Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Dokumentarfilmen må ikke dø

Å undergrave offisielle løgner er dokumentarfilmens styrke, men man trues når man går mot vedtatte sannheter. Pilgers siste film er The Coming War on China. Han ber oss nå bryte tausheten.

Første gang jeg skjønte hvilken makt som ligger i dokumentarfilm, var da jeg redigerte min første film, The Quiet Mutiny. I kommentaren refererte jeg til en kylling som crewet mitt og jeg møtte under patruljering med amerikanske soldater i Vietnam.

«Det må være en Vietcong-kylling – en kommunistkylling,» sa sersjanten. I rapporten skrev han: «Fiende observert.»

Øyeblikket med kyllingen syntes å understreke krigens farse – så jeg tok den med i filmen. Det kan ha vært uklokt. Kontrollorganet for kommersielt fjernsyn i Storbritannia – den gangen Independent Television Authority eller ITA – hadde bedt om å få se manuskriptet mitt. Hva var kilden min til kyllingens politiske tilhørighet, ble jeg spurt. Var det virkelig en kommunistkylling, eller kunne det ha vært en pro-amerikansk kylling?

Selvsagt hadde dette tøvet en seriøs hensikt. Da The Quiet Mutiny ble vist av ITV i 1970, klaget den amerikanske ambassadøren til Storbritannia, Walter Annenberg, en personlig venn av president Richard Nixon, til ITA. Klagen gjaldt ikke kyllingen, men hele filmen. «Jeg akter å informere Det hvite hus,» skrev ambassadøren. Du verden.

Dekkhistorien var at BBC hadde et ansvar for å beskytte «enslige eldre og folk med begrenset mental intelligens».

The Quiet Mutiny avslørte at de amerikanske styrkene i Vietnam rev seg selv i stykker. Det var åpent opprør: Innkalte mannskaper nektet å følge ordre og skjøt offiserene sine i ryggen eller drepte dem med håndgranater mens de sov.

Ikke noe av dette hadde vært i nyhetene. Hva det betød, var at krigen var tapt, og budbringeren ble ikke satt pris på.

Sjefen for ITA var sir Robert Fraser. Han kontaktet Denis Forman, som da var programdirektør i Granada TV, og fikk et apoplektisk anfall. Han freste skjellsord, og sir Robert beskrev meg som en «farlig samfunnsfiende».

Det som bekymret ITA-sjefen og ambassadøren, var kraften i en enkelt dokumentarfilm: makten til fakta og vitnene, særlig unge soldater som fortalte sannheten og som ble behandlet med velvilje av filmskaperen.

BBC og regjeringen. Jeg var avis-journalist. Jeg hadde aldri laget film før, og jeg sto i stor gjeld til Charles Denton, en overløper-produsent fra BBC, som lærte meg at fakta og bevis rett inn i kameraet og til seerne sannelig kunne være revolusjonerende.

Denne undergravingen av offisielle løgner er dokumentarfilmens styrke. Jeg har nå laget 60 filmer, og jeg tror ikke det finnes maken til makt i noe annet medium.

På 1960-tallet laget en lysende begavet ung filmskaper, Peter Watkins, The War Game (Krigsspillet) for BBC. Watkins rekonstruerte ettervirkningene av et tenkt kjernefysisk angrep på London.

The War Game ble forbudt. «Effekten av denne filmen,» sa BBC, «er blitt vurdert som for skremmende for kringkastingsmediet.» Den daværende styrelederen for BBC var lord Normanbrook, som hadde vært embetsmann på høyeste nivå, nær knyttet til statsministeren. Han skrev til sin etterfølger, sir Burke Trend: «The War Game er ingen propagandafilm: Den er ment å presentere rene fakta og er basert på grundig research i det offisielle materialet … men emnet er skremmende, og visning av filmen på fjernsyn kan ha betydelig innvirkning på publikums holdninger til politikken med kjernefysisk avskrekking.»

Med andre ord var denne dokumentarens makt slik at den kunne advare folk om de virkelige grusomhetene knyttet til atomkrig og få dem til å stille spørsmål ved selve eksistensen av atomvåpen.

