel med indisier, indikasjoner og sannsynlighet for at noe skal være interessant.

Kollaps av WTC7, som ikke ble truffet av fly.

Således kan man oppleve massive angrep og latterliggjøring fra en rekke av Facebooks mest snakkesalige samt en helsides drittpakke i Dagens Næringsliv på grunn av mitt «hjertesukk» om 9/11 på min private Facebook-side i sommer. Men tross dette velger jeg nå, som redaktør i vår redigerte avis, å grave mer i denne betente materien. Slik vi gjorde i norske Le Monde diplomatique i 2003. Poenget er at vi tviler på den offisielle forklaringen initiert av USAs forrige administrasjon – at flybensin var den fulle og hele årsaken til at Twin Towers (og særlig det tredje WTC 7, som ikke ble truffet av noe fly) raste loddrett sammen on its footprint.

Det er mye vi ikke vet, eller kan se med det blotte øye, som trenger fortolkning og refleksjon. Hva da med en institusjon som nye Faktisk.no? Redaktør Kristoffer Egebergs skråsikre «usant!» om denne 9/11-saken referert i sommer – er en artikkel som faktisk ligger ute på YourNewsWire.com under etiketten «konspirasjon». Så avsløringen «ikke sant», er vel ikke så veldig nevneverdig? Egeberg fortalte ellers under Protestfestivalen i Oslo nylig at de hadde avslørt at den såkalte makronkokken på Stortinget var en falsk nyhet. Vi snakker altså om den nye «femte statsmakt». Trenger vi virkelig et slikt kontrollorgan – holder det ikke med sunn folkelig skepsis og fornuft? Og hva blir det neste – at de ansetter noen hundre «faktiskitter», betalt av NRK, Aftenposten, Dagbladet og TV2, for å gå løs på uredigerte medier som Facebook og «ta» folk for hva de skriver der? La meg låne Asle Tojes kommentar på nevnte festival –  det burde da holde at vi har «journalister og forskere som går rundt med nåler på ballongfesten».

Etter 25 år som avisredaktør, hvor jeg har utgitt like mange tusen artikler, må jeg kunne si at vi i pressen må kunne peke på mulig skjult spill og maktutøvelse – selv om man ennå ikke, eller kanskje aldri, kan dokumentere noe fullstendig. Vi har jo nok av underholdende ballonger som skygger for utsikten.  I Ny Tid denne gangen finner dere derfor artikler av eksempelvis Ola Tunander (se neste side) og Pål Steigan. Selv om sunn kildebruk er viktig, spørs det hvor mye hensyn man skal ta til et selvoppnevnt ytringspoliti eller la seg bøye av for svermen av hatefulle Facebook-uttalelser?

Til den omtalte positivismen kan jeg muligens tilføye Helge Lurås’ nye Resett.no, der han proklamerer behovet for realisme fremfor hva han kaller idealisme. Øyner vi her noen  selvgode, støvelantrukne, skålende griser, stående rundt et bord der «noen er likere enn andre»? En artikkel på nettsiden fremhever det biologiske, «sunne» hatet – at enhver folkegruppes fremste drift er overlevelse, og derfor «naturlig» hater andre. Som om ikke evnen til empati har gjort vår art til en biologisk suksess? Glemmer «realismen» hva de fleste lærer gjennom skole og oppdragelse, idealismen bak nestekjærlighet, gjestfrihet, internasjonal solidaritet og humanisme?

Den gamle positivismens forkjemper, filosofen Arne Næss, uttalte en gang at han bare kunne tro på engler dersom han kunne dra i vingene deres for å sjekke om de var ekte, eller bare pålimte. Men han beskrev også sannheten som «en lysende lampe på en mørk slette», der vi bare oppfatter det lille området som er opplyst. Samtidig hadde han vilje-til-sannhet nok til å tilføye at utenfor synsranden, og i de nære, dype gropene, lå ting skjult for oss. Og slike groper kan man jo fort snuble i.

 

Les også
«Innlysende at 9/11 var en eksplosjon»
Den nye fascismen
Truls Lies private Facebook-tråd

---