Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Irans leder: «Gjør alt for å stanse dem»

KVINNEKAMP / I altfor lang tid har vestlige myndigheter stolt på iranske reformer og en illusjon av et livlig demokrati. Et Europa som har forpliktet seg overfor menneskerettigheter og feministiske verdier i utenrikspolitikken, må nå – også angående kvinnedagen 8. mars – støtte Irans kvinner og gi dem muligheten til å bli hørt. Kvinner i Iran lar seg ikke lenger lure med håp om reformer.

Iran har opplevd sine største demonstrasjoner på mange år, utløst av Mahsa Jina Aminis voldelige død i politiets varetekt, etter at moralpolitiet arresterte henne for ikke å ha på seg hijab i samsvar med regelverket. Det er ingen tilfeldighet at hovedbudskapet som synges av demonstrantene, er «Kvinne, liv, frihet». Kvinnefiendtlighet har alltid vært en viktig del av politikken i Iran.

Ayatolla Khomeinis første handling, få dager etter at han kom tilbake til Iran fra fransk eksil i 1979, var å svinge revolusjonens sverd mot landets kvinner. Nesten alle lover som var innført i løpet av fem tiår med positive sosiale fremskritt for kvinner, skulle ofres for hans idé om islam.

Khomeini senket ekteskapsalderen for jenter til ni år. Menn fikk igjen lov til å gifte seg med fire kvinner.

#Khomeini opphevet Irans progressive lov om beskyttelse av familien 15 dager etter maktovertagelsen. Han senket ekteskapsalderen for jenter til ni år. Menn fikk igjen lov til å gifte seg med fire kvinner og ha så mange sjiamuslimske «midlertidige ekteskap» som de ønsket. Kvinner hadde ikke lenger samme rett til skilsmisse som menn, som kunne skilles når de ville. Kvinnelige dommere ble en saga blott.

Siden den gangen kan skoler i Iran – spesielt jenteskoler – være regelrette torturkamre: Alle som gjør noe utenfor regelverket, må forlate skolen, og livet til de fleste elever er et helvete. Gjennom flere tiår har ting som et lite lommespeil, hvite sokker, et hårbånd under det obligatoriske hodetørkleet eller løse hårstrå vært nok til å fremprovosere diskriminering og ekskludering.

Hovedbarrieren for iranske kvinner – ifølge en analyse av de kjente feministene Mehrangiz Kar og Azadeh Pourzand – er ikke islam, som kan tolkes på forskjellige måter, men den islamske republikkens teokratiske system.

De politiske myndighetene er mer redde for kvinner enn for sine ideologiske rivaler. Kontroll av kvinner er kontroll av samfunnet. «Fra et juridisk perspektiv er det kvinner som har lidd mest i den islamske republikkens mer enn førti år lange eksperiment», konkluderer Kar, som er advokat og menneskerettighetsaktivist.

Frykten for atombomben

Hvis det skal skje noen dyptgripende forandringer i Iran, vil det skje på grunn av kvinnene som har ofret seg i flere tiår for å oppnå endringer. Kvinner har stått i frontlinjen i kampen mot urettferdighet i årevis. De er ikke en del av den mektige eliten – de står i opposisjon til den og kjenner regimets essens.

Men hvorfor har ikke Vesten anerkjent og reagert overfor opprøret i Iran mye tidligere?

Fra et utenrikspolitisk perspektiv har vestlig debatt om menneskerettigheter i Iran vært hindret av frykten for en iransk atombombe. Vesten har vært opptatt av atomavtalen, forhandlinger like gamle som folket som nå går ut i gatene. Men dagens generasjon er fullstendig likegyldig til en avtale. Og opposisjonen mellom ‘reformatorene’ og dem som står for en mer konservativ linje, har skapt en illusjon av et livlig demokrati. Vi har ikke forstått hvem som faktisk sitter med makten i Iran. Vi har vært blinde for ‘reformenes’ økende meningsløshet.

Den amerikansk-iranske statsviteren Karim Sadjadpour snakker om to parallelle regimer som samarbeider: «De med makt tar gisler, bygger atomprogrammer, støtter regionale militser, utfører attentater og er utilgjengelige for vestlige tjenestemenn. De uten reell makt benekter disse aktivitetene og er tilgjengelige for vestlige tjenestemenn.»

En serieløgner installert av ayatollaen

Alle politiske fraksjoner i Iran er en del av det islamistiske etablissementet. De ønsker å sikre teokratiets overlevelse og opprettholde styreformen til Guds representant på jorden. Fraksjonenes midler er forskjellige, men målet er det samme. Likevel agerer vi fortsatt som om det var en diametral motsetning mellom liberal-progressive og illiberal-reaksjonære grupper i Iran.

