Noen ganger lurer jeg på hvordan vi havnet der vi er nå.
Men jeg kan ta en vanlig mandag, slik som i dag. Jeg kan taste inn nrk.no, dagbladet.no, vg.no, aftenposten.no – og jeg får det samme. Det er så absolutt likt, ja, framstillinga av Ukrainakrigen er så lik at når man leser det, ikke kan komme på tanken at det ikke er skrevet av nøyaktig det samme mennesket.
Og hva sier dette mennesket, det som skal representere oss alle sammen? Det som skal tale til vår fornuft, vårt intellekt, eller til våre følelser?
Det er tydelig tale. Den er ikke det minste vag og forsiktig. Det er ingen poenger som skal gå tapt. I alle fall ikke poenger som helst bør gjentas, gjentas og gjentas, inn i det som blir et vestlig mantra.
Narrativet: Det er fortsatt krig og våpen som skaper fred. Og fred er et fremmedord. Det er daglige, gjentatte nærbilder av Putins ansikt, gjerne lite appellerende bilder, litt for digre og litt for close-up i ansiktsuttrykk, ja er han ikke syk, både fysisk og psykisk, må vi tenke, understøtta av mistenkeliggjørende og demoniserende overskrifter.
Og disse russerne, da, sånn rent generelt, de er jo mistenkelige, enten de er turister, studenter, forskere ved et norsk universitet, diplomater eller flyktninger. De er alle potensielle spioner, og vi vil helst ikke ha dem inn på våre hoteller, på universitetene eller ute i norsk natur hvor de kan finne på å ta bilder, som sikkert er bestilt av den russiske etterretninga.
Og vi fråtser …
Naboskapet
Men det er ikke bare det at vi skal mistro, le av eller forakte og være villige til å investere våre mange milliarder norske kroner i militær kamp mot det som på politisk-korrekt-NATO-norsk skal oppfattes som fascisten i Kreml, og mot det russiske folket. Det dreier seg også om et langsiktig perspektiv, en atskillelse, en endelig avslutning på et naboskap, ja, 143 millioner mennesker, som vi helt og holdent nå har slått opp med.
For serbiske menneskeliv er ikke det samme som ukrainske menneskeliv.
Er det noen som ytrer det minste pip om at dette naboskapet er en fysisk realitet, og at det kan være vektige grunner til å ha gode, om ikke endog vennlige, relasjoner med det som er og blir en nabo for all tid, ja, da må vi raskt stanse disse stemmene, for de kan jo spre seg. De må forvente å bli kontakta av tidligere eller nåværende kollegaer, kamerater, familie og venner og skremmes ut, henges ut, mobbes ut, ja, iblant må vi også fysisk fjerne disse menneskene fra stillinga deres.
Velkommen til Norge anno 2023.
Serbia
Er du en av disse Putin-vennene, du?
Er du en av disse som vil tale, eller bare hviske litt stille, så stille, men likevel for høyt, om at Norge, som medlem av NATO også har begått egne krigsforbrytelser samt brudd på folkeretten. Nevnte du Jugoslavia 1999, teppebombinga utført av NATOs, og ja, også Norges, bombefly, som la 80 prosent av Serbia i mørke? Lyset gikk, strømmen gikk, og befolkninga fikk den gangen ingen hjelp fra vestlig presse. Ingen sympati å spore fra VGs,
Dagbladets, NRKs eller Aftenpostens redaksjoner med de millioner av serbere som ble ramma.
Men Russland sendte ikke antiluftskyts til serberne. Ingen på venstresida skrek heller opp om at vi burde sende antiluftskyts, slik at Serbia kunne forsvare seg mot NATOs bomberegn. Ingen norske eller vestlige medier satte i gang en kampanje for å komme serberne til unnsetning. Nei, tvert imot. De fikk som fortjent, var visa som ble sunget den gangen, i alle kanaler. For serbiske menneskeliv er ikke det samme som ukrainske menneskeliv. Å beskytte menneskeliv har først en verdi når de kan frontes som en del av en historie, hvor vi, Norge, NATO og Vesten kan inngå som helter. Når vi inntar rollen som skurken, som folkerettsforbryere, er det ingen norske eller vestlige medier der til å fortelle historien.
Krigsforbrytelsene
Men nå? Nå da Russland gjør det samme i Ukraina?
