Bestill sommerutgaven her

Do the right thing

NYC EPICENTERS 911->2021½
Regissør: Spike Lee
(USA)

911 / Spike Lees dokumentarserie som nå går på HBONordic, er en omfattende skildring av New York – ispedd minner, historier og innsikt fra øyenvitner til byens største terroraksjon.

Serien går nå på HBO Nordic (4 episoder).

I likhet med de fleste amerikanere i en viss alder – og folk over hele verden – var jeg vitne til de surrealistiske, katastrofefilmlignende hendelsene som utfoldet seg via TV-skjermene 11. september 2001. I motsetning til de fleste amerikanere satt jeg foran tv-skjermen min i Brooklyn. Jeg så på min lokale NY1 News-stasjon slik jeg gjorde hver morgen, samtidig som jeg gjorde meg klar til jobb – mens jeg fikk med meg værmeldingen (rikelig med solskinn), oppdateringer av T-banen (ingen store forsinkelser på vei til sentrum) og politikk (Mark Green så ut til å bli den neste borgermesteren i NYC). Og så skiftet ankermann Pat Kiernan til et usannsynlig bilde – som om King Kong skulle stått på toppen av Empire State Building. Med andre ord, for meg – som for andre newyorkere som Spike Lee, hvis dokumentarserie for HBO NYC EPICENTERS 9/11 -> 2021½ er både episk (7,5 time!) og helt fantastisk – var ikke 9/11 en internasjonal eller nasjonal nyhetshistorie. This shit was personal.

Denne følelsen ble igjen tydeliggjort i seriens første episode (kapittel 1 og 2), som ikke omhandler tragedien 9/11, men krisen som nesten to tiår senere førte The Big Apple tilbake til «ground zero». Det som kanskje er mer overraskende enn den lokale tilnærmingen Lee har til sin elskede hjemby – alle newyorkere vet at NYC egentlig ikke er en storby, bare en gigantisk liten by bestående av fem områder – er en noe ukonvensjonell fremgangsmåte.

Lee er ikke lenger regissøren av Do the Right Thing (1989) som i rettmessig harme slåss mot overmakten og systemet som ikke beskytter innbyggerne. Lee er i dag solid plassert midt i livet. Mindre usikker, lettere og klokere. Han er i stand til å lage noe som ser ut til å være et oksymoron: en morsom, gripende, følelsesladet pandemisk kapsel.

Det afroamerikanske samfunnet

Med store røde bokstaver som blinker over skjermen, blir vi på en uvant måte kjent med navn på mennesker og steder som satte sitt preg på de første dagene av pandemiens lockdown – så vel som navnet på dem som forutså det. Pressekonferanseopptak med «President Agent Orange» – et økenavn som ble skapt av Busta Rhymes, og president Barack «Brudda Man» Obama. Byer refereres til i New York-slang: Da People’s Republic of Brooklyn eller Da Boogie Down Bronx. Dette er langt fra en nøktern, universell refleksjon, men en høyst spesifikk erindring om historien – og derfor enda mer svevende.

Da vi kommer til episode to (kapittel 3 og 4), har Lee virkelig funnet formen. Selv om regissøren har blitt anklaget for konspirasjon (se også NY TIDs artikkel om siste episode Lee måtte endre), velger han denne gangen å lage det som praktisk talt er en kunngjøring om offentlige tjenester som har som mål å redde det afroamerikanske samfunnet, som lenge har vært skeptiske til innblanding fra det medisinske miljøet. (Og mangel på innblanding. Les studien med den dehumaniserende tittelen «Tuskegee Study of Untreated Syphilis in the Negro Male».)

Lee er mindre opptatt av nåværende amerikansk helter (eller skurker hvis du trekker frem Steve Bannon) som dr. Anthony Fauci enn av den praktisk talt ukjente dr. Kizzmekia Corbett, Hun er eksempelvis en svart kvinne i 30-årene som hadde en nøkkelrolle i utvikling av Moderna-vaksinen.

Plutselig får jeg følelsen av at vi ikke bare er vitne til historiefortelling, men en spennende gjenfortelling.

Og den aller første som fikk et vaksineskudd i armen? Det er Sandra Lindsay, oversykepleier ved intensivavdelingen ved Northwell Health i Queens – nok en svart heltinne.

Plutselig får jeg følelsen av at vi ikke bare er vitne til historiefortelling, men en spennende gjenfortelling: BIPOC [Black, Indigenous and People of Color, red.anm.] i frontlinjen som skriver seg inn i de amerikanske historiebøkene.

Episode tre (kapittel 5 og 6) er like spennende som episode to, men også ekstraordinær – et verk regissert av en mester som ikke er redd for å ta av seg silkehanskene eller vise sitt filmatiske hjerte på skjermen. Faktisk begynner episoden med et helt klipp fra On the Town (1949), «New York, New York»-nummeret med Frank Sinatra, Gene Kelly og Jules Munshin – som ender med et bilde av Leonard Bernstein og tekstforfatterne Betty Comden og Adolph Green i leken samtale (kreditert ingen ringere enn Stanley Kubrick).

