Ser utover landegrensene

Danske The Distant Barking of Dogs skildrer en ti år gammel gutt som vokser opp ved frontlinjen i Ukraina, mens svenske The Deminer handler om en minerydder i det IS-herjede Irak. 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

The Distant Barking of Dogs/The Deminer

Simon Lereng Wilmont/Hogir Hirori og Shinwar Kamal

Danmark/Sverige

I dette månedskiftet (jan/feb) konkurrerer åtte filmer om Dragon Award for beste nordiske dokumentar under Göteborg Film Festival. Hele tre av dem er norske: Golden Dawn Girls, hvor regissør Håvard Bustnes følger tre kvinner med sentrale posisjoner i det høyreekstreme greske partiet Gyllent Daggry, Sofia Haugans personlige dokumentar Røverdatter om hennes forhold til sin kriminelle far og Letters, som er en filmatisk brevveksling mellom den norske filmskaperen Marte Vold og hennes sørkoreanske kollega Jero Yun.

Konkurransen fra våre naboland er imidlertid sterk. Upatriotisk nok skal vi her fokusere på to av disse andre titlene, som sågar stakk av med priser på den viktige dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) i november i fjor.

Barndom i krigssone. The Distant Barking of Dogs vant prisen i First Appearance-konkurransen i Amsterdam. Denne dokumentaren handler om ti år gamle Oleg, som bor i en liten by i Donetsk-regionen øst i Ukraina. Selv om First Appearance-programmet er for debutanter innen langformatet, har danske Simon Lereng Wilmont tidligere laget to kortere dokumentarer om barn i samme alder – da med fokus på idrettsmiljøer. I The Distant Barking of Dogs ønsket han å skildre hvordan det er å være barn i en krigssone.

I utgangspunktet kunne det vært en hvilken som helst krig. Regissøren har uttalt at han valgte Ukraina av hensyn til sin egen sikkerhet ettersom konflikten der tar mer eller mindre form av en skyttergravskrig. Men helt trygt har det åpenbart ikke vært å filme den unge hovedkarakteren, som bor med sin mormor bare noen hundre meter fra frontlinjen – midt i skuddlinjen for granatene som fyres av mellom de ukrainske soldatene og de pro-russiske separatistene.

Olegs far hører vi aldri om, mens moren – hvis grav sønnen jevnlig oppsøker – døde for noen år siden. Mange har forståelig nok flyttet fra den krigsutsatte landsbyen, men Olegs farmor motsetter seg tanken: Om de drar, har de ingenting. Her har de i minste et hjem.

Regissør Simon Lereng Wilmont evner å tilføre overraskende mye poesi til en i utgangspunktet dyster film.

Gjenkjennelig. Til tross for at krigen og trefningene hele tiden truer i bakgrunnen (filmens tittel spiller på den stadig tilbakevendende lyden av skudd og granater i det ikke spesielt fjerne), fokuserer The Distant Barking of Dogs på gjenkjennelige aspekter ved det å være barn, og dynamikken mellom barn i ulike aldre. Sammen med sin yngre fetter Yarik og den eldre kameraten Kostya gjør Oleg mye av det gutter pleier å fordrive tiden med – som å skyte med sprettert og svømme i innsjøen. Men de samler også patronhylser, følger intenst med på nyhetsinnslagene om konflikten – og i en spesielt ubehagelig sekvens introduserer Kostya en ekte pistol som guttene skal skyte med.

Oleg er for ung til å ta innover seg det fulle alvoret av krigen som omgir ham, men det er likevel tydelig at han jevnlig kjemper mot sin egen frykt – som han helst ikke vedkjenner seg. Det er heller ingen tvil om at omstendighetene har tvunget den unge gutten til å bli tidlig moden.

Flue på veggen. Regissøren har filmet Oleg og mormoren gjennom halvannet år, og med sin konsekvente observerende tilnærming kommer han imponerende tett på karakterene. Dette skyldes nok også at Lereng Wilmont ikke hadde med seg noe filmcrew, men har stått for opptakene alene. Med betakende bilder og et blikk for stemningsfulle, visuelle detaljer evner han dessuten å tilføre overraskende mye poesi til en i utgangspunktet dyster film. Ikke minst gjelder dette sekvensen hvor Oleg – som her innrømmer at han er redd – blir med Kostya på et bad mens solen er i ferd med å gå ned og eksplosjonene drønner over kveldshimmelen.

Minerydder i Irak. Eksplosjoner er det også i The Deminer. Filmen handler om Fakhir Berwari, en kurdisk oberst i den irakiske hæren som arbeider med å desarmere miner i det sterkt krigsherjede landet.

Filmens første del er i stor grad basert på hans egne videoopptak av disse livsfarlige oppdragene fra tiden etter Saddam Husseins fall. «Det er som en actionfilm, bare ekte,» sier Fakhirs sønn Abdulla etter å ha sett opptakene, som faren holdt skjult for familien. Sant nok: Den tidvis intenst spennende The Deminer kan føre tankene til Kathryn Bigelows Oscar-vinner The Hurt Locker, men er altså en dokumentarfilm. Kun utstyrt med en lommekniv og en enkel avbitertang arbeider Fakhir utrettelig med å uskadeliggjøre de mange og særdeles livsfarlige minene, mens et forsiktig skritt på en skjult ledning kan være fatalt.

Skadet i eksplosjon. En nær sagt uunngåelig eksplosjon fører til at Fakhir mister et ben, hvilket gjør at hæren ikke lenger vil ha ham i arbeid. Dette stopper imidlertid ikke den innbitte minerydderen, som en tid senere begynner å jobbe for de kurdiske Peshmarga-styrkene for å desarmere de avsindige mengdene eksplosiver IS har etterlatt seg i området i og utenfor Mosul. Her er bomber i veikanter, i biler og ikke minst i sivile hus som folk nå ønsker å flytte tilbake til. De hjemmelagde bombene er gjerne styrt av mobiltelefoner istedenfor timere – de detonerer om telefonen ringer.

Til tross for at krigen hele tiden truer i bakgrunnen, fokuseres det på gjenkjennelige aspekter ved det å være barn.

Mye av dette materialet er filmet av medregissør Kamal, og er av høyere teknisk kvalitet enn de eldre opptakene. Men også her er nervepirrende opptak gjort av Fakhirs nærmeste medarbeidere, som også står i fare for å miste livet om en av bombene skulle gå av mens de dokumenterer arbeidet.

Heroisk besettelse. The Deminer er et fascinerende portrett av en mann som nærmest insisterer på å risikere livet (selv når andre soldater ber ham være mer forsiktig), fordi han vet at arbeidet han utfører vil redde mange andres liv. Innsatsen er svært heroisk, samtidig synes bombedesarmeringen som en besettelse for ham. Det farefulle arbeidet går foran alt, inkludert hans egen familie – uten at man får inntrykk av at hovedpersonen mangler kjærlighet til sine nærmeste.

Filmen deltok i hovedkonkurransen i Amsterdam (sammen med nevnte Golden Dawn Girls), og ble belønnet med juryens spesialpris – «andreprisen». The Deminer har visse likheter med den norske filmen Nowhere to Hide, som vant hovedprisen på samme festival året før, og som også gir et opprivende innblikk i den kaotiske situasjonen i Irak.

Til sammen peker disse filmene på en tydelig trend: Nordisk dokumentar retter ikke bare fokus mot Norden.

---
DEL