The Distant Barking of Dogs/The Deminer
Simon Lereng Wilmont/Hogir Hirori og Shinwar Kamal
Danmark/Sverige
I dette månedskiftet (jan/feb) konkurrerer åtte filmer om Dragon Award for beste nordiske dokumentar under Göteborg Film Festival. Hele tre av dem er norske: Golden Dawn Girls, hvor regissør Håvard Bustnes følger tre kvinner med sentrale posisjoner i det høyreekstreme greske partiet Gyllent Daggry, Sofia Haugans personlige dokumentar Røverdatter om hennes forhold til sin kriminelle far og Letters, som er en filmatisk brevveksling mellom den norske filmskaperen Marte Vold og hennes sørkoreanske kollega Jero Yun.
Konkurransen fra våre naboland er imidlertid sterk. Upatriotisk nok skal vi her fokusere på to av disse andre titlene, som sågar stakk av med priser på den viktige dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) i november i fjor.
Barndom i krigssone. The Distant Barking of Dogs vant prisen i First Appearance-konkurransen i Amsterdam. Denne dokumentaren handler om ti år gamle Oleg, som bor i en liten by i Donetsk-regionen øst i Ukraina. Selv om First Appearance-programmet er for debutanter innen langformatet, har danske Simon Lereng Wilmont tidligere laget to kortere dokumentarer om barn i samme alder – da med fokus på idrettsmiljøer. I The Distant Barking of Dogs ønsket han å skildre hvordan det er å være barn i en krigssone.
I utgangspunktet kunne det vært en hvilken som helst krig. Regissøren har uttalt at han valgte Ukraina av hensyn til sin egen sikkerhet ettersom konflikten der tar mer eller mindre form av en skyttergravskrig. Men helt trygt har det åpenbart ikke vært å filme den unge hovedkarakteren, som bor med sin mormor bare noen hundre meter fra frontlinjen – midt i skuddlinjen for granatene som fyres av mellom de ukrainske soldatene og de pro-russiske separatistene.
Olegs far hører vi aldri om, mens moren – hvis grav sønnen jevnlig oppsøker – døde for noen år siden. Mange har forståelig nok flyttet fra den krigsutsatte landsbyen, men Olegs farmor motsetter seg tanken: Om de drar, har de ingenting. Her har de i minste et hjem.
Regissør Simon Lereng Wilmont evner å tilføre overraskende mye poesi til en i utgangspunktet dyster film.
Gjenkjennelig. Til tross for at krigen og trefningene hele tiden truer i bakgrunnen (filmens tittel spiller på den stadig tilbakevendende lyden av skudd og granater i det ikke spesielt fjerne), fokuserer The Distant Barking of Dogs på gjenkjennelige aspekter ved det å være barn, og dynamikken mellom barn i ulike aldre. Sammen med sin yngre fetter Yarik og den eldre kameraten Kostya gjør Oleg mye av det gutter pleier å fordrive tiden med – som å skyte med sprettert og svømme i innsjøen. Men de samler også patronhylser, følger intenst med på nyhetsinnslagene om konflikten – og i en spesielt ubehagelig sekvens introduserer Kostya en ekte pistol som guttene skal skyte med.
Oleg er for ung til å ta innover seg det fulle alvoret av krigen som omgir ham, men det er likevel tydelig at han jevnlig kjemper mot sin egen frykt – som han helst ikke vedkjenner seg. Det er heller ingen tvil om at omstendighetene har tvunget den unge gutten til å bli tidlig moden.
