Dokumentarfilmen må ikke dø

Å undergrave offisielle løgner er dokumentarfilmens styrke, men man trues når man går mot vedtatte sannheter. Pilgers siste film er The Coming War on China. Han ber oss nå bryte tausheten.

John Pilger
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Første gang jeg skjønte hvilken makt som ligger i dokumentarfilm, var da jeg redigerte min første film, The Quiet Mutiny. I kommentaren refererte jeg til en kylling som crewet mitt og jeg møtte under patruljering med amerikanske soldater i Vietnam.

«Det må være en Vietcong-kylling – en kommunistkylling,» sa sersjanten. I rapporten skrev han: «Fiende observert.»

Øyeblikket med kyllingen syntes å understreke krigens farse – så jeg tok den med i filmen. Det kan ha vært uklokt. Kontrollorganet for kommersielt fjernsyn i Storbritannia – den gangen Independent Television Authority eller ITA – hadde bedt om å få se manuskriptet mitt. Hva var kilden min til kyllingens politiske tilhørighet, ble jeg spurt. Var det virkelig en kommunistkylling, eller kunne det ha vært en pro-amerikansk kylling?

Selvsagt hadde dette tøvet en seriøs hensikt. Da The Quiet Mutiny ble vist av ITV i 1970, klaget den amerikanske ambassadøren til Storbritannia, Walter Annenberg, en personlig venn av president Richard Nixon, til ITA. Klagen gjaldt ikke kyllingen, men hele filmen. «Jeg akter å informere Det hvite hus,» skrev ambassadøren. Du verden.

Dekkhistorien var at BBC hadde et ansvar for å beskytte «enslige eldre og folk med begrenset mental intelligens».

The Quiet Mutiny avslørte at de amerikanske styrkene i Vietnam rev seg selv i stykker. Det var åpent opprør: Innkalte mannskaper nektet å følge ordre og skjøt offiserene sine i ryggen eller drepte dem med håndgranater mens de sov.

Ikke noe av dette hadde vært i nyhetene. Hva det betød, var at krigen var tapt, og budbringeren ble ikke satt pris på.

Sjefen for ITA var sir Robert Fraser. Han kontaktet Denis Forman, som da var programdirektør i Granada TV, og fikk et apoplektisk anfall. Han freste skjellsord, og sir Robert beskrev meg som en «farlig samfunnsfiende».

Det som bekymret ITA-sjefen og ambassadøren, var kraften i en enkelt dokumentarfilm: makten til fakta og vitnene, særlig unge soldater som fortalte sannheten og som ble behandlet med velvilje av filmskaperen.

BBC og regjeringen. Jeg var avis-journalist. Jeg hadde aldri laget film før, og jeg sto i stor gjeld til Charles Denton, en overløper-produsent fra BBC, som lærte meg at fakta og bevis rett inn i kameraet og til seerne sannelig kunne være revolusjonerende.

Denne undergravingen av offisielle løgner er dokumentarfilmens styrke. Jeg har nå laget 60 filmer, og jeg tror ikke det finnes maken til makt i noe annet medium.

På 1960-tallet laget en lysende begavet ung filmskaper, Peter Watkins, The War Game (Krigsspillet) for BBC. Watkins rekonstruerte ettervirkningene av et tenkt kjernefysisk angrep på London.

The War Game ble forbudt. «Effekten av denne filmen,» sa BBC, «er blitt vurdert som for skremmende for kringkastingsmediet.» Den daværende styrelederen for BBC var lord Normanbrook, som hadde vært embetsmann på høyeste nivå, nær knyttet til statsministeren. Han skrev til sin etterfølger, sir Burke Trend: «The War Game er ingen propagandafilm: Den er ment å presentere rene fakta og er basert på grundig research i det offisielle materialet … men emnet er skremmende, og visning av filmen på fjernsyn kan ha betydelig innvirkning på publikums holdninger til politikken med kjernefysisk avskrekking.»

Med andre ord var denne dokumentarens makt slik at den kunne advare folk om de virkelige grusomhetene knyttet til atomkrig og få dem til å stille spørsmål ved selve eksistensen av atomvåpen.

Regjeringsdokumenter viser at BBC i hemmelighet inngikk en sammensvergelse med regjeringen om å forby Watkins’ film. Dekkhistorien var at BBC hadde et ansvar for å beskytte «enslige eldre og folk med begrenset mental intelligens».

