Den nye fascismen

Vi er flere som risikerer å bli stemplet som konspirasjons­teoretikere hvis vi stiller spørsmål ved såkalte vedtatte sannheter – uansett hva fakta sier eller hva historien burde ha lært oss.

Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Ny Tids redaktør Truls Lie skrev i sommer et par linjer på sin private Facebookside om hva som muligens kunne ligge bak hendelsene den 11. september 2001. Han slettet meldingen umiddelbart, men ikke før noen hadde lagt merke til og tatt en skjermdump av den – for Lie ble kort tid etterpå angrepet i både VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet for «lefling med konspirasjonsteorier».

Problemstillinger som var selvfølgelige å diskutere i media og selv i USAs kongress på 70-, 80- og 90-tallet – om amerikanske statskupp, narkotikahandel, terrorisme og mord på politikere («US Select Committee on Assassinations» og «Iran–Contras-affæren») – kan nå ikke lenger snakkes om, men kalles i stedet «konspirasjonsteorier». Kritikk av amerikanske eller britiske illegale metoder (fra slavehandel og kolonialisme) blir redusert til det samme. Vi har fått et samfunn der ingen tør å reise kritikk, og jo mer sentral posisjon en eventuell kritiker har, desto hardere blir angrepene. Dette er en form for skjult fascisme som infiserer alt politisk liv.

Historiske gjentakelser. På 1930-tallet beskrev svenske aviser Adolf Hitler som en «normal politiker» som skulle redde Tyskland – Sveriges beskyttermakt. De samme avisene skulle senere karakterisere George W. Bush og Hillary Clinton på samme måte og støtte deres kriger i Irak og Libya.

På 30-tallet ble min mor nektet av min bestefar å gå på offiserball fordi det var så mange nazister der. Det samme var tilfellet blant akademikerne. På universiteter, blant offiserer og embetsmenn så vel som i media var det mange tysklandsvenner. I 1939 var det forsvarssjefen, general Olof Thörnell, som ledet den svenske delegasjonen til Berlin for å gratulere Der Führer på hans 50-årsdag. Enkelte skrev allerede da om tyske konsentrasjonsleirer, men dette var kun marginale røster. I dag ville vi ha kalt disse «konspirasjonsteoretikere». Journalister og akademikere kunne ikke forestille seg at Tyskland – den store kulturnasjonen – kunne gjøre seg skyldig i slike uhyrligheter. Når vår beskyttermakt USA i dag begår folkemord, terrorisme eller starter krig, eller når Frankrike, Storbritannia og USA går inn i væpnede konflikter i allianse med libyske islamister med røtter i Al Qaida, nekter vi å ta fakta inn over oss. Det britiske parlamentets utenrikskomité kom med hard kritikk av bombingen til støtte for islamistene, men dette tør vi ikke engang å nevne.

9/11: Man har funnet rester fra det militære sprengstoffet nanotermitt i støvet fra tårnene.

Falskt-flagg-angrep. I VG og Dagens Næringsliv ble Truls Lie angrepet av John Færseth, en av dem som har spesialisert seg på å stemple enhver liknende kritikk som «konspirasjonsteori». I 2013 sa jeg i et foredrag at sentrale personer hadde fortalt meg at bosniske muslimer sto bak granatangrepet mot markedsplassen i Sarajevo i 1994. Færseth ga meg da konspirasjonsteoretikerbetegnelsen.