Vi har villig ignorert elefanten i rommet: at lovens diktatur plasserer Guds suverenitet over menneskelig suverenitet. Den hevder å være den eneste sanne tolkningen av islam, som hele samfunnet må innrette seg etter. Den legitimerer politisk motivert vold. Den tillater ikke et skille mellom stat og religion. Systemet har praktisk talt vært ute av stand til å reformeres siden 1979, til tross for alle såkalte reformister.

«Reform er {…} en veldig verdifull ressurs som krever færre ofre enn en revolusjon», sier Maryam Karimbeigi, en motstander av regimet. «Vårt system lurer deg med reformatorer hvis smilende ansikt skjuler hvordan systemet fungerer. Illusjonen om at du har valgfrihet, at du kan velge mellom to leirer. Systemet har overtatt ideene om ‘reform’ {…} slik at vi ikke kan bruke den som et verktøy.»

I den første reformperioden under Khatami så det lovende ut: Mange aviser og andre publikasjoner ble etablert, lovlig anerkjente frivillige organisasjoner ble grunnlagt, og tidsånden beveget seg mot større frihet for kvinner og mer åpenhet og kontakt med Vesten.

Etter åtte år med Khatamis presidentskap ble presidentvalget overraskende vunnet av en mann som var ukjent for mange iranere: Mahmoud Ahmadinejad. Det tok noen få måneder før man innså at Ahmadinejad var en serieløgner installert av ayatollaen.

Ahmadinejad fylte ministerpostene med medlemmer av revolusjonsgarden og forberedte seg på apokalypsen og verdensfrelserens tilbakekomst. I Iran ble situasjonen for dissidenter og menneskerettighetsaktivister farligere: Antall henrettelser firedoblet seg under Ahmadinejads første regjeringsperiode (2005–2009).

Protesters, including one woman holding up a headscarf, gather to demonstrate against the death of Mahsa Amini in Iran on September 23, 2022 in Berlin, Germany.. (Photo by Sean Gallup/Getty Images)

Et mislykket opprør

Den reformistiske fraksjonens siste håp var den såkalte grønne bevegelsen i 2009, da millioner tok til gatene for å protestere fredelig – og forgjeves – mot valgfusket som gjorde at Ahmadinejad beholdt makten. Demonstranter gikk i gatene og ropte: «Hvor er stemmeseddelen min?»

Men demonstrasjonene fikk en brutal slutt – og en ung kvinne ble et symbol for dette mislykkede opprøret. Videoen som viste verden at Neda Agha-Soltan blødde i hjel, varte i 47 sekunder. Den er et vitnesbyrd som fanger essensen av alt som skjedde i Iran i 2009. En ung filosofistudent, truffet av en kule avfyrt av paramilitære tropper, dør på gaten i armene til sanglæreren sin.

Neda, som rett før hun døde, ropte «Ned med diktatoren», var for den nylig gjenvalgte presidenten et av samfunnets avskum. Han omtalte tre millioner fredelige demonstranter som hadde protestert mot valgfusk i Teheran, som «støv og skitt» og dårlige tapere.

Politiske liksom-rettssaker, med absurde tvungne tilståelser sendt på statlig fjernsyn.

Revolusjonsgarden snakket om den «store konspirasjonen mot det iranske folket» og om en «fargerevolusjon» igangsatt av vestlige hemmelige tjenester. Vi kjenner navnene på 78 mennesker som ble drept. Men tusenvis ble arrestert, og mange internerte ble dømt i politiske liksom-rettssaker, med absurde tvungne tilståelser sendt på statlig fjernsyn.

Universitetene ble ‘renset’ igjen, reformvennlige aviser ble lagt ned, og internett ble i økende grad «filternettet». Men Vesten, ledet av USAs president Barack Obama, var unnvikende i stedet for å anerkjenne de iranske demonstrantene og støtte dem.

Den 7 Mars 1979, Etter Khomeini Kom Med Krav Om At Alle Kvinner Skulle Bære Hijab, Demonstrerte Titusener Neste Dag — På Den Internasjonale Kvinnedagen — Uten Hijab I Protest.

I presidentvalget i 2013 og 2017 hadde reformatorene, som var blitt marginalisert og tvunget til høyre, ikke noe annet valg enn å støtte den «moderate» Hassan Rouhani.
Under Rouhani-regjeringen var det en kraftig økning i antallet sivile som ble drept av regimet. De reformvennlige var mindre opptatt av politisk frihet enn av økonomisk frihet og handel med Vesten. De var blitt regimets smilende ansikt som forhandlet med Vesten for å få opphevet sanksjonene – og spesielt da atomavtalen ble undertegnet i 2015.

Arrestert og torturert

Natt til 15. november 2019 kunngjorde National Iranian Oil Refining and Distribution Company, uten forvarsel, at subsidierte bensinpriser delvis ville bli avskaffet og rasjonering innført. Det ble bråk over hele landet: Innenriksministeren noterte protester i 29 av 31 iranske provinser. Folk forlot bilen sin på gaten eller blokkerte veiene med murstein.