Storparten av pressen svelget dette. Forbudet mot The War Game endte karrieren til Peter Watkins i britisk fjernsyn da han var 30. Denne bemerkelsesverdige filmskaperen forlot BBC og Storbritannia, og startet rasende en verdensomspennende kampanje mot sensur.

Selv nå avkrefter Year Zero myten om at allmennheten ikke bryr seg, og at de som gjør det, rammes av «medfølelsestretthet».

Å fortelle sannheten, og å avvike fra den offisielle sannheten, kan være risikabelt for en dokumentarfilmskaper.

I 1988 sendte Thames Television Death on the Rock, en dokumentarfilm om krigen i Nord-Irland. Det var et risikabelt og dristig tiltak. Sensur av reportasjer om de såkalte Irish Troubles var svært omfattende, og mange av oss i dokumentar-bransjen ble aktivt advart mot å lage film nord for grensen til Nord-Irland. Om vi prøvde, ble vi dratt ned i en hengemyr av tilpasning.

Journalisten Liz Curtis regnet ut at BBC hadde forbudt, endret eller forsinket omtrent 50 større fjernsynsprogrammer om Irland. Det fantes selvsagt hederlige unntak, som John Ware. Roger Bolton, produsenten av Death on the Rock, var en annen. Death on the Rock avslørte at den britiske regjeringen sendte dødsskvadroner fra SAS til utlandet mot IRA: De myrdet fire ubevæpnede personer i Gibraltar.

En ondskapsfull svertekampanje ble satt i gang mot filmen, ledet av Margaret Thatchers regjering og Murdoch-pressen, særlig Sunday Times, med Andrew Neil som redaktør.

Det var den eneste dokumentarfilmen som noen gang hadde vært gjenstand for offentlig etterforskning – og filmens fakta ble bekreftet. Murdoch måtte betale erstatning for ærekrenkelse til et av filmens viktigste vitner.

Men det stoppet ikke med det. Thames Television, et av de mest innovative kringkastingsselskapene i verden, ble fratatt konsesjonen i Storbritannia.

Krevde statsministeren hevn over ITV og filmskaperne, slik hun hadde gjort det med gruvearbeiderne? Vi vet ikke. Det vi vet, er at styrken til denne ene dokumentaren lå i sannheten, og at den, i likhet med The War Game, markerte et høydepunkt i filmet journalistikk.

Folkets medium. Jeg mener at dokumentarfilmer ånder av kunstnerisk kjetteri. De er vanskelige å kategorisere. De er ikke som stor fiksjon. De er ikke som store spillefilmer. Likevel, de kan kombinere den rene styrken i begge.

The Battle of Chile: The Struggle Of An Unarmed People er en episk dokumentarfilm av Patricio Guzmán. Det er en høyst uvanlig film: faktisk en film-trilogi. Da den ble sluppet på 1970-tallet, spurte The New Yorker: «Hvordan kunne et team av fem personer, noen uten tidligere filmerfaring, med ett Éclair-kamera, én Nagra-lydopptaker og en pakke svart-hvitt-film produsere et så betydningsfullt verk?»

Guzmáns dokumentar handler om at demokratiet i Chile ble styrtet i 1973 av fascistene ledet av general Pinochet i et kupp regissert av CIA. Nesten alt er filmet med håndholdt kamera på skulderen. Og husk at dette er et filmkamera, ikke video. Du må skifte magasin hvert tiende minutt, ellers stopper kameraet, og den minste bevegelse og endring av lyset påvirker bildet.

I The Battle of Chile er det en scene fra begravelsen til en marineoffiser, lojal til president Salvador Allende, som ble myrdet av dem som forberedte seg på å ødelegge Allendes reformvennlige regjering. Kameraet beveger seg mellom de militære ansiktene: menneskelige totempåler med sine medaljer og bånd, sitt velfriserte hår og sine uklare øyne. Det truende uttrykket i ansiktene forteller at du er i ferd med å betrakte begravelsen av et helt samfunn: av demokratiet selv.

En buss-sjåfør la ved ukelønnen sin. Pensjonister sendte pensjonen sin. En alenemor sendte sparepengene sine.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.