Propaganda er en mer sofistikert øvelse i våre dager enn den var under 1850-tallets Krimkrig. Men at sannheten er krigens første offer, er i alle fall et faktum i dag slik det har vært siden krigenes morgen. Dagens ‘informasjonskrig’ opererer etter en del åpenbare strategier. Her er NY TIDs sju råd til en god propagandist:
1 Vær først ute med anklager mot motparten
Skal du vinne informasjonskrigen må fortellingen din ligge i forkant av begivenhetene slik at det blir opp til motparten å motbevise din påstand. Får du slik etablert kontroll, går mye av seg selv. «Putin er ond» trengs ikke å bevises, det har vært en etablert ‘sannhet’ i lang tid. Helt siden 2007 da Putin advarte Vesten mot å bryte løftene som var blitt gitt til Gorbatsjov og Jeltsin om «ikke å bevege seg en meter østover» – etter at Sovjet hadde fjernet sine 300 000 soldater fra Øst-Tyskland. Hvem har gjort en ond gjerning om ikke det er den ‘onde’?
Skal man skape sin egen fortelling, krever det også at man kan stoppe eller svekke motpartens fortelling. Siden narrativer bygges opp av et vokabular, må også enkeltordene kontrolleres. Krigens vokabular er ikke spesielt annerledes enn den daglige kampen for ‘å ha rett’. Noen viktige ord for å diskreditere er å bruke ord som ikke trenger forklaringer. ‘De andre’ er antisemitter og rasister; utøver uprovosert vold; begår krigsforbrytelser; truer med biologiske våpen; truer med atomvåpen og driver systematisk feilinformasjon.
Putin truer med atomvåpenbruk, sier de.
Det er viktig å være først ute med anklager mot motparten, spesielt med ting som kan tenkes rettet mot deg selv. Slik erobres begrepenes bruk eller ‘rom’ så det virker søkt når det brukes mot deg. Da er rommet allerede ‘opptatt’. Russland truer med bruk av atomvåpen! Russland kan komme til å bruke kjemiske og biologiske våpen. I virkeligheten er sannheten det motsatte: Selv med 46 dokumenterte amerikanske biologiske laboratorier i Ukraina i regi av USAs militære før 24. februar 2022 (viseutenriksminister Nuland i Senats-høring våren 2022), godtok folk påstanden om at det var Russland som truet med bruk av kjemisk krigføring i Ukraina. Og selv om det var Zelenskyj som trakk tilbake løftet om ikke å anskaffe atomvåpen, er det Russland i Vestens narrativ som «truer med bruk av atomvåpen». Det var amerikanske presidenter som skritt for skritt trakk USA ensidig ut av våpenspredningsavtaler som ABM. Det hjalp ikke at Chicago-professor John Mearsheimer i Holberg-debatten 1. desember 2022 forteller at Putin aldri har sagt dette. Det hjelper heller ikke at Rand-rapporten forteller hvor effektivt det kan være å utplassere raketter tett opptil den russiske grensen, raketter som kan bære atomstridshoder. Vestens medieakrobater hadde allerede ‘brukt’ denne anklagen – mot russerne. Putin truer med atomvåpenbruk, sier de.
Men fakta sier noe annet. Det var den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian som allerede 24. februar i franske BFM-TV forkynte at NATO kunne komme til å bruke atomvåpen. Det var amerikanske presidenter som i kø, ensidig, hadde forlatt rustningsreduserende, samarbeids- og tillitsskapende tiltak, sier NATO-konsulent Jacques Baud (Operation Z, s. 33/34): ABM-avtalen i 2002; Open Skies-avtalen i 2018; IRNFC-avtalen i 2019; JCPOA-avtalen med Iran i 2018; vennskapsavtalen i 2018; Wiens tvisteløsningsprotokoll i 2018; post-samarbeid i 2018; de meldte seg ut av UNESCO i 2019; WHO i 2020; og Parisavtalen om klimatiltak samme år.
Amerikanske presidenter har ensidig forlatt rustningsreduserende, samarbeids- og tillitsskapende tiltak.
Det er en stygg liste som man undres hvorfor vi nordmenn ikke er blitt gjort oppmerksom på i større grad. Er alle massemedier i dvale og folk i uvitenhet? Det er bitende ironisk at Norge i skrivende stund topper Reportere uten grensers liste over pressestilstanden i verden. Det viser at pressefrihet ikke er nok. Vi trenger presseansvar også.
2 Skap et folkelig, sivilt engasjement
Folkelig, sivilt engasjement er tillitvekkende når det støtter det rådende narrativet.