Arbeiderklasse-nabolag ble forvandlet til slagmarker. Tusenvis av demonstranter i mer enn 200 byer blokkerte trafikken, satte fyr på politibiler, banker og butikker, tente på bensinstasjoner og til og med moskeer og religiøse sentre. Selv portretter av ayatolla Ali Khamenei og et monument over den revolusjonære lederen Khomeini ble satt fyr på.

Staten begynte raskt å snakke om utenlandsk innblanding, pøbelstreker og hærverk. Mer enn 7000 mennesker ble arrestert – inkludert mindreårige på skolen og sårede på sykehus. Mange ble torturert. Over en måned etter opprøret rapporterte Reuters at den øverste lederen personlig hadde gitt ordren: «Gjør alt for å stanse dem.»

Sikkerhetsstyrkene var overbevist om at demonstrantene ønsket å styrte den islamske republikken. Men i motsetning til i 2009, da internasjonale medier hadde fulgt hendelsesforløpet tett – selv etter at korrespondentene deres var blitt forvist fra Iran – fikk disse protestene i 2019 lite oppmerksomhet i Vesten.

‘Re-islamisering’

I juni 2021 valgte regimet en lojal soldat som president: geistlige Ebrahim Raisi, en tidligere dommer med delansvar for henrettelsen av minst 5000 politiske fanger de første årene etter revolusjonen – det største massemordet i iransk historie. Som justitiarius hadde han avsagt dødsdommer raskt og effektivt; som president utførte han nå den øverste lederens vilje raskt og presist.

Nok en gang forble EU tause om valget av den nye presidenten og sendte til og med en utsending til Raisis innsettelse. De indikerte at de var klare til å samarbeide med den nye regjeringen. EUs budskap, gjentatt av nasjonale regjeringer, var at en ‘opptining’ hadde begynt: Atomavtalen måtte relanseres så raskt som mulig, og ingenting måtte få sette avtalen i fare.

En plan for å installere ansiktsgjenkjen-ningsteknologi på metrostasjoner for å straffe ‘feil tilslørte’ kvinner.

Men den nye regjeringen presset frem en ‘re-islamisering’: økt moralpoliti-kontroll i gatene og til og med en plan for å installere ansiktsgjenkjenningsteknologi på metrostasjoner for å straffe ‘feil tilslørte’ kvinner. Det som skjedde med Mahsa Jina Amini – en historie om trusler, psykisk terror og vold – er en historie som millioner av iranske familier har opplevd: bekymringen når døtrene forsvinner; ydmykelsen av å måtte hente barna sine på politistasjonen og frykten for at barna deres skal havne bak lås og slå, eller bli slått og pisket, hvis de gjør motstand.

Etter det mislykkede opprøret i 2019 holdt Khamenei en tale, ‘tilfeldigvis’ på den internasjonale kvinnedagen. Han refererte blant annet til metoo-bevegelsen og beskrev hodetørkleet som en kvinnes beste forsvar: Takket være hijaben hadde islam eliminert seksuelle overgrep, hevdet han.

Det internasjonale samfunnet så ut til å ville være enig med ham: I april 2021 ble Iran gjenvalgt til FNs kvinnekommisjon, et organ som skal fremme likestilling og styrking av kvinner over hele verden.

Men selv om verden, og spesielt Vesten, forblir taus, viser de siste protestene – tragisk, men karakteristisk utløst av et feilaktig brukt hodetørkle – at kvinner i Iran ikke lenger lar seg lure med håp om reformer. De vet at regimet ser på kontroll over kvinnens kropp som nøkkelen til å kontrollere samfunnet.

Chador-Kledde Kvinner I Dag I Irans Qom City. Foto: Mostrafameraiji (Creative Comons)

Da en iransk kvinne som hadde bodd i Vesten i flere tiår, oppfordret folk til å gå til valgurnene i det iranske presidentvalget i juni 2021 – uavhengig av det faktum at ingen reell opposisjon var tillatt – kommenterte en mor fra Iran at hennes 18 år gamle sønn ble skutt da han protesterte i november 2019. Hun henvendte seg til alle regimeforsvarere som er bosatt i Vesten: «Hvis regjeringen kunne reformeres, ville den allerede blitt reformert. Hvor mange flere, hvor mange tusen liv må begraves på kirkegården?»

Hennes appell er rettet mot alle i Vesten. Vil vi endelig lytte til de modige, fortvilte menneskene på gaten? I en tid som mange iranere opplever som den mørkeste i sin historie, blir vestlige medier kritisert for ikke å rapportere med samme klarsynthet og iver som før 1979 – spesielt om menneskerettighetsforbrytelser og overgrep.

Kvