De optimistiske prognosene for Ukrainas mulighet til å gjenerobre territorier møtte en vegg av virkelighet i sommer. Målene for militæroffensiven var urealistiske. Dette bør føre til at vi går i oss selv og undersøker medienes rolle i å fordreie vår virkelighetsoppfatning.
Vi krigskorrespondenter
Mitt første møte med krigspropagandaen var en augustmorgen for femten år siden. Som eneste norske journalist dumpet jeg midt opp i den forrige russiske invasjonen av et naboland: Georgia, 2008. Krigen brøt ut 8. august. Da rykket georgiske soldater inn i enklaven Sør-Ossetia, som Georgia gjorde krav på, men som hevdet selvstendighet under russisk beskyttelse.
Noen dager senere våknet jeg til nyheten om at fjelltoppen Makhata noen hundre meter fra leiligheten min i Tbilisi var blitt bombet i løpet av natten. Det rimte dårlig. Jeg sov med vinduet på gløtt og ville ha våknet av eksplosjoner så nærme.
Dette ble oppdraget mitt denne dagen som Aftenpostens krigskorrespondent. En kort drosjetur og samtaler med folk var nok til å avkrefte ‘nyheten’. Beboerne pekte i stedet på at en radar ca. ti km utenfor hovedstaden var blitt bombet. Makhata lå mellom radaren og sentrum. Dette var dagens sak. Jeg tok en drosjetur til den istykkerbombede radaren – og der var andre korrespondenter i sving.
Senere mens jeg var ute på daglige oppdrag for Aftenposten, så jeg hvordan de andre krigskorrespondentene samordnet sine fakta – slik jeg hadde lest i Ulf Hannerz’ antropologiske studie at journalistene i Beirut gjorde på 1980-tallet. Et fenomen som også er godt beskrevet av journalisten Michael Alan Lerner i filmen Deadlines (2004): «Enhver krig har sitt hotell», sier hovedpersonen. I Beirut på 1980-tallet var det Le Commodore. Lerner, som jobbet en tid for Newsweek, beskrev hvordan journalistene krysset etiske grenser, som forholdet til kildene, for å vinne i konkurransen om å ha det største ‘skupet’.
Vannhullene ble samlingspunkt for diplomater, journalister og ansatte i såkalte NGO-er.
Den tendensen var og sy#Tbilisi i 2008. Der var det to vesentlige hoteller – de to Marriottene – og en kafé langs hovedgaten ved navn Prospero›s Books. Holdt man øye med disse tre stedene, hadde man pulsen på hva de internasjonale mediene holdt på med. Vannhullene ble samlingspunkt for diplomater, journalister og ansatte i såkalte NGO-er (som jeg og jobbet for) og ble i sum en form for mediehus der nyhetene ble til innenfor en selvrefererende ramme.
Georgia innledet krigen
Georgiakrigen hadde flere likhetstrekk med dagens krig i Ukraina. Invasjonen skjedde langs en rand av omstridte territorier langs Russlands yttergrenser, med bakgrunn i etniske spenninger og territorielle uklarheter fra oppløsningen av Sovjetunionen. Den skjedde og i kjølvannet av at en antirussisk regjering hadde kommet til makten i et naboland, og etter en gradvis opptrapping av voldsspiralen.
Et annet likhetstrekk med Ukraina nå er informasjonståken. Krigen ble til noe filosofen Jean Baudrillard kanskje ville satt i anførselstegn – en myte om et avklart hendelsesførløp. Georgiakrigen er fortsatt omgitt av et slør av upålitelig informasjon, kunnskapshull og omdiskuterte fakta. Den eneste noenlunde uavhengige granskningen av krigen – EUs Tagliavini-kommisjon fra 2009 – ble et koldtbord der alle kunne plukke ut det de ville til støtte for sitt syn, og konklusjonen om at Georgias president Saakasjvili innledet krigen, ble vannet ut.
Der Spiegels avsløring en måned etter krigen var at det georgiske militæret hadde oppstilt en tredjedel av sitt arsenal og 12 000 soldater langs veien til Tskhinvali om morgenen den dagen krigen brøt ut, 7. august. Jeg kunne selv se hvordan en militær forlegning utenfor kjøkkenvinduet mitt i Tbilisi – som den sommeren ble fylt opp av artillerienheter –plutselig var helt tom noen dager før dette. Men tolkningen om at Russland var ute og svingte sleggen i sitt ‘nære utland’, har vist seg å bli styrende.
Hvordan oppstår propagandaen?
Den engelske pasifisten#Arthur Ponsonby# observerte hvordan usannheter florerte under første verdenskrig, og at selv om myndighetene gjorde forsøk på å sensurere og påvirke, oppsto de virkelig store tilfellene av propaganda spontant som en form for vandrehistorier i en stemning der folk ble revet med og spant videre på det de hadde hørt.