I samme foredrag hadde nevnte jeg hva general Vigleik Eide (norsk forsvarssjef 1987–89 og formann i NATOs militærkomité 1989–93) hadde sagt: Bosnia-
muslimene hadde biler med tak som kunne åpnes, nettopp for å skyte granater. En av disse bilene ble benyttet i angrepet mot markedsplassen, som skulle sikre muslimene internasjonal støtte. Ifølge general Eide var dette den interne konklusjonen. Eide var militær rådgiver for tidligere forsvars- og utenriksminister Thorvald Stoltenberg 1993–94, ved hans FN-oppdrag i det tidligere Jugoslavia. Sjefen for SACEUR (Supreme Allied Commander Europe; NATO) sin krisestab med ansvar for Bosnia (senere flaggkommandør Jacob Børresen), i tillegg til en senere forsvarsminister og utenriksminister, hadde berettet om det samme. Børresen hadde vært forsvarsminister Johan Jørgen Holsts militære sekretær og ble senere stabssjef for den norske marinen. Han hadde selv ikke sett granskningen som konkluderte med at granaten hadde blitt skutt fra bosniamuslimsk område. Men dette var SACEURs oppfatning – og dét på tross av at SACEUR og USA hadde støttet opp om de bosniske muslimene, fortalte han. Bakgrunnen for granatangrepet var ifølge Børresen «et desperat forsøk på å provosere frem en inngripen fra det internasjonale samfunn i en situasjon der beleiringen av Sarajevo hadde blitt stadig mer håpløs». En slik strategi kalles «falskt-flagg-angrep»: Man angriper eget folk, men later som om det er motparten som gjør det, for å vinne støtte fra «det internasjonale samfunn». At de bosniske muslimene selv var ansvarlige, var common knowledge i NATO-hovedkvarteret, sa Børresen. Også oberst Ashworth, FNs visesjef for de militære observatørene i Jugoslavia 1994–95, har uttalt det samme. Ashworth skrev at mens media og vestlige regjeringer var raske med å peke ut serberne som den angripende part, «viste FNs tekniske utredning at det var usannsynlig at serberne sto bak massakren. Men denne og andre rapporter ble holdt tilbake av politiske grunner», skrev han. Både i FN og NATO konkluderte man med at det var muslimene selv som var ansvarlige, men amerikanere og briter ville ikke si dette høyt. Oberst Ashworth med flere fremmet denne kritikken i forkant av parlamentsdebatten om Syria 29. august 2013. Han viste til at USA hadde benyttet seg av et falskt angrep i Sarajevo i 1994 for å legitimere vestlige flyangrep, og at utviklingen i Irak taler for seg selv. Ashworth mente at man ikke kunne stole på denne typen ubekreftet etterretning, noe som også gjelder for Syria. Disse ordene stoppet antakelig det britisk-amerikanske flyangrepet mot Syria i 2013.

Spenningens strategi. Men for Færseth og kompani er alt dette altså kun «konspirasjonsteorier». Den gode amerikaneren, briten eller (som i dette tilfellet) bosnia-
muslimen kan ikke utføre grufulle handlinger. Dagens medieaktører fremstår like ubevisste som de svenske avisene på 30-tallet, som ikke kunne tenke seg at det høy-
siviliserte Tyskland kunne stå bak forferdelighetene det dengang var snakk om.

I 1962 ønsket USAs forsvarsledelse å starte en terrorismekampanje og sprenge bomber i amerikanske byer, for deretter å legge skylden på kubanske agenter. Man ville også senke et amerikansk fartøy og skyte ned et amerikansk fly for siden å holde Cuba ansvarlig. Forslaget var en del av en sofistikert plan for å legitimere en krig mot Cuba – men president John F. Kennedy sa nei. Dette dokumentet ble nedgradert 40 år senere. I 1964, etter Kennedys død, iscenesatte det samme miljøet et angrep mot den amerikanske des-
troyeren USS Maddox i Tonkinbukta, for å legitimere en krig mot Nord-Vietnam. Min tidligere kollega Robert Bathurst var på dette tidspunktet vakthavende offiser i Pentagon, og den som vekket USAs marinesjef midt på natten med en telefon for å fortelle om det inntrufne. I 1998 viste Bathurst meg internt materiale fra US Naval Intelligence som dokumenterte at også dette angrepet var en bløff. I italienske rettssaker på omtrent samme tid avslørte CIA-agent Carlo Digilio og sjefen for italiensk kontraspionasje, general Gianadelio Maletti, at USA lå bak det som ble kalt «spenningens strategi» rundt 1970. Dette inkluderte en brutal terrorismekampanje med flere bombeangrep i italienske byer, der man la skylden på den politiske venstrefløyen. Dette ble gjort for å hindre at den italienske venstresiden kom i regjering.

