Nøkternt og opprivende

Med en påfallende soberhet forteller dokumentarfilmen Hissein Habré, A Chadian Tragedy om de lite kjente overgrepene som fant sted under despoten Habrés styre
i Tsjad.  

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Hissein Habré, A Chadian Tragedy
Regi: Mahamat-Saleh Haroun

«Vi må oppnå rettferdighet, slik at vi en dag kan gråte for våre døde,» sier Clément Abaïfouta i Hissein Habré, A Chadian Tragedy.

Den Film fra Sør-aktuelle dokumentarfilmen (som også ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival i forrige måned) forteller om de mange menneskerettighetsbruddene som ble begått i Tsjad under Hissein Habré, som var president i landet fra 1982 til 1990. Dette er en del av Afrikas historie som ikke har fått særlig oppmerksomhet i verden for øvrig, til tross for at titusener av mennesker skal ha mistet livet under hans særdeles brutale styre.

screen-shot-2016-10-12-at-16-25-33I Vestens øyne var Gaddafi i Libya den store fienden på det afrikanske kontinentet, mens Habré og hans fryktede hemmelige politi angivelig ble støttet av både Frankrike og USA.

I 2015 ble Habré omsider stilt for retten i en spesialdomstol i Senegal, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, som den første afrikanske despoten stilt ansvarlig for sine handlinger i en rettssak støttet av Den afrikanske union. Dette førte til at mannen som har blitt omtalt som «Afrikas Pinochet» i mai i år ble dømt til livsvarig fengsel for seksuelt slaveri, tortur og for å ha bestilt drap på 40 000 mennesker.

Portretterer ofrene. Samme måned som denne dommen falt, hadde Hissein Habré, A Chadian Tragedy premiere på årets utgave av filmfestivalen i Cannes. Filmen vier imidlertid ikke så mye plass til selve rettssaken, men fokuserer i stedet på noen av dens pådrivere, i form av en støtteorganisasjon for de mange ofrene for regimets overgrep.

Dokumentaren er bygget opp som en serie utvalgte portretter av disse menneskene, som beretter inngående om grusomhetene de har blitt utsatt for, og stadig er både fysisk og psykisk sterkt preget av. Dette gjør de til dels rett i kamera, men i større grad i samtaler med den nevnte Clément Abaïfouta, som selv er et av ofrene, og som fungerer som en slags forteller og «programleder» i filmen.

Mannen som har blitt omtalt som «Afrikas Pinochet» ble dømt til livsvarig fengsel for seksuelt slaveri, tortur og for å ha bestilt drap på 40 000 mennesker.

En av disse samtalene involverer også en av voldsutøverne, hvor Abaïfouta inntar rollen som moderator mellom denne eldre mannen og en av dem har mishandlet. Scenen tydeliggjør spesielt godt hvor vanskelig det kan være å oppnå den ønskede forsoningen, da den tidligere politimannens forsøksvise beklagelse konsekvent suppleres med en insistering på at han kun fulgte ordre.

Enkel konstruksjon. Med sine detaljerte beskrivelser av systematiske og bestialske overgrep fra diktatoriske styresmakter har Hissein Habré, A Chadian Tragedy en del til felles med dokumentarene The Act of Killing og The Look of Silence, som omhandlet kommunistjakten i Indonesia på 60-tallet. Mest likner den på sistnevnte av de to, hvor regissør Joshua Oppenheimer skiftet perspektiv fra overgripere til ofre. Men der spesielt The Act of Killing skaper en effektfull dynamikk mellom overgripernes iscenesettelser av sine fortidige ugjerninger og reaksjonene dette vekker hos dem mens de blir filmet, er Hissein Habré, A Chadian Tragedy enklere i sin konstruksjon, og på et vis mer direkte i sin tilnærming.

Ikke minst er den preget av en påfallende sober og nøktern formidling av et svært opprørende innhold – en beskrivelse som for så vidt også passer med Oppenheimers filmer. Regissør Mahamat-Saleh Haroun, som tidligere blant annet har regissert spillefilmen En mann som skriker (2010), stoler klokelig på at vitnesbyrdene i filmen er sterke nok i seg selv, og unngår overdreven bruk av narrative virkemidler for å styre publikums følelser ytterligere – som formodentlig kunne virke mot sin hensikt.

Nødvendig søkelys. Det kan muligens innvendes at filmen tidvis gir litt lite bakgrunnsinformasjon, både om Habrés regime og om menneskene vi møter. Spesielt med tanke på at dette forstemmende kapittelet i nyere afrikansk historie som tidligere nevnt har fått altfor lite oppmerksomhet i vår del av verden. Men det er like fullt en ikke ubetydelig kraft i at filmen velger å gå rett på sak, og kun presenterer historien om Habré kort og svært konsist innledningsvis. Filmens hovedanliggende er prisverdig nok å la ofrene bli hørt – og det er uansett liten tvil om at den er et viktig bidrag til å rette et nødvendig søkelys mot denne nasjonale tragedien. Så får heller andre følge opp og fortelle mer utdypende om hva som gjorde den mulig.

Og forhåpentligvis vil både denne dokumentaren og domfellelsen av Hissein Habré bistå de mange berørte i Tsjad med omsider å kunne gråte for sine døde.

Filmen vises torsdag 13. oktober kl. 20.00, bestill billetter her.

---
DEL