I uker og måneder har vi blitt mata med forsider som taler om Putins brutalitet og hans krigsforbrytelser. Men ikke med tilsvarende forsider om de mange statslederne som den gangen utgjorde NATO og som i dag er ansiktsløse. Ingen husker dem, men de er de samme krigsforbryterne.
For det er Putin vi skal dømme. Å nevne våre egne statsledere som krigsforbrytere? Nei, det er da bare en distraksjon. Ikke det at noen nødvendigvis avviser at krigsforbrytelsene fant sted i 1999, men det er ingen der til å reise tiltale, ingen politikere som driver med slikt her i Norge. Vi skal forholde oss til nåtida. Uten sammenligning for øvrig.
Det kan være et poeng i det. Men da må vi først anerkjenne at ingen andre land utenfor Vesten vil høre på oss. Hvis vi ikke kommer med noen som helst forklaring på at våre statsledere, som på vegne av vårt land, vårt lille Norge, som en del av, ja, omtrent som en liten delstat i USA, men like fullt uavhengig nasjon, har begått både krigsforbrytelser og brudd på folkeretten. Ikke én gang. Men gjentatte ganger. Vi har deltatt i mange av USAs kriger etter Sovjets sammenbrudd.
NATO
På det tidspunktet hvor det ikke lenger var noe rasjonale for å opprettholde kald-krig-organisasjonen NATO, fikk den raskt andre oppgaver. De dreide oppmerksomheten bort fra rustningskappløpet med Sovjet og gjorde NATO til en angrepsallianse, ja, en ren terrororganisasjon, som kriget rundt for å sikre USA og Vestens hegemoniske stilling i verden.
Da NATO ble danna, var halvparten av de 12 grunnleggernasjonene fremdeles kolonimakter: Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia USA og Portugal. Dette utgjorde på det tidspunktet 6 av 7 gjenværende kolonimakter i verden. En av disse kolonimaktene, som var blant stifterne av NATO, var attpåtil fascistisk, nemlig Portugal. Og det uten at det hindret Norge i å ønske å bli med i NATO. Det hindra heller ikke de landene som var kolonimakter, eller det landet som var både koloniland og fascistisk, i å bli tatt opp i denne såkalte forsvarspakten.
Dette koloniale aspektet ved NATO har da også boblet tydelig til overflaten igjen og igjen.
Dette koloniale aspektet ved NATO har da også boblet tydelig til overflaten igjen og igjen opp igjennom alliansens historie, og med fornya kraft etter Sovjets sammenbrudd. Det å sikre kontroll over strategisk viktige naturressurser og transportårer for disse er av så stor betydning at hele lands befolkninger gjerne kan bombes eller okkuperes for å opprettholde eller erverve kontroll.
Libyakrigen er en av disse, hvor Gaddafi var tydelig på at han ønsket seg bort fra dollaren som handelens valuta, og i stedet ville innføre en pan-afrikansk pengeenhet, som kunne frigjort det afrikanske kontinentet fra det klamme vestlige, postkoloniale, men fortsatte imperialistiske petrodollar-grepet.
I tillegg var Libya stint av olje, ja, Afrikas desidert største reservoar og potensial for framtidig oljeutvinning, med Afrikas største oljeforekomster.
Så hvor mange flere grunner trenger USA for å kjøre i front, med det villige og servile oljelandet Norge på slep, inn i en krig som i dag har et knust land og et totalt splitta folk som resultat, med IS som en livsfarlig innenrikspolitisk kraft, men som også har fungert som en kokong hvor IS-krigere har blitt avla fram, fått trening og nå har spredd seg utover det afrikanske kontinentet.
Men hvem bryr seg om en videre analyse av denne krigen hvor Norge, som del av NATO, har en del av ansvaret?
Hvem bryr seg om at nåværende generalsekretær Stoltenberg i NATO, på norsk side, står som hovedansvarlig for dette eklatante bruddet på både folkerett og krigsforbrytelser, dokumentert av FN selv, ved FNs menneskerettighetsråd, som satte ned en kommisjon som 2. mars i 2012 avga rapporten Report of the International Commission of Inquiry on Libya, der det påvises at sivile mål ble bombet av NATO, og at krigsforbrytelser ble begått av deres allierte på bakken. (Se undersak side 6.)