Regjeringsdokumenter viser at BBC i hemmelighet inngikk en sammensvergelse med regjeringen om å forby Watkins’ film. Dekkhistorien var at BBC hadde et ansvar for å beskytte «enslige eldre og folk med begrenset mental intelligens».

Storparten av pressen svelget dette. Forbudet mot The War Game endte karrieren til Peter Watkins i britisk fjernsyn da han var 30. Denne bemerkelsesverdige filmskaperen forlot BBC og Storbritannia, og startet rasende en verdensomspennende kampanje mot sensur.

Selv nå avkrefter Year Zero myten om at allmennheten ikke bryr seg, og at de som gjør det, rammes av «medfølelsestretthet».

Å fortelle sannheten, og å avvike fra den offisielle sannheten, kan være risikabelt for en dokumentarfilmskaper.

I 1988 sendte Thames Television Death on the Rock, en dokumentarfilm om krigen i Nord-Irland. Det var et risikabelt og dristig tiltak. Sensur av reportasjer om de såkalte Irish Troubles var svært omfattende, og mange av oss i dokumentar-bransjen ble aktivt advart mot å lage film nord for grensen til Nord-Irland. Om vi prøvde, ble vi dratt ned i en hengemyr av tilpasning.

Journalisten Liz Curtis regnet ut at BBC hadde forbudt, endret eller forsinket omtrent 50 større fjernsynsprogrammer om Irland. Det fantes selvsagt hederlige unntak, som John Ware. Roger Bolton, produsenten av Death on the Rock, var en annen. Death on the Rock avslørte at den britiske regjeringen sendte dødsskvadroner fra SAS til utlandet mot IRA: De myrdet fire ubevæpnede personer i Gibraltar.

En ondskapsfull svertekampanje ble satt i gang mot filmen, ledet av Margaret Thatchers regjering og Murdoch-pressen, særlig Sunday Times, med Andrew Neil som redaktør.

Det var den eneste dokumentarfilmen som noen gang hadde vært gjenstand for offentlig etterforskning – og filmens fakta ble bekreftet. Murdoch måtte betale erstatning for ærekrenkelse til et av filmens viktigste vitner.

Men det stoppet ikke med det. Thames Television, et av de mest innovative kringkastingsselskapene i verden, ble fratatt konsesjonen i Storbritannia.

Krevde statsministeren hevn over ITV og filmskaperne, slik hun hadde gjort det med gruvearbeiderne? Vi vet ikke. Det vi vet, er at styrken til denne ene dokumentaren lå i sannheten, og at den, i likhet med The War Game, markerte et høydepunkt i filmet journalistikk.

Folkets medium. Jeg mener at dokumentarfilmer ånder av kunstnerisk kjetteri. De er vanskelige å kategorisere. De er ikke som stor fiksjon. De er ikke som store spillefilmer. Likevel, de kan kombinere den rene styrken i begge.

The Battle of Chile: The Struggle Of An Unarmed People er en episk dokumentarfilm av Patricio Guzmán. Det er en høyst uvanlig film: faktisk en film-trilogi. Da den ble sluppet på 1970-tallet, spurte The New Yorker: «Hvordan kunne et team av fem personer, noen uten tidligere filmerfaring, med ett Éclair-kamera, én Nagra-lydopptaker og en pakke svart-hvitt-film produsere et så betydningsfullt verk?»

Guzmáns dokumentar handler om at demokratiet i Chile ble styrtet i 1973 av fascistene ledet av general Pinochet i et kupp regissert av CIA. Nesten alt er filmet med håndholdt kamera på skulderen. Og husk at dette er et filmkamera, ikke video. Du må skifte magasin hvert tiende minutt, ellers stopper kameraet, og den minste bevegelse og endring av lyset påvirker bildet.

I The Battle of Chile er det en scene fra begravelsen til en marineoffiser, lojal til president Salvador Allende, som ble myrdet av dem som forberedte seg på å ødelegge Allendes reformvennlige regjering. Kameraet beveger seg mellom de militære ansiktene: menneskelige totempåler med sine medaljer og bånd, sitt velfriserte hår og sine uklare øyne. Det truende uttrykket i ansiktene forteller at du er i ferd med å betrakte begravelsen av et helt samfunn: av demokratiet selv.