I Italia og USA har man kunnet diskutere dette på en seriøs måte, men i Norge blir alt automatisk avfeid som konspirasjonsteorier. På 1900-tallet ble ordet «konspirasjonsteori» sjelden brukt. På tidlig 80-tall, da det trengte fremmede ubåter inn i svenske marinebaser og havner, skrev media at disse var sovjetiske – men daværende utenriksminister Lennart Bodström sa at dette fantes det ikke bevis for. Mediekampanjen mot ham ble voldsom, og han ble nødt til å gå av. Sosialdemokraten Bodström ble kalt «konspirasjonsteoretiker» av amerikanere. I år 2000 fastslo imidlertid USAs tidligere forsvarsminister Caspar Weinberger og den britiske marineministeren Keith Speed at de hadde operert med ubåter dypt inne i svenske farvann, for å teste svensk kystforsvar. Bakgrunnen var det «altfor sterke» og «altfor kritiske» svensk sosialdemokratiet. Den tidligere sjefen for US Naval Intelligence og nestsjefen for CIA, admiral Bobby Inman, sa da at sovjetiske ubåter også hadde operert i svenske territorialfarvann – men at det ikke var disse som hadde operert lengst inne i skjærgårder og havner. Da jeg skrev om dette, fikk jeg umiddelbart konspirasjonsteoretikerstempelet av Færseths likesinnede. At amerikanske og britiske ministre og admiraler hadde bekreftet forholdene, spilte tilsynelatende ingen rolle.

Spedalske. I alle de ovennevnte tilfellene har ordet «konspirasjonsteori» blitt benyttet for å stemple sosialdemokrater som ikke sluttet 100 prosent opp om amerikansk politikk. Merkelappen har i dag den samme funksjonen som «dissident» hadde i Sovjetunionen. Alle visste at man ikke kunne snakke med en «dissident»; gjorde man dét, risikerte man hele sin karriere. Konspirasjonsteoretikeren er som sovjetdissidenten en spedalsk, en som enhver kan spytte på mens andre applauderer – og den som ikke applauderer, blir selv mistenkeliggjort. Den svenske journalisten og lederskribenten for Dagens Nyheter Olle Alsén skrev på lederplass i 1987 at ubåtene i svenske farvann kanskje ikke var sovjetiske. Da han neste gang tok heisen til kantinen for å spise lunsj, snudde alle i heisen seg bort fra ham. Ingen torde å snakke med ham,  «konspirasjonsteoretikeren».

Men det var først utover på 2000-tallet at begrepet for alvor begynte å sirkulere i Skandinavia. Å diskutere våre dagers terrorisme er langt vanskeligere. Min gamle historieprofessor argumenterte for at jeg ikke burde skrive om ting som har funnet sted etter andre verdenskrig, fordi vesentlige dokumenter fortsatt ikke er nedgraderte og tilgjengelige. Men jeg skrev min doktoravhandling på 80-tallet om USAs daværende flåtestrategi, og jeg holdt foredrag på svenske, norske og amerikanske militære høyskoler. Jeg skrev bøker som var på pensum ved universiteter og militære høyskoler, også i USA. I ettertid vet jeg at en del av teoriene ikke var korrekte, men flere av temaene kan man ikke engang ytre seg om selv i dag. Da jeg etter 11. september 2001 tok opp tvillingtårnenes kollaps i New York med en sentral person fra etterretningen, sa han at dette var noe man måtte tie stille om. At man har funnet store kvanta med smeltet stål og rester fra det militære sprengstoffet nanotermitt i anselige mengder i støvet fra tårnene, var ifølge ham så godt som umulig å nevne. Hvis noen allikevel skulle komme inn på temaet, går mektige aktører inn for total marginalisering av vedkommende. Han eller hun er straks «konspirasjonsteoretiker».

Merkelappen «konspirasjons-teoretiker» har i dag den samme funksjonen som «dissident» hadde i Sovjetunionen.

Vi vet ikke hva som skjedde den 11. september 2001, men vi vet at når tidligere toppfolk i etterretningen, og folk som den vesttyske sosialdemokratiske eksministeren Andreas von Bülow, setter spørsmålstegn ved den offisielle versjonen, kommer umiddelbart konspirasjonsmerkelappen marginalisering og utfrysing fra det gode selskap. von Bülow var på 80- og 90-tallet parlamentarisk ansvarlig for kontroll av etterretningstjenestene.

Man kan si at det er usannsynlig at amerikanerne selv skulle stå bak sprengningen av tårnene i New York; men at Tyskland skulle sette opp konsentrasjonsleirer for gassing av mennesker, fremsto også som usannsynlig for mange svensker og nordmenn på 30-tallet. Det viktige er å analysere hva som har skjedd rent empirisk.

Det var naturligvis et feiltrinn av Truls Lie å ta opp denne saken; han slettet da også innlegget kort tid etter å ha lagt det ut. Muligens  burde han ha ventet noen tiår med å publisere det – når noen av dokumentene kanskje er blitt nedgradert.

Les også
Den nye positivismen
«Innlysende at 9/11 var en eksplosjon»

---
DEL