Har vi Ponsonbys Falsehoods in War-Time (1928) i bakhodet, blir det lettere å forstå hvordan vi i over halvannet år har hastet fra den ene nyheten til den neste uten å tenke gjennom hva vi holder på med. Hvem er kildene for hver sak? Har alle sidene i saken blitt vist frem? Er det lagt et filter på?
Butsja-massakren har blitt et referansepunkt i krigen. Det er opplest og vedtatt at det som skjedde der, var en massakre. USAs president Joe Biden krevde at Putin måtte stilles for retten for krigsforbrytelser.
Den grundigste etterforskningen til nå, som ble gjennomført over åtte måneder av The New York Times i samarbeid med ukrainsk politi og militære, og publisert i desember i fjor, tegner et bilde av særdeles brutal fremferd av de russiske soldatene og brudd på krigens regler, hvis reportasjen er riktig – men ikke en massakre slik ordet vanligvis brukes.
Samtidig som bildet av en massakre falmer, ignoreres argumenter fra den andre siden. Noen av de sivile ofrene bar et hvitt armbånd, et symbol på nøytralitet, sies det fra russisk hold, og det hevdes videre at disse ble drept av ukrainsk politi på grunn av mistanke om at de var kollaboratører. Vi vet fra en samtidig BBC-reportasje i Kramatorsk at ukrainsk politi jaktet på overløpere i de nylig frigjorte områdene.
Om vi noensinne får vite alt som skjedde i Butsja, har hendelsene allerede spilt sin rolle politisk.
Kanskje er det usant, og kanskje er The New York Times’ reportasje usann (de tok feil om masseødeleggelsesvåpen i Irak). Men om vi noensinne får vite alt som skjedde i Butsja, har hendelsene allerede spilt sin rolle politisk. Mange ledere trakk paralleller til tidligere krigsforbrytelser under Sovjet, Nazi-Tyskland og i det tidligere Jugoslavia. Butsja har blitt et slagord og en besvergelse fylt med mening som spores an av assosiasjonene man får av å se bilder av graver og likposer.
Om et dypt splittet land
Noe av det som har overrasket meg mest på mine turer hjem etter femten år som utenrikskorrespondent, er å se hvor plutselig de jeg kjenner i Norge, har kvittet seg med fredstradisjonene som vi i min generasjon vokste opp med.
Mens det før var vanlig å se en konflikt fra et meglersynspunkt og legge vekt på momenter som kan bidra til å løse konflikten, har Ukraina fra 2014 av vært sett fra perspektivet til den ene parten i en intern konflikt innad i landet, og denne tendensen har blitt styrket etter invasjonen i 2022. De indre konfliktene i Ukraina har vært grundig studert og dokumentert siden uavhengigheten i 1991. Universitetsbibliotekene rundt om Vesten er fulle av bøker om temaet. Også om bevegelsen på Krim for gjenforening med Russland.
Det burde derfor være velkjent for norsk offentlighet at det dreide seg om et dypt splittet land og en skjør konstruksjon, og at vi i 2014 burde være forsiktig med å tippe vektskålen i noen retning ved å ta parti for én av partene og heller prøve å styrke Ukraina som et flerkulturelt prosjekt og dempe de etniske motsetningene. Men det har blitt slik nå at vi helhjertet støtter den ene siden. Det er jo åpenbart at hvis ukrainerne skal fortsette å bo i samme land i fremtiden, etter krigen, så må de i en viss forstand bli venner med hverandre.
Da min generasjon vokste opp, hadde Norge en paragraf i straffeloven som forbød å fornærme et annet lands statsoverhode. I dag er det obligatorisk å gjøre det, mot den til enhver tid utpekte ‘nye Hitler’. Under en familiesamling i fjor gikk vi runden rundt bordet, og alle måtte avsverge Putin én for én, som om det var navneopprop. Gode kristne i familien som jeg har sett opp til i min oppvekst, ytret ønske om at noen måtte sette en kule i pannen på den russiske presidenten. Hvem har gjort dette mot dem?
Våre ledende medier
Se på måten krigen i Ukraina fremstilles på, dag for dag, av våre ledende medier. Det er det gode mot det onde. Vår side har rett, og den andre siden tar feil, akkurat som Ponsonby beskrev. Vi vil ikke vite av hvordan de på den andre siden tenker. Det slår meg hvor liten grad de jeg kjenner, tar inn over seg at det ikke bare er de selv som føler på krigsstemningen, men også vi som lager nyhetene. Det har implikasjoner.
Som korrespondent i Tbilisi var jeg overrasket over hvor fastlåst tankegangen kunne bli i en konflikt.