Grupper som De hvite hjelmene, Faktisk.no. og Bellingcat er det vi kaller OSINT (Open source intelligence); de kommer utenfra, fra frivillighetssfæren og kan bekrefte den etablerte «sannheten» fra et ‘nøytralt’ ståsted. Slike sannheter kan kanskje være nyttige når det f.eks. gjelder enkle faktakorrigeringer, å fortelle hvem som sa hva når, hvor mange som stemte på hvem når. Nøyaktig hva de sa. Men utelatelser, innramming, strategisk informasjonsplukking, omfattende strategiske vurderinger eller bruk av hemmelige satellittbilder, spionasje og overvåkning er av en helt annen orden, manipulerer på subtilt nivå og gjør OSINTerne i beste fall til nyttige idioter.
#Seymour Hersh# forteller i forbindelse med Østersjø-eksplosjonene i september 2022 at etterretningen tar OSINTerne på alvor: De legger ut agn og bruker dem for å aktivere medier og engasjerte sivilister til å spekulere på alternativer fortellinger. Dette ble glimrende eksemplifisert etter eksplosjonen – med de mange teoriene som dukket opp. Det hele blir ‘mystisk’, som forfatter Kaj Skagen konkluderte med i tidligere nevnte Dag og Tid-artikkel. Mystisk, komplisert og uløselig. Nettopp det utøverne hadde ønsket seg.
Når uavhengige NGOer ikke ‘kontrolleres’, kan det imidlertid gå ‘galt’. Amnesty International kunne ved undersøkelser på bakken dokumentere at ukrainske styrker ved mange anledninger begikk krigsforbrytelser ved å plassere rakettutstyr i skolegårder og ved sykehus. Da fikk Amnesty høre at deres informasjon var ‘utidig’ (Tom Røset ved Forsvarets høgskole). Og forsker Cecilie Hellestveit kritiserte Amnesty og sa til Vårt Land at det kunne forsvares at det militære dekker seg bak sivile – siden vi nordmenn selv jo, som kjent, har plassert for eksempel «Akerhus Festning midt i Oslo by»! Ja, du så rett.
De undersøkende journalistene i The Grayzone ville undersøke Den internasjonale krigsforbryterdomstolens (IIC) anklager i april om at russernes bortførte barn. Til sin forskrekkelse oppdaget de at ICC ikke hadde vært på bakken i det hele tatt. De hadde basert seg på en rapport av noen som heller ikke hadde vært på bakken og gjort observasjoner. Musikerungdom med krigstraumatisk bakgrunn hadde fått opphold med musikklærere og måtte gråtende innrømme at de snart skulle hjem igjen til Donbass etter noen herlige uker. The Grayzone stilte et avslørende spørsmål: Hvorfor skulle russerne tvangssende russisk-kulturelle fra Donbass til russifisering i Moskva? Som ‘okkupant’ hadde vel Russland også et ansvar for ungdommene i området? I skrivende stund er ICC-saken en stygg bommert for FN-systemet og vil i beste fall bare rene ut i sanden.
I et ellers lesverdig intervju i Aftenposten 16.05.2021 advarte samme Hellestveit imidlertid om at Hamas «Ved å gjemme våpen og militært materiell i boligområder og skoler og sykehus, forsøker de å heve terskelen for israelske angrep. Det gir også Israel et omdømmeproblem.»
3 Akademia må tøyles
Siden ‘ekspertise’ og ‘objektive’ forskere kan være nyttige å ha på sin side, ville slike kunne brukes som sannhetsvitner og eksperter overfor opinionen. Når hadde NRK sist en kommentator som ikke var presentert som ‘ekspert’? Det er nødvendig å kontrollere disse. Det er mange måter å systematisk høvle ned akademias selvstendighet på i et bredt utvalg mellom pisk og gulrot. La oss her bruke litt plass på sverting med stempelet ‘antisemittisme’:
Under statsminister Boris Johnson måtte britiske universiteter som mottok statsstøtte, dele regjeringens forståelse av hva antisemittisme er – i henhold til en helt spesiell ‘konkretisert’ definisjon utviklet av nettverket International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA). Denne ‘definisjonen’ operasjonaliserer eller viser ‘eksempler’ og gjør kritikk av Israel, i 6 av 11 punkter, til antisemittiske uttalelser.
Når hadde NRK sist en kommentator som ikke var presentert som ‘ekspert’?
Med en slik definisjon med ‘eksemplifisering’ i ryggen kan man plutselig ‘avsløre’ eklatant økning av antisemittisme verden over – ikke minst i tilknytning til tider med aggressiv israelsk krigføring mot palestinere, Vestbredden, Gaza, Iran eller Syria. Man har klart å lage en ‘termostat’ som automatisk slår inn når Israel-apologetene trenger hjelp fra ‘forskningen’ som mest. «Se hvordan de hater oss jøder», er ofte konklusjonen. Se på de ‘objektive’ tallene!
