Verdens nye fiende

John Pilgers dokumentarfilm er en overbevisende visjon om en kommende krig, og en insisterende bønn til vestlige publikummere om å revurdere det de tror de vet. Filmen finnes nå på DVD.

Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

The Coming War On China

John Pilger

England

Den garvede krigskorrespondenten og journalisten John Pilger har lenge vært en uttalt kritiker av USAs utenrikspolitikk, og det han oppfatter som landets imperialistiske agenda. Han har lenge vært en produktiv dokumentarfilmskaper for fjernsynet, men med The War on Democracy (2007) – en anklage om intervensjoner i Latin-Amerika – inntok dokumentarene hans også kinolerretet. Hans siste helaftens film, The Coming War on China, fokuserer på den såkalte «dreiningen mot Øst-Asia»: USAs økende oppmerksomhet mot og engasjement i Stillehavet, som er del av en politikk med mål om å isolere Kina, for å kunne bevare USAs hegemoni i regionen. Pilgers tilnærming til sakene han jobber med har alltid vært preget av et sterkt engasjement, fremfor en «balansert presentasjon» av en saks to sider. Det er en sannhet som må avsløres for «vanlige folk»: vestlige mediers dekning av verdens nyhetsbilde er skjevt og fortjener ikke deres tillit.

Som ventet er det ingen pretensjoner om kjølig distanse i The Coming War on China. Pilger dropper nyansert kompleksitet, til fordel for et overordnet narrativ om et amerikansk imperium, som opprettholdes ved hjelp av en «gigantisk renneløkke» av militærbaser, og propagandatiltak som har til hensikt å få verden til å se Kina som den nye fienden. Han står selv i sentrum som intervjuer og autoritativ forteller – til tider sardonisk, mens han andre ganger overdriver og er emosjonell så det holder. Men dette er ikke noe overfladisk publikumsfrieri. En velvalgt, imponerende rekke av intervjuobjekter (som omfatter lokale mennesker, bortenfor politiske og akademiske sfærer) utfordrer på en kraftfull måte dominerende kulturelle klisjeer om østasiatiske nasjoner, og gir førstehånds beretninger om smerten de koloniserte kjenner på. De forsterker gyldigheten i Pilgers påstander.

Pilger nevner menneskerettighetsbrudd og statlig undertrykkelse av dissidenter i Kina, men først etter å ha ettertrykkelig vist at USA neppe kan sies å være noe moralsk forbilde.

Vestens kyniske hykleri. Pilger belyser saken gjennom påstander og argumenter – i tydelig inndelte seksjoner. Den første – og mest glødende fordømmende – starter med USAs lange historie med menneskerettighetsbrudd og undertrykkelse i Stillehavsregionen. Arkivopptak viser Marshall-øyene som tropiske paradis – før de ble okkupert av amerikanerne under 2. verdenskrig, og brukt til testing av atomvåpen. Innbyggerne (som skildres i amerikanske opptak fra den tiden som «de lykkelige ville») ble forsøkskaniner: De ble fraktet til Chicago for å forskes på som «mennesker utsatt for radioaktiv stråling», før de ble sendt tilbake til sine radioaktive hjem. Mange døde av kreft. Deres bestrålte kropper var langt fra de «bikini-kroppene» som var den nye moten i Vesten (ikledd den todelte badedrakten som var oppkalt etter test-atollen). Vestens kyniske hykleri understrekes stadig vekk. Det er umulig å ikke være enig med Pilger når han setter merkelappen «apartheid» på gapet i levestandard, som er et resultat av det amerikanske nærværet. Det kommer tydelig til syne når beboere på Ebeye, den mest folkerike av Marshall-øyene og nå kjent som «Stillehavets slum», fraktes over bukten for å arbeide på golfbanen ved et missil-anlegg fra Reagan-perioden – «et eventyrland, med forstadens gode liv».

Kulturelt overblikk. Frykten revitaliseres fordi Vestens arrogante dominans trues av et fremvoksende Kina: et land uten utenlandske baser på sitt territorium, og med en ny, djerv politisk klasse, som til en viss grad står utenfor landets pulserende markedsøkonomi. Filmen viser at frykten har lange historiske røtter, opprettholdt av propagandistiske karikaturer av kinesere (vi ser Boris Karloff som en 1930-talls inkarnasjon av det onde kriminelle geniet Fu Manchu, en engelsk skapelse), som dekket over en annen imperialistisk agenda: opiumpenger. Disse pengene ble brukt til å bygge opp USAs første industriby. Så rettes fokus mot Shanghai, nå et globalt finanssenter så vel som en travel havn. Her snakker Pilger ikke bare med velinformerte kolleger – som James Bradley, forfatter av The China Mirage –, men også kinesiske eksperter: entreprenøren Eric Li bidrar med et bredt kulturelt overblikk, og mener myten om at Kina ønsker å erstatte, eller aggressivt endre, USA må legges død. Professor Zhang Weiwei er en som uttaler seg med tyngde om Kinas utviklingsmodell, og han sier: «Dersom du bare forholder deg til stereotypier, går du glipp av så mange ting.» Pilger nevner menneskerettighetsbrudd og statlig undertrykkelse av dissidenter i Kina, men først etter å ha ettertrykkelig vist at USA neppe kan sies å være noe moralsk forbilde.

Fokus er på den såkalte «dreiningen mot Øst-Asia»: USAs økende oppmerksomhet mot og engasjement i Stillehavet, som er del av en politikk med mål om å isolere Kina, for å kunne bevare USAs hegemoni i regionen.

En felles kamp. Den siste delen, som forsøker å tegne et bilde av en ensartet vilje til motstand mot en brutal og provoserende USA-imperialisme i hele det fredselskende Øst-Asia, er den mest overforenklet reduksjonistiske delen i filmen. Et stort relieff på Okinawa av den japanske billedhuggeren Kinjo Minoru blir vist. Det er plassert på en tidligere amerikansk militærbase, og vi får høre at det er en «hyllest til folkets motstand». Et annet minnesmerke i Sør-Korea følger, med påstand om at symbolene for «øyfolkenes kamp for frihet» er bemerkelsesverdig like. Det er ingen tvil om at lidelsene det refereres til her, stikker dypt. Likevel risikerer de lettvinte parallellene Pilger trekker, å viske ut et voldsomt historisk nag mellom østasiatiske nasjoner (Japans behandling av Korea som koloni er fremdeles et åpent sår), så vel som forskjellene dem imellom. Heller ikke den generasjonsbaserte splittelsen i Koreas holdning til amerikansk, militært nærvær nevnes.

Spissfindigheter til side: Dette er en robust og overbevisende visjon om en kommende krig som ikke taler til menigheten, ettersom den bønnfaller et vestlig publikum om å revurdere det de tror de vet. Når han spør om Trump vil ta oss til randen av en militær opprustning som akselererte under Obama, etterlater Pilger oss med en trøstefull (eller krevende?) coda til sin dommedagsmelodi: at vanlige folk er en «supermakt» som kan – og må – handle i tide.

Les også John Pilgers foredrag her

---
DEL