En buss-sjåfør la ved ukelønnen sin. Pensjonister sendte pensjonen sin. En alenemor sendte sparepengene sine.

Det er en pris å betale for å filme så dristig. Kameramannen, Jorge Müller, ble arrestert og brakt til en torturleir, der han «forsvant» inntil graven hans ble funnet mange år senere. Han ble 27. Jeg hedrer hans minne.

I Storbritannia gjorde John Grierson, Denis Mitchell, Norman Swallow, Richard Cawston og andre filmskapere tidlig i det 20. hundreåret et pionerarbeid som krysset det store klasseskillet og presenterte et annet land. De våget å plassere kameraer og mikrofoner foran vanlige briter, og lot dem snakke sitt eget språk.

Noen sier at John Grierson er den som har skapt begrepet «dokumentarfilm». «Dramaet er på dørstokken din,» sa han på 1920-tallet, «der slumområdene er, der det er underernæring, overalt hvor det finnes utbytting og mishandling.»

Disse tidlige britiske filmskaperne mente at dokumentaren skulle snakke nedenfra, ikke ovenfra: Den skulle være folkets medium, ikke myndighetenes. Med andre ord, det var vanlige folks blod, svette og tårer som ga oss dokumentarfilmen.

Denis Mitchell var berømt for sine portretter av arbeiderklassens gater. «Gjennom hele min karriere har jeg vært forundret over kvaliteten i folks styrke og verdighet,» uttalte han. Når jeg leser disse ordene, tenker jeg på de overlevende fra Grenfell Tower. De fleste av dem venter fremdeles på nytt husvære, alle venter fortsatt på rettferdighet, mens kameraene rettes mot det repetitive sirkuset som et kongelig bryllup er.

Avdøde David Munro og jeg laget Year Zero: the Silent Death of Cambodia i 1979. Denne filmen brøt en taushet om et land som hadde vært gjenstand for mer enn et tiår med bombing og folkemord, og styrken i den berørte millioner av vanlige menn, kvinner og barn i bergingen av et samfunn på den andre siden av kloden. Selv nå avkrefter Year Zero myten om at allmennheten ikke bryr seg, og at de som gjør det, til slutt rammes av noe som blir kalt «medfølelsestretthet».

Year Zero ble sett av flere enn det er som følger med på dagens enormt populære «reality»-program Bake Off. Den ble vist på mainstream-fjernsyn i mer enn 30 land, men ikke i USA, der PBS avviste den fullstendig av frykt for reaksjonen i den nye Reagan-administrasjonen, ifølge en av direktørene. I Storbritannia og Australia ble den vist uten reklameavbrudd – den eneste gangen, så vidt jeg vet, det har skjedd på kommersielt fjernsyn.

Etter at den ble sendt i Storbritannia, kom det mer enn 40 sekker med post til ATVs kontorer i Birmingham, 26 000 A-postbrev bare i den første sendingen. Husk at dette var før e-post og Facebook. I brevene var det én million pund – det meste i småbeløp fra slike som i minst grad hadde råd til å gi. «Dette er til Kambodsja,» skrev en buss-sjåfør som la ved ukelønnen sin. Pensjonister sendte pensjonen sin. En alenemor sendte sparepengene sine – 50 pund. Folk kom hjem til meg med leker og kontanter, og bønneskriv til Thatcher og indignerte dikt til Pol Pot og hans kollaboratør, president Richard Nixon, hvis bomber hadde satt fart på fanatikerens fremgang.

Storbritannia er ett av få land hvor dokumentar-film fortsatt vises på fjernsyn på tidspunkt da de fleste er våkne.

For første gang støttet BBC en ITV-film. The Blue Peter-programmet ba barn om å «bringe og kjøpe» leker i Oxfam-butikker over hele landet. Ved juletider hadde barna reist det forbløffende beløpet på 3 500 000 pund. Globalt skaffet Year Zero til veie over 55 millioner pund, for det meste uoppfordret, som brakte hjelp direkte til Kambodsja: medisiner, vaksiner og opprettelsen av en hel klesfabrikk som gjorde det mulig for folk å kaste de svarte uniformene de hadde vært tvunget til å bruke av Pol Pot. Det var som om publikum hadde opphørt å være tilskuere og var blitt deltakere.

