Dokumentarfilmen må ikke dø


Å undergrave offisielle løgner er dokumentarfilmens styrke, men man trues når man går mot vedtatte sannheter. Pilgers siste film er The Coming War on China. Han ber oss nå bryte tausheten.

Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.
Email: pilger@nytid.no
Publisert: 2018-04-05

Første gang jeg skjønte hvilken makt som ligger i dokumentarfilm, var da jeg redigerte min første film, The Quiet Mutiny. I kommentaren refererte jeg til en kylling som crewet mitt og jeg møtte under patruljering med amerikanske soldater i Vietnam.

«Det må være en Vietcong-kylling – en kommunistkylling,» sa sersjanten. I rapporten skrev han: «Fiende observert.»

Øyeblikket med kyllingen syntes å understreke krigens farse – så jeg tok den med i filmen. Det kan ha vært uklokt. Kontrollorganet for kommersielt fjernsyn i Storbritannia – den gangen Independent Television Authority eller ITA – hadde bedt om å få se manuskriptet mitt. Hva var kilden min til kyllingens politiske tilhørighet, ble jeg spurt. Var det virkelig en kommunistkylling, eller kunne det ha vært en pro-amerikansk kylling?

Selvsagt hadde dette tøvet en seriøs hensikt. Da The Quiet Mutiny ble vist av ITV i 1970, klaget den amerikanske ambassadøren til Storbritannia, Walter Annenberg, en personlig venn av president Richard Nixon, til ITA. Klagen gjaldt ikke kyllingen, men hele filmen. «Jeg akter å informere Det hvite hus,» skrev ambassadøren. Du verden.

Dekkhistorien var at BBC hadde et ansvar for å beskytte «enslige eldre og folk med begrenset mental intelligens».

The Quiet Mutiny avslørte at de amerikanske styrkene i Vietnam rev seg selv i stykker. Det var åpent opprør: Innkalte mannskaper nektet å følge ordre og skjøt offiserene sine i ryggen eller drepte dem med håndgranater mens de sov.

Abonnement kr 195/kvartal

Ikke noe av dette hadde vært i nyhetene. Hva det betød, var at krigen var tapt, og budbringeren ble ikke satt pris på.

Sjefen for ITA var sir Robert Fraser. Han kontaktet Denis Forman, som da var programdirektør i Granada TV, og fikk et apoplektisk anfall. Han freste skjellsord, og sir Robert beskrev meg som en «farlig samfunnsfiende».

Det som bekymret ITA-sjefen og ambassadøren, var kraften i en enkelt dokumentarfilm: makten til fakta og vitnene, særlig unge soldater som fortalte sannheten og som ble behandlet med velvilje av filmskaperen.

BBC og regjeringen. Jeg var avis-journalist. Jeg hadde aldri laget film før, og jeg sto i stor gjeld til Charles Denton, en overløper-produsent fra BBC, som lærte meg at fakta og bevis rett inn i kameraet og til seerne sannelig kunne være revolusjonerende.

Denne undergravingen av offisielle løgner er dokumentarfilmens …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?