Stedfortrederkrig og globale konsekvenser
Norge har kanskje den mest pliktoppfyllende, USA-servile pressen i verden. Her skal Ukrainakrigen for alt i det er verdt, hamres inn som en forsvarskrig. En frigjøringskrig. En russisk angrepskrig. Men å kalle denne krigen en stedfortrederkrig, slik som Ukrainas forsvarsminister allerede har forklart oss at den er, ved å uttale: «Vi kjemper NATOs krig. Vi yter blod, og de gir oss våpen», det er å nevne det unevnelige i Norge. Det går en grense for hva man kan si. Det er ikke interessant for norsk presse at Ukrainas forsvarsminister sier rett ut at de ukrainske soldatene kjemper de fysiske kampene for NATO, mens NATO-landene (foreløpig) slipper å få sine unge menn hjem i kiste.
Og det er først når dette skjer, og det forsøker man fremdeles å unngå, at vi vel kan si med Fiona Hill, rådgiver for tre amerikanske presidenter: Verdenskrigen er allerede her, med globale konsekvenser.
At denne krigen allerede har globale konsekvenser, og har hatt en god stund nå, ser vi i gallopperende matpriser og priser på brensel og som rammer de fattigste i verden aller hardest.
Derfor verken kan eller vil vi oppnå noen som helst sympati for våre vestlige sanksjoner mot Russland eller mot en videre våpenleveranse til landet. At resten av verden, utenom Vesten, ikke står på Norges, USAs og NATOs side, er heller ikke overraskende når vi kjenner til århundrene med utplyndring og kolonitid, etterfulgt av imperialistiske kriger, vestlig-støtta kupp og annen intrikat faenskap som vår del av verden har praktisert i disse utpinte landene. Disse landene, som dersom de hadde greid å samarbeide, noe de i stadig større grad også gjør, ville overlevd veldig fint uten oss.
Overklasserollen i verden
Men vi er avhengig av denne utbyttinga, vi har gjort oss avhengig av denne utbyttinga, som del av vårt levesett, og det er kampen for denne overklasserollen i verden vi nå kjemper her i Vesten. Denne rollen, som en pågående eller kommende verdenskrig kommer til å dreie seg om.
De fattige landene ser heller til Vestens rival: Kina.
Og lite tyder på at vi denne gangen greier å samle nok støtte for vårt overherredømme. Og ikke minst: De fattige landene ser heller til Vestens rival, Kina, som beskytteren mot oss, mot våre vestlige lange fingre, og våre kriger for å få kontroll over deres ressurser. Det blir stadig lettere, med moderne teknologi, å nå hverandre, snakke sammen, og det eneste som Vesten da sitter igjen med som en upperhand, er USAs enorme krigsmaskineri, som Norge og NATO er underlagt.
Men så er det også slik at dersom vi ser på de aller mest dødelige våpnene, atomvåpen, så besitter USA og Russland omtrent nøyaktig like mange, rundt 6000 hver. Med disse kan hvert av landene utslette jorda flere ganger, så det er ikke en bitte liten russisk rullett som foregår mellom Biden og Putin, dette her. Det er en russisk rullett hvor Biden, som den egentlige hærføreren for NATO, har kjørt oss alle sammen, ja, hele verdens totale befolkning inn på den potensielle slagmarken. Og dette er derfor allerede et globalt anliggende.
Ingen land, og ingen lands befolkninger, kan derfor se bort ifra at krigen mellom USA og Russland kan ende med at ingen av oss er her mer.
Disse livsfarlige kynikerne
Og derfor er det et særlig ansvar som hviler på oss, vi som er imot NATO, vi som ønsker å bremse dette fra vår side. Vi må gjøre en innsats nå. Vi må samle oss og bremse, bremse, ja, gjøre alt for å påvirke våre egne myndigheter og vårt eget lands befolkning til å skjønne alvoret. Vi voksne i dette landet må være nettopp voksne nå og skjønne at det i denne krigen, denne gangen, i en ny verdenskrig, er det ikke bare snakk om hundretusener eller millioner døde i en kjøttkvern på en slagmark. Det er vårt kollektive ansvar å få bremsa disse livsfarlige kynikerne av noen militære og uansvarlige statsledere og politikere, som kan drive oss alle ned i grava.
Se også https://www.nytid.no/norske-krigsforbrytelser/
Omarbeidet tale holdt av Marielle Leerand,
nå styreleder i organisasjonen som stifter partiet FOR, (Fred og Rettferdighet).