Den britiske Labour-leder og London-borgermester Ken Livingstone uttalte at jøder hadde samarbeidet med Hitler under krigen. Angrepene mot ham for denne «antisemittiske uttalelsen» lot ikke vente på seg. De knuste Livingstone, og han reiste seg aldri igjen. Hva han hadde sagt?
Livingston hadde ikke gjort annet enn å gjenta det den israelske etterretningssjefen Yehoshafat Harkabi beskrev i Israel’s Fateful Hour (1986) om den brokete fortiden til den israelske terrororganisasjonen Lehi (også kalt ‘The Stern gang’, en sionistisk paramilitær militant organisasjon grunnlagt av Avraham Stern) rundt andre verdenskrig. Det var for øvrig Lehi som drepte FNs Midtøsten-utsending Folke Bernadotte i 1948. Harkabi sier: «I Israels historiske regnskap er ingenting mer dystert enn Lehis forsøk på å etablere en relasjon til nazistene. På slutten av 1940-tallet, sju år etter at Hitler hadde kommet til makten og mer enn to år etter utbruddet av andre verdenskrig, da nazistenes antisemittiske grusomheter var godt kjent, søkte Lehi en allianse med nazistenes regjering … [og] hevdet at de var nær ideologisk» med nazistene. «[D]ette forsøket på å inngå en avtale med nazistene var ingen isolert hendelse», fortsetter Harkabi. Lehi hadde nemlig tidligere gjort «forsøk på å komme i kontakt med den italienske fascistiske regjeringen» (s. 213/214, vår oversettelse).
Denne britiske tory- og Labour-praksisen med fullstendig ubegrunnet å stemple folk som antisemitter svekker klart den egentlige kampen mot rasisme og antisemittisme, som de i utgangspunktet gir inntrykk av å støtte. Men det er mindre viktig i denne sammenhengen. Det viktige er å erkjenne at sverting med antisemittisme-stempel er effektivt. Det er enda et sterkt propagandavåpen. Og det blir nådeløst brukt.
Men et økende antall jødiske grupper vil ha slutt på denne bruken av antisemittisme som et våpen. De vil ha seg frabedt å bli styrt av IHRAs definisjoner. Jewish Voice for Peace (JVP) ser denne definisjonen som et brudd på jødiske kjerneverdier. Det hjelper lite at IHRA introduserer sin ‘definisjon’ med å forsikre om at saklig kritikk av Israel selvsagt er legitim, når hele IHRAs definisjons med ‘eksemplifisering’ nettopp går ut på å diskreditere kritikere. De fleste universiteter i Storbritannia takket nei til å følge dette påbudet, eller vedtok retningslinjene med store forbehold, fordi det ville dramatisk uthule den akademiske friheten og dermed tilliten til akademia. Dessuten akademias muligheter til å ‘selge’ sine tjenester som tillitvekkende, akademisk tjenester, studieplasser etc.
4 Ta kontroll over forskningen
Men kontroll over forskningen utøves på mange – og mindre åpenbart krenkende – måter. Ved at forskningsbevilgninger knyttes til tidkrevende søkeprosesser og tilpasning til skiftende politiske strømninger svekkes selvstendigheten for den enkelte forsker og akademia generelt. Det svekker også den enkeltes muligheter og mot til å utfordre rådende holdninger og makt. Det er en farlig utvikling der mediene kunne ha spilt en mer proaktiv vokterrolle og forsvart forskningens samfunnsbetydning.
Med en stadig mer politisert styring av forskningsbevilgninger har forskningen selv vært med på å henge opp repet de trues med.
Det som er spesielt urovekkende, er at IHRAs definisjon innledes med en viktig forståelse (i første ledd) som få kan være uenig i, og som mange land, deriblant Norge, har sluttet seg til. Men det andre leddet, den utvidede ‘eksemplifiseringen’ av definisjonen, som er det originale og selve ‘begrunnelsen’ ved dette tiltaket, er ikke vedtatt av land som Norge. Når IHRA presenterer sin ‘definisjon’ og inviterer kommunestyrer og akademiske institusjoner til å slutte seg til definisjonen deres, underslår de dette, og får snikinnført en forståelse av antisemittisme som det ikke er grunnlag for. Propagandamessig er det mye å lære av fremgangsmåten til IHRA. Propaganda må bygge på delsannheter, slik som den allment aksepterte innledende definisjonen av antisemittisme, for så å utvikle definisjonen ut i ønsket terreng, nemlig å gjøre kritikk av Israel til en antisemittisk handling.
Ved å akseptere en stadig mer politisert styring av forskningsbevilgninger, og dermed også av forskning og forskere, har forskningen selv vært med å henge opp repet de trues med.