To misforståelser peker seg særlig ut: at krigen var uprovosert, og at den etniske ukrainske befolkningen er det egentlige Ukraina. Jeg går ikke inn på dette her, det vil kreve en egen artikkel, men en grundig og kortfattet argumentasjon er tilgjengelig i Benjamin Abelows nye bok How the West Brought War to Ukraine (2022).
Langsom sensur – Georgia og Ukraina
De mest dyptsittende misforståelsene fester seg over lang tid med en langsom sensur. Som korrespondent i Tbilisi var jeg overrasket over hvor fastlåst tankegangen kunne bli i en konflikt: Hver side har sine navn på ting. Sør-Ossetia kalles ‘Tskhinvali-regionen’ på georgisk fordi man ikke vil anerkjenne området. I hver eneste værmelding på tv og radio varslet de været i områder som ikke har vært en del av av landet på over 30 år. Virkeligheten skal ‘tvinges’ gjennom ved at man vedtar en terminologi.
Daniel Heradtstveit og Tore Bjørgo beskrev slik retorikk i boken Politisk kommunikasjon (1992) med eksempler fra Midtøsten-konflikten. Men fenomenet begynte også å komme i Norge for ca. ti år siden og skjøt fart etter omveltningene i Ukraina i 2014. De georgiske utbryterrepublikkene, som norsk offentlighet tidligere hadde sett i et fredsperspektiv uten å ta parti, ble gradvis omtalt som ‘de okkuperte territoriene’ – som er terminologien den georgiske siden i konflikten bruker. Språkbruken ble appropriert av ledende NATO-land og nådde etter hvert også Oslo. Og da er vi fremme ved den lingvistiske kuvendingen i februar 2022, da alle brått måtte begynne å si ‘Kyiv’ og ta til seg den etnonasjonalistiske terminologien til den ene siden i en krig.
Det meste av det vi vet om land som Georgia og Ukraina, har blitt til i et samspill mellom vestlige journalister og kultureliten i mål-landet, som i stor grad består av ansatte i forskjellige organisasjoner som er finansiert av Vesten. Den lokale eliten er donorfinansiert og higer etter å få godkjent neste stipendsøknad, og speiler derfor virkelighetsbildet til donorene.
Det er i ly av det spillet det har blitt tabu å vise begge sider av stormaktsspillet mellom Vesten og Russland.
Jeg er ikke den eneste som har sett falskspillet på nært hold. Tyskeren Till Bruckner gjorde furore i Tbilisi for noen år siden med en krass artikkel om NGO-ene etter å ha jobbet en tid for Transparency International. Vi som har fulgt utviklingen i Øst-Europa de siste to tiårene i stripen av land som kom i spill etter murens fall, har sett hvordan medier og politiske ledere og ymse organisasjoner underveis har feiltolket det som har skjedd, gjennom en kooperativ ønsketenkning: Disse landene er ‘vestvendt’, heter det. De gjennomgår ‘reformer’. De vil bli som oss.
Imens blir spriket til realiteten større. Det er i ly av det spillet det har blitt tabu å vise begge sider av stormaktsspillet mellom Vesten og Russland. Som i et dysfunksjonelt parforhold har vestlige politikere prøvd å diktere til omverdenen at uansett hvor mye østflanken styrkes, så har Russland ingenting med å føle seg provosert av det.
Informasjonsvakuum
Det farlige ved utviklingen vi er inne i nå, er at innskrenket tilgang på informasjon påvirker måten vi tolker hendelsene på. Psykologene Kruger og Dunning beskrev i 1999 et fenomen som kan kaste lys over propagandaen vi hengir oss til. En person som har mindre kunnskaper om et felt, har lettere for å overvurdere sine egne kunnskaper om det feltet.
Et filter er lagt over hva som slippes gjennom fra ‘fiendens’ side, og fra mars i 2022 ble flere russiske medier (RT, RIA Novosti) gjenstand for åpen sensur i utlandet. I tillegg blir vi frarådet å følge med på russiske medier. Det fører til at vi filtrerer vekk ikke bare den russiske propagandaen, men også de legitime argumentene fra russisk side i en gitt situasjon. RIA Novosti meldte for en tid siden om at Finlands og Sveriges inntreden i Nato er en sikkerhetstrussel mot Russland. Dette er en debatt som vestlig offentlighet trenger.
Vi har derfor forkrøplet vår egen virkelighetsoppfatning gjennom halvannet år med krig, og som Kruger og Dunning påpekte, fører mangelfulle kunnskaper til en overvurdering av egen innsikt.
Vi som jobber i pressen, må gå i oss selv og sørge for å oppheve den unntakstilstanden som har hersket i over halvannet år. Vi må få frem bredden i det som skjer.
Skre er frilansjournalist og sosialantropolog med base i Tbilisi og Brussel siden 2007. Han var Aftenpostens krigskorrespondent i Georgia i 2008.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
