Norge er blitt en klimapolitisk sinke

Vår viktige samfunnsdebattant Eivind Trædal har skrevet en grundig historiebok om norsk klimapolitikk – og hvorfor den er på ville veier.

Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.

Det svarte skiftet

Eivind Trædal

Cappelen Damm

Norge

De siste par årene har jeg hatt gleden av å anmelde mange bøker om miljøvern, grønn samfunnsutvikling og grønn politikk her i Ny Tid. Mange har vært akademiske, noen skrevet av journalister. Nå har også en norsk politiker meldt seg på.

Eivind Trædals Det svarte skiftet peker på hvordan den miljøpolitiske oppvåkningen i 1970-årene ledet frem til miljøvalget 1989, med tverrpolitisk enighet om at norsk klimapolitikk skulle ligge et hestehode foran de øvrige land. Slik gikk det ikke: 30 år senere er vi en klimapolitisk sinke. Trædals bok belyser hva som skjedde på veien mellom da og nå.

Viktig debattant

Historien som fortelles, handler om oljens økende makt over sinnene våre, kombinert med den sterke forbruksveksten og de større klimautslippene som følger. I takt med norsk velstandsøkning har viljen til å ta nødvendige forholdsregler blitt stadig mindre; isteden har vi endret måten vi argumenterer på, slik at det dannes inntrykk av at norsk oljeproduksjon ikke er et problem, men snarere løsningen på problemet.

Denne politikken ble utfordret av Arne Næss, Erik Dammann og Sigmund Kvaløy Setreng, hvorpå en sterk vekstkritikk blomstret opp.

Det er ingen tvil om at den svarte vendingen trenger å bli analysert. Jeg åpnet likevel boken med en solid dose skepsis. Det er nå en gang slik at når man befinner seg innenfor rammen av et politisk parti, er man samtidig fanget i en verden der det å argumentere langs en rett linje er et ideal. Man bør ikke nøle, og man bør ikke vise for mye tvil og ambivalens: Det viktigste er å vinne debatten og å øke muligheten til å iverksette sitt politiske prosjekt.

En slik diskusjonsform gjenfinnes i alt fra små debattmøter via ordskiftet på Stortinget til tråder på sosiale medier. Noen mestrer den ekstra godt og klarer dermed å prege den politiske dagsordenen. I norsk kontekst er Eivind Trædal en av de dyktigste. På Facebook er han skarp, kraftfull og grundig i sin argumentasjon, samtidig som han viser en befriende evne til selvironi. Med god grunn er han blitt et sentrum som skaper mye diskusjon rundt seg, med den effekt at han setter agendaen og gjør en forskjell for debattens innhold.

Står støtt

Hvordan ville Trædal så lykkes med å ta steget fra de små flatene til bokens større format? Boken står stødig. Spesielt beskrivelsen av årene fra 1990 til 2013 har trøkk i seg. Men straks vi er over i fasen som begynner idet De Grønne blir valgt inn på Stortinget, merkes det at forfatteren er for nær innpå sitt stoff. Kapittelet hadde nok tjent på å bli strammet inn og gjort mindre polemisk. Alt i alt har Trædal likevel gjort et imponerende arbeid med å systematisere 40–50 års miljøpolitisk historie, på et vis som klarer å balansere mellom faktafremstilling og kritikk. Boken forteller om viktige hendelser, prosesser og mønstre i den norske politikken, skapt av personer med vilje til makt.

Norge AS

Det som derimot mangler, er en tydeligere erkjennelse av at det som skjer i Norge, også uttrykker et skifte i det miljøpolitiske regimet i Vesten generelt. Ja, vi hadde en dominerende vekstpolitikk frem til 1970-årene. Ja, denne politikken ble utfordret av Arne Næss, Erik Dammann og Sigmund Kvaløy Setreng, hvorpå en sterk vekstkritikk blomstret opp. Men alt i 1980-årene oppsto viktige endringer internasjonalt som medførte at diskusjoner om vekst eller vern ble overskygget av ideen om «vern gjennom fortsatt vekst». Det var ikke norske politikere som først gjorde denne vendingen – snarere ble de vevd inn i formingen av det jeg tidligere har beskrevet som diskursen om økologisk modernisering. Det vil si en diskurs som fremfor å se vekst og vern som motsetninger påstår at de kan samspille gjennom et teknologidrevet, gjerne markedsforankret fremskrittprosjekt.

I begrepet økologisk modernisering finner vi med andre ord en faglig analyse som gjør det forståelig hvordan radikale miljøambisjoner flatet ut og ble omdannet til en blanding av konturløs politikk og teknisk administrasjon. Det er åpenbart at Norge ble en viktig pådriver i denne utviklingen, sannsynligvis som en effekt av at vi ble kollektivt forført av oljeeventyret og rikdommen som fulgte. Jeg har selv tidligere beskrevet dette som en «Nasjonen AS-logikk» som gjorde oss ute av stand til å opprettholde den vekstkritiske arven.

Overbevisende argumentasjon

Det svarte skiftet er en detaljert og grundig fremstilling av viktige forskyvninger i norsk klimapolitikk. De som ønsker en mer forskningsbasert, analytisk gjennomgang, bør søke andre steder enn i debattbøker. Men verdsetter du en politiker som skriver ut en lengre dokumentasjons- og argumentasjonsrekke om hvorfor miljøpolitikken er på feilspor – da bør du lese denne boken.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.