5 Sensur virker
Informasjonsvolum er viktig – så du bør mette rommet med dine temaer og synspunkter. Når man kan hindre kritisk informasjon i tillegg, er det lettere å dominere med selv tynt dokumenterte ‘fakta’. I Russland, men i høyere grad i Ukraina er opposisjonspartier motarbeidet og langt på vei forbudt – bare medier, TV, radio og aviser som støtter regimet, er tillatt å virke. Lister med flere hundre tusen [Kilde: OSSE] ‘forrædere’ sirkulerer i Ukraina og lamslår selv etablerte mediers virkelyst.
6 Etabler helter – og skurker
Det gjelder å være offensiv, dynamisk og fylle rommet. Helter er god fyllmasse. Forut for enhver alvorlig krig eller konfrontasjon er det viktig å etablere «tillitvekkende» personligheter som alternativer til de demoniserte lederne du ønsker å fordrive eller svekke.
Det er klart at Navalnij og Khodorkovskij i Russland, Venezuelas Guaidó, Liu Xiaobo i Kina, Zelenskij i Ukraina, uavhengig av hvor genuine de er, er/var akseptert i vest fordi de utfordret lederne sine. Og Maria Ressa på Filippinene. De er alle personer som høster stort tillit i land utenfor sitt eget hjemland, og spesielt i USA. Hvor etablerte de er på hjemmebane, er heller usikkert og egentlig uinteressant. Slik personifiserer man også oppstand og opprør. Det har stor appell i medieverdenen.
Baksiden av helteskaping er demonisering. Det sies at hvis man kaster skitt på veggen, vil det alltid henge litt igjen. At livslange antirasister som Jeremy Corbyn (se annen artikkel i NY TID) er blitt beheftet med antisemittstempelet, er ufattelig ironisk, i tillegg til å være umoralsk og nedrig. Men som våpen i propagandakrigen fungerer det. Skitt blir hengende igjen, og da er skjellsordene «verdt det», mener nok propagandistene.
‘Konspirasjonsteoretiker’ er en totalt meningsløs beskrivelse, men fungerer utrolig godt.
Men mer vanlig er bruk av skjellsordet ‘konspirasjonsteoretiker’. Det er en totalt meningsløs beskrivelse, men fungerer utrolig godt, viser historien. Og bruken er dramatisk oppadstigende. En gjennomgang i Aftenpostens arkiv viser en eksponensiell vekst fra den første gang ble registrert i avisen i 1975. En høyst amatørvitenskapelig gjennomgang av gjennomsnittlige månedlige forekomster av ordet konspirasjon for de siste fem tiårene i Aftenposten viser: I 1970-årene < 1; 1980-årene: 1; 1990-årene: 4; 2000-årene: 12; 2010-årene: 34; og 2020-årene: 133.
7 Sørg for at du ikke blir sittende med svarteper
Det heter plausible deniability og gir deg som leder et alibi mot å bli holdt ansvarlig hvis noe går galt. «You wouldn’t want to know, Mr. Prime Minister», er en linje fra den britiske komiserien Yes, Minister som uttrykker dette. Ansvaret ledes bort fra ‘sjefen’, kan gjemmes bort eller legges på noen ‘råtne egg i kurven’ hvis noe skulle rakne og opplegg avsløres.
Den systematisk stygge fangebehandlingen i Iraks Abu Ghraib-fengselet førte ikke til at noen politiske ledere i Det hvite hus ble holdt ansvarlig. Forsvarsminister Donald Rumsfeld ble avslørt som mannen som hadde åpnet for nye, ulovlige, torturbaserte avhørsteknikker. Ja, han hadde endatil stilt spørsmål ved Genèvekonvensjonenes gyldighet. Likevel var det bare et fåtall lavt på stigen som ble straffet i ettertid. Propagandainnsatsen la ansvaret utelukkende på ‘de råtne eplene’ nederst i kurven. Og de mektige kom seg unna denne gangen også. CIA-ansatte John Kiriakou meldte om torturpraksisen til Kongressen og ble dømt for denne ‘varsler-avsløringen’.
Konklusjon
Tema og nyheter i journalistikken kommer ikke rekende av seg selv, de er ikke gitt. De er valgt. Reporterens og journalistens valg og bortvelgelse av hendelser og forhold er jo avgjørende for om en hendelse overhodet er en ‘nyhet’ eller verdig å bli rapportert. Lying by omission var en sannhet som den engelske hoff-fotografen Roger Fenton allerede under Krimkrigen i 1853 ved Balaklava kunne bekjenne.
«Selv om kameraet i de fleste tilfeller ikke lyver direkte, kan det lyve mesterlig ved utelatelser», skriver forfatter Phillip Knightly i The First Casualty (s. 15). Å lære seg kunsten «å lyve mesterlig» er viktig for alle ropagandist#er.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