Fortellerstemmene i denne overraskende episoden er blant annet svarte flybesetninger som jobbet for United Airlines den 11. september, eller en svart kvinnelig brannmann som slepte vannslanger gjennom steinsprut fra World Trade Center (WTC). Dessuten vedlikeholdsarbeider William Rodriguez, som med gebrokken aksent forteller at han innså at han var den eneste med en hovednøkkel og som låste opp alle trappedørene i nordtårnet. Rodriguez løp rett tilbake til den brennende bygningen og kjempet mot strømmen av dem som flyktet. Det er intet mindre enn en åpenbaring at så mange av heltene fra 9/11 – akkurat som under vår nåværende koronapandemi –anskueliggjør denne verdens største mangefargede smeltedigel. Trist at det er først tjue år senere vi får se det.

Til New Jersey

Og så er det selvfølgelig en av historiens større redningsaksjoner over vann. I løpet av 9 timer ble ca 400 000 mennesker brakt over elvene ut fra utkanten av Manhattan. Mer enn i Dunkirk (350 000) under 2. verdenskrig. Jeg spør meg: Hvorfor har det ikke blitt laget en film om dette? Og hvorfor hører jeg først om dette fra regissøren av Malcolm X (1992)?

Lee snakker inngående med menn og kvinner som tappert manøvrerte båtene sine i møte med en ufattelig hendelse. Og en typisk New York-respons: Da en kaptein videreformidlet til passasjerene at han førte dem i sikkerhet i New Jersey, begynte de å rope: «Vi vil ikke til New Jersey!» Hans (like forutsigbare) New York-svar? «Dette er ikke T-banen!» At det har tatt så lang tid å få høre disse historiene, er ganske ufattelig.

Utenfor rampelyset

Dette bringer oss til den siste og kontroversielle episoden (kapittel 7 og 8), som opprinnelig inneholdt en ekstra halvtime med Architects & Engineers for 9/11 Truth – en gruppe som er mest kjent (eller beryktet) for 9/11-teorier – at WTC kollapset ikke som et resultat av et angrep, men på grunn av kontrollert nedriving.

[les vår artikkel knyttet til dette  fra Architects & Engineers]

NYC EPICENTERS behøvde etter min mening ikke slike spekulasjoner i årsakene til 9/11-katastrofen. Da var det bedre med de mange uselviske utrykningsmannskapene som ble fremhevet i episode fire: eksempelvis folk som brannsjefen – som sist så brannmannbroren da han nikket til ham idet han ledet mennene sine opp trappene til et brennende tårn. Eller en annen modig «engangsbrannmann» – skuespilleren Steve Buscemi.

Dessuten: Hva med gatekunstneren som pliktoppfyllende kom hver dag for å fange hendelser på «Da Pile» på staffeliet sitt? Eller bygningsarbeider John Feal, en helt vanlig kar som opprettet en organisasjon for å kjempe for rettighetene til de syke på stedet (og senere ble berømt da Jon Stewart førte saken helt til Washington DC).

«I disse 19 årene har jeg slått meg til ro med uvissheten»

Dette er dem som aldri har oppsøkt rampelyset: for eksempel de svarte teknikerne som sørget for lys slik at letingen etter ofre kunne pågå dag og natt. Eller den lederløse ad-hoc-samlingen av New York-borgere som hentet en bøtte og hjalp til. Og søsteren til den «fallende mannen», som lurer på om hennes kjære bror faktisk var den som så ble videofilmet i fallet ned fra WTC: «I disse 19 årene har jeg slått meg til ro med uvissheten», forklarer hun rolig.

«LØGN»

Dette betyr ikke at New Yorks institusjonelle ledelse slipper billig unna. Som lederen for US Environmental Protection Agency (EPA) som feilaktig forsikret New York-folk om at luften var trygg. Eller  andre embetsmenn i Bush-administrasjonen, hvis retorikk «med oss eller mot oss» førte til at amerikanerne snudde ryggen til hverandre. De må  holdes til ansvar for funksjonsfeil som ble begått i rikelig monn.

Lee gjør et personlig grep ved å intervjue sikh og skuespiller Waris Ahluwalia fra sin film Inside Man (2006) – hvis liv ser ut til å ligne fiksjon i kjølvannet av 9/11. En svart mann fra et flyselskap innrømmer til og med at han fremdeles sliter med sin skammelige raseprofilering av en passasjer fra Midtøsten. Og «LIE»  med store røde bokstaver er plassert over skjermen mens George Bush jr., Condoleezza Rice og Colin Powell alle spyr ut sitt dødelige spinn.

Og likevel er det håp – og sannhet: som da New York-borgere vitner om byens motstandskraft og synger til byens pris mens «FACTS» blinker over skjermen som en langfinger til alle som tviler.

Da den nesten åtte timers lange reisen nærmer seg slutten, ser vi et bilde av en blodig Marlon Brando fra On the Waterfront som høytidelig forsynes med et sitat fra balansekunstneren Philippe Petit – han som balanserte over mellom de to tårnene, og siterte Le Corbusier i NYC: «For en vakker katastrofe.»

Slikt gjør at vi faktisk elsker byen.

Oversatt av Iril Kolle.

 

 

 

 

Du vil kanskje også like