Forbrukerkulten. Noe liknende hendte i USA da CBS Television sendte Edward R. Murrows film Harvest of Shame i 1960. Det var første gang mange middelklasse-amerikanere øynet omfanget av fattigdom midt iblant dem.

Harvest of Shame er historien om migrant-arbeidere i landbruket som ble behandlet omtrent som slaver. I dag vekker kampen deres gjenklang når migranter og flyktninger slåss for arbeid og sikkerhet andre steder i verden. Det som virker litt spesielt, er at barn og barnebarn av noen av disse menneskene vil bli utsatt for slett behandling og skjellsord fra president Trump.

I dagens USA finnes det ikke noe motstykke til Edward R. Murrow. Hans veltalende, uforferdede utgave av amerikansk journalistikk er avskaffet i de såkalte mainstream-mediene, og har søkt tilflukt i internettet.

Storbritannia er ett av få land hvor dokumentarfilm fortsatt vises på mainstream fjernsyn på tidspunkt da de fleste fremdeles er våkne. Men dokumentarer som går mot vedtatte sannheter, blir etter hvert en truet art, akkurat når vi kanskje trenger dem mer enn noen-sinne.

I rundspørring etter rundspørring, når folk blir spurt om hva de vil ha mer av på fjernsyn, sier de dokumentarfilmer. Jeg tror ikke de mener en type programmer om dagsaktuelle spørsmål, som er en plattform for politikere og «eksperter» som prøver å skape en tvilsom balanse mellom den virkelige makten og dens ofre.

Observerende dokumentarfilmer er populære, men filmer om flyplasser og utrykningspoliti gir ikke verden mening. De underholder.

David Attenboroughs briljante programmer om naturens verden skaper forståelse for klimaendringer – i seneste laget.

BBCs Panorama godtgjør Storbritannias hemmelige støtte til jihadisme i Syria – noe sent.

Men hvorfor setter Trump fyr på Midtøsten? Hvorfor lirker Vesten seg nærmere krig med Russland og Kina?

Legg merke til fortellerens ord i Peter Watkins’ The War Game: «Når det gjelder så å si alt som handler om atomvåpen, er det nå praktisk talt total taushet i pressen og på TV. Det er håp i enhver uløst eller uforutsigbar situasjon. Men er det noe virkelig håp å finne i denne tausheten?»

Nå er denne tausheten tilbake. Det blir ikke betraktet som en nyhet at beskyttelsestiltakene mot kjernevåpen stillferdig er blitt fjernet, og at USA nå bruker 4,6 millioner dollar per time på atomvåpen, 24 timer i døgnet, hvert døgn. Hvem vet det?

The Coming War on China, som jeg fullførte i 2016, har blitt sendt i Storbritannia, men ikke i USA – der 90 prosent av befolkningen ikke kjenner navnet på eller beliggenheten til hovedstaden i Nord-Korea eller kan forklare hvorfor Trump ønsker å ødelegge landet. Kina ligger vegg i vegg med Nord-Korea.

Ifølge en «progressiv» filmdistributør i USA, er amerikanerne bare interessert i det hun kaller «karakterdrevne» dokumentarfilmer. Dette er en kode for en «se på meg»-forbrukerkult som sluker, terroriserer og utnytter så mye av populærkulturen vår, mens filmskapere skyves vekk fra et emne som er så påtrengende viktig som noe kan være i vår moderne tid.

«Når sannheten erstattes med taushet,» skrev den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenko, «er tausheten en løgn.»

Hver gang unge dokumentarfilmskapere spør meg om hvordan de kan «gjøre en forskjell», svarer jeg at det er egentlig ganske enkelt. De må bryte tausheten.

Dette er en redigert versjon av et foredrag John Pilger holdt i British Library
9. desember 2017 som del av en retrospektiv festival, «The Power of the Documentary».
Den ble arrangert for å markere at biblioteket fikk overlevert Pilgers skrevne arkiv.  

Les også vår anmeldelse av The Coming War on China her

pilger@nytid.no
pilger@nytid.no
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Du vil kanskje også like