«Innlysende at 9/11 var en eksplosjon»

Hva var det som ødela World Trade Center 11. september 2001? Mye indikerer at det dreide seg om en kontrollert rivning, mener eksperter.

Ted Walter
Walter er direktør for strategi og utvikling i Architects & Engineers for 9/11 Truth (www.AE911Truth.org), en nonprofit organisasjon som representerer mer enn 2900 arkitekter og ingeniører. I 2015 skrev han AE911Truths Beyond Misinformation: What Science Says About the Destruction of World Trade Center Buildings 1, 2, and 7.

En dag sommeren 2016, fem år etter å ha sluttet i jobben ved U.S. Commerce Department’s National Institute of Standards and Technology (NIST), begynte Peter Michael Ketcham å lese rapportene som hans tidligere arbeidssted hadde offentliggjort om kollapsen til de tre World Trade Center-tårnene 11. september 2001. Ketcham, som er matematiker og ekspert innen IT-vitenskap, hadde ikke deltatt i NISTs seks år lange undersøkelse, og heller ikke ofret den særlig mye oppmerksomhet. Hans plutselige interesse, flere år etter at hendelsen, ble vekket i løpet av en samtale med en nær venn som kunne fortelle at det ble stadig klarere at det offisielle narrativet om 9/11 trolig ikke er sant. I løpet av svært kort tid, forteller Ketcham i Stand for the Truth − en dokumentarfilm han selv har produsert og som hans organisasjon Architects & Engineers for 9/11 Truth (AE911Truth) slapp tidligere i år – ble det klart for ham at NISTs undersøkelse av katastrofen ikke var en seriøs studie. Ketcham ble forbløffet da han oppdaget at NIST hadde gjort alt de kunne for å unngå det han nå mener er den mest sannsynlige hypotesen: at alle de tre tårnene falt sammen på grunn av kontrollert rivning ved sprengning. «Dette var ikke en sak med enkelte hårfine uenigheter, subtile diskrepanser og ulike vitenskapelige oppfatninger som krevde videre undersøkelser,» uttaler Ketcham i filmen: «Dette var soleklart. Soleklart, innlysende.»

Aldri tidligere. «Soleklart» og «innlysende» er sterke ord til å komme fra en mann som selv har forsket for National Institute i 14 år – særlig når en tar i betraktning bakteppet av kontinuerlig debatt om årsaken til World Trade Center-ødeleggelsene – en debatt som har pågått i over ett og et halvt tiår.

Sivilingeniøren Jonathan Cole og fysikeren Timothy Eastman offentliggjorde en gjennomgang av litteraturen om emnet i 2013. «Det mest påfallende ved resultatene våre, er at det rår alvorlige uoverensstemmelser om hvordan WTC-strukturene falt 11. september 2001. Nesten tolv år etter katastrofen burde ikke dette vært tilfelle for såpass grunnleggende forhold,» heter det i rapporten.

Før jeg foreslår en forklaring på hvorfor denne svært uvanlige vitenskapelige debatten raser videre, vil jeg oppsummere de «soleklare» og «innlysende» bevisene Ketcham oppdaget da han satte i gang sin egen etterforskning for omtrent et år siden.

Før angrepet hadde ingen høybygg med stålramme brutt fullstendig sammen på grunn av brann. Dette er et vel etablert faktum – noe «alle» er enige om. Den offisielle fortellingen hevder at dette fenomenet, som altså aldri hadde funnet sted tidligere, forekom denne dagen i New York, tre ganger og så godt som samtidig. Det startet med den raske og eksplosive ødeleggelsen av de 110 etasjer høye tvillingtårnene med 29 minutters mellomrom, fulgt nesten sju timer senere av det jevne, symmetriske raset av den 47-etasjers World Trade Center 7-bygningen (WTC 7) − som ikke ble truffet av noe fly – rett ned i grunnen, og med en akselerasjon som nesten svarer til fritt fall. Om du ikke har sett sammenbruddet til WTC 7, vil jeg oppfordre deg til å google det med det samme.

Alle kjennetegn. Som vi dokumenterte i AE911Truths 50-siders hefte Beyond Misinformation, har kontrollert rivning og sammenbrudd på grunn av brann i hovedsak motsatte kjennetegn. Under kontrollert rivning er sammenbruddet alltid symmetrisk (eller designet til å falle i en spesifikk retning). I sammenbrudd på grunn av brann, derimot, er kollapsen alltid asymmetrisk.

Den 11. september fremviste kollapsene av tvillingtårnene alle, bortsett fra ett, kjennetegn på kontrollert rivning – nemlig at i stedet for å starte ved foten av hvert tårn, begynte de i de øvre etasjene – mens kollapsen til WTC 7 viste alle tegn på kontrollert rivning. Det offisielle narrativet hevder faktisk altså at tvillingtårnene og WTC 7 ikke bare var de første skyskraperne med stålramme som noen gang har brutt sammen som følge av brann, men at de var de første brannkollapsene som viser nesten samtlige tegn på kontrollert rivning – og ikke kun ett eller to.

Man forventer ikke at vitenskapsfolk skal komme med uvanlige forklaringer på vanlige hendelser, med mindre det foreligger enestående bevis. Derfor vil enhver nøytral etterforsker som følger vitenskapsbaserte prinsipper for etterforskning, hatt kontrollert rivning som sin primære hypotese.

Kontrollert rivning. De første dagene etter 9/11 var det mange som lurte på om bygningene var blitt ødelagt med vilje – etterforskere, de første som kom til stedet, nyhetsreportere og til og med enkelte fra Bush-administrasjonen. Disse mistenkte straks at ødeleggelsen de hadde vært vitne til, skyldtes forhåndsplasserte eksplosiver. Bygningsingeniør og leder for ABS Consulting Ronald Hamburger, som ble med i den første WTC-undersøkelsen, sa for eksempel til Wall Street Journal 19. september 2001: «Det så for meg ut som om sprengladninger var blitt plassert i bygningen. Da jeg fikk høre at ingen bomber var sprengt, ble jeg svært overrasket.»

Selv om kollapsen til WTC 7 unngikk oppmerksomheten til det meste av verden, var det reportere på stedet som merket seg den åpenbare likheten med klassisk kontrollert rivning. «Jeg snudde meg i tide til å se det som virket som en skyskraperimplosjon,» sa reporter Al Jones i 1010 Wins. «Det så ut som om den var utført av et rivningsteam – det hele kollapset rett og slett ned over seg selv.» «Det var nesten som om det var en planlagt implosjon,» ytret en fortumlet Vince DeMentri på CBS 2. «Det datt sammen som en pannekake.»

Smeltet aluminium er sølvfarget, ikke guloransje.

Men ingeniører engasjert av American Society of Civil Engineers og Federal Emergency Management Agency (FEMA) var enten ikke klar over muligheten for kontrollert rivning, eller tok den aldri med i betraktningen. Ronald Hamburger, medlemmet av undersøkelsesteamet fra FEMA som er sitert ovenfor, er den som best eksemplifiserer dette læreboktilfellet av «forventningsvridning».

Eksplosjonsvitner. Selv om Hamburger opprinnelig trodde at «sprengladninger hadde blitt plassert i bygningen», droppet han denne hypotesen så snart han fikk høre at ingen bomber var detonert. Ettersom FEMA-undersøkelsen knapt var satt i gang den dagen Hamburger ble sitert i Wall Street Journal – altså den 19. september – var den eneste måten han kunne ha «erfart» at ingen bomber var detonert på, at opplysningen kom fra det offisielle narrativet. Slik, uten å ha foretatt noen som helst undersøkelse, konkluderte han med at brann var årsaken.

Dersom Hamburger og hans kolleger faktisk hadde intervjuet de hundrevis av førstehåndsvitner som hadde overlevd katastrofen, ville de funnet rikelig med øyenvitneutsagn som antydet at «bomber» – eller mer presist «eksplosiver» – var blitt detonert. Mellom oktober 2001 og januar 2002 gjennomførte Fire Department of New York (FDNY) intervjuer med 503 av sine ansatte for å lage en historisk dokumentasjon av hendelsen. Graeme MacQueen, en pensjonert professor i religiøse studier ved McMaster University i Hamilton, Canada, foretok en metodisk analyse av intervjuene som ble gjort av World Trade Center Task Force, og fant ut at 118 av de 503 involverte FDNY-ansatte beskrev at de hadde sett, hørt eller følt fenomener de opplevde som eksplosjoner. Da han la til utsagn fra mange andre øyenvitner, kom MacQueen frem til et totalt antall på 156 dokumenterte vitner til eksplosjoner.

Kontrollert rivning og sammenbrudd på grunn av brann har i hovedsak motsatte kjennetegn – henholdsvis symmetrisk og asymmetrisk kollaps. 

Om du ikke har tid til å lese alle 156 øyenvitneberetningene, vil jeg foreslå den livaktige skildringen av eksplosjoner fra FDNY-kaptein Karin DeShore: «Et sted omkring midten av World Trade Center var det et oransje og rødt lysglimt som kom ut. Først var det bare ett, men så fortsatte det å poppe opp hele veien rundt bygningen, som hadde begynt å eksplodere. Det kom en poppende lyd, og for hvert popp viste det seg først oransje og så røde lysglimt, hele veien rundt bygningen på begge sider så langt jeg kunne se. Poppelydene og eksplosjonene ble større, og gikk både oppover og nedover og deretter rundt hele bygningen.»

118 av 503. Ikke overraskende inneholder FEMA-rapporten, som ble offentliggjort i mai 2002, ikke et eneste øyenvitneutsagn om kollapsene. NIST, som overtok oppgaven med å forklare WTC-kollapsene etter at FEMA-rapporten var lagt frem, nektet først for at det fantes tegn til eksplosjoner. Konfrontert med at 118 av FDNYs folk hadde erklært at de hadde vært vitne til eksplosjoner, skrev NIST: «Sett som helhet støtter ikke intervjuene formodningen om at eksplosiver spilte noen rolle i kollapsen til WTC-tårnene.»

MacQueen avviser NISTs logikk. «Vi har 118 vitner av en gruppe på 503,» bemerker han. «Over 23 prosent er med andre ord eksplosjonsvitner. Etter min mening er dette en svært stor prosentdel av vitnene, særlig når vi tar i betraktning at intervjuobjektene typisk ikke ble spurt om eksplosjoner, og i de fleste tilfellene ikke engang ble spurt om kollapsene til tårnene. De vitnesbyrdene vi har, er fra frivillige, og representerer derfor ikke det maksimale antallet av eksplosjonsvitner, snarere et minimumsantall.»

118 av 503 involverte Fire Department of New York-ansatte beskrev at de så, hørte eller følte fenomener de opplevde som eksplosjoner.

Etter å ha samlet inn øyenvitneutsagn, ville en nøytral etterforsker ha satt i gang en rettsteknisk undersøkelse av bygningsrestene. Dessverre var det umulig å gjennomføre noe slikt, ettersom City of New York raskt hadde flyttet stålet fra WTC-åstedet og solgt praktisk talt alt til gjenvinning før etterforskere kunne undersøke det. Selv om en mindre mengde stål var tatt vare på, avslo NIST å utføre enkle laboratorietester på dette med tanke på rester av eksplosiver eller brennbare stoffer. Senere lanserte NIST det dypt uvitenskapelige argumentet at en slik analyse «ikke nødvendigvis ville føre til noen konklusjon». Det er unødvendig å si at muligheten for at en test ikke ville gi noen konklusjon, aldri ville stoppe ekte vitenskapsfolk fra å gjennomføre en slik test.

400 grader for lite. Heldigvis finnes det fremdeles en betydelig mengde rettsteknisk bevismateriale som uavhengige 9/11-forskere har hatt anledning til å studere, og dette materialet, viser det seg, er det vanskeligste for det offisielle narrativet å forklare. Det ene var dette guloransje, smeltede metallet som ble sett strømme ut av South Tower kontinuerlig i sju minutter forut for kollapsen, slik det er behørig dokumentert i bind 1–5A av NIST-rapporten. Fordi smeltepunktet for strukturstål ligger omkring 1482 grader celsius, og den høyeste temperaturen NIST antar brannene nådde i Twin Towers var 1100 grader, måtte NIST finne på en kreativ forklaring på denne strømmen av smeltet metall. NIST hevdet derfor at substansen som fløt ut av bygningen «kan ha vært smeltet aluminium», som har et lavere smeltepunkt enn stål.

Men smeltet aluminium er sølvfarget, ikke guloransje. Etter å ha malt seg inn i et hjørne, antydet NIST senere at den smeltede aluminiumen ble guloransje fordi den «svært sannsynlig var blandet med store mengder varmt, delvis fastbrent organisk materiale.»

Forutsigelig nok brydde ikke NIST seg om å teste denne hypotesen. Uheldigvis for NIST gjorde fysikeren Steven Jones det. I eksperimentet oppdaget han at å blande organisk materiale med smeltet aluminium «ikke endret sølvfargen på den flytende aluminiumen».

Nanotermitt i støv. Mens NIST var tvunget til å vedgå at smeltet metall faktisk hadde strømmet ut av det sørlige tårnet – når alt kom til alt kunne de ikke «ønske vekk» de tallrike bildene som fantes på fotografier og i videoer – nektet kommisjonen å akseptere det smeltede metallet som dusinvis av vitner observerte i ruinene. Det nærmeste NIST var å godta dette bevismaterialet, var da instituttet kom med den åpenbart gale påstanden om at «smeltet stål i restene mer sannsynlig stammet fra den høye temperaturen som skyldtes langvarig forbrenning i ruinhaugen enn fra kortvarig påvirkning fra brann eller eksplosjoner mens bygningen sto». Utsagnet kunne ikke vært mer slående feil, ettersom det ganske enkelt er umulig for brennende hydrokarboner å nå temperaturer i nærheten av 1482 grader, særlig i en oksygenfattig ruinhaug.

Den mest opplagte forklaringen på det smeltede metallet – nemlig at den formen for brannfremmende materiale som kalles «termitt» ble brukt for å svekke tårnenes stålsøyler – ble styrket noen år senere, da en gruppe vitenskapsfolk oppdaget ureagert nanotermitt i fire uavhengige prøver av WTC-støv. Nanotermitt er en form for termitt med eksplosive egenskaper utviklet på nanonivå på steder som Lawrence Livermore National Laboratory. Det er ingen grunn til at dette stoffet skulle finnes i fire uavhengige prøver av World Trade Center-støv – det vil si ingen annen grunn enn at det ble brukt for å ødelegge alle de tre strukturene.

Pull it. Så kommer det beryktede, overraskende utsagnet fra bygningens eier Larry Silverstein om WTC 7 i PBS-dokumentaren America Rebuilds fra 2002: «Jeg husker at jeg ble oppringt av aksjonslederen i brannvesenet, som sa at de ikke var sikre på om de klarte å stanse brannen. Jeg svarte: ’Vet du, vi har hatt et så forferdelig tap av liv at det lureste å gjøre er å rive den (pull it).’ Så de bestemte seg for å rive den, og deretter så bygningen kollapse.»

Senere påsto Silverstein at da han brukte uttrykket «pull it», mente han å evakuere brannfolkene fra bygningen. Andre beretninger støtter imidlertid den tolkningen at han mente å rive bygningen. For eksempel skrev Fox News-reporteren Jeffrey Scott Shapiro i 2010: «Kort tid før bygningen kollapset, fortalte flere NYPD-sjefer og Con-Edison-arbeidere meg at Larry Silverstein satt i telefonen med forsikringsfolk for å se om de kunne tillate en kontrollert ødeleggelse av bygningen.» Da han snakket med MSNBC minutter etter at den raste, bekreftet FDNY-løytnant David Restuccio: «Vi hadde hørt at bygningen var ustabil, og at den enten ville falle på egen hånd, eller bli tatt ned.»

Det offisielle narrativet overlever bare på grunn av avtalte bestrebelser for å skjule sannheten, manglende evne til å akseptere dimensjonene på bedraget, og motviljen hos dem som kjenner sannheten til å snakke ut.

Uten forklaring. Men kanskje det mest fellende beviset av alle er det totale fraværet av bevis for at branner hadde noe med kollapsene å gjøre, og fiaskoen som fulgte hos NIST når det gjaldt å bygge en fullstendig og plausibel hypotese.

I saken om Twin Towers stanset NIST på egen hånd sin analyse på tidspunktet da bygningen tok til å kollapse, idet de tok det for gitt at en fullstendig kollaps var uunngåelig når den øvre delen av hvert tårn mistet støtte og begynte å falle. Når kommisjonen ble presset på dette punktet, vedgikk NIST at den var «ute av stand til å fremskaffe en fullstendig forklaring på den totale kollapsen». Artikkelen «Some Misunderstandings Related to the WTC Collapse Analysis», offentliggjort i International Journal of Protective Structures i 2013, hjelper oss til å forstå hvorfor NIST var «ute av stand til å fremskaffe en fullstendig forklaring». Den viser matematisk at sammenbruddet til den øvre delen ville ha stoppet etter én til to etasjer uten eksplosiver inne i bildet.

I WTC 7s tilfelle unnlot NIST å lage noen som helst analyse som kunne underbygge det de mener utløste tårnets totalkollaps. NIST kuttet også ut sentrale strukturelle egenskaper ved bygningen fra sin datamodell – egenskaper som, om de hadde vært med, gjør NISTs «sannsynlige kollapssekvens» udiskutabelt umulig.

Svindel. NISTs totale fiasko når det gjelder å bygge en komplett og troverdig hypotese, bringer oss tilbake til spørsmålet om hvorfor denne høyst uvanlige vitenskapelige debatten lever videre 16 år etter at angrepet fant sted. Virkeligheten er at heller enn å være en vitenskapelig debatt, er dette en politisk kamp om å bestemme det offentlige narrativet om den mest skjellsettende hendelsen i det 21. århundre.

I denne kampen finner vi «soleklart» og «innlysende» bevismateriale på den ene siden, og et offisielt narrativ basert på vitenskapelig svindel på den andre. Sistnevnte overlever bare på grunn av avtalte bestrebelser blant noen få for å skjule sannheten, den manglende evnen hos mange til å akseptere dimensjonene på bedraget, og motviljen hos dem som kjenner sannheten mot å snakke ut.

La oss håpe at vi, etter hvert som vi får denne traumatiserende hendelsen mer og mer på avstand, vil se flere mennesker som Peter Ketcham, med mot til å tenke om igjen det de en gang trodde på, og med det moralske drivet til å gjøre noe med det.

Les også
Den nye positivismen
Den nye fascismen
A Structural Reevaluation of the Collapse of WTC7
Debatten som aldri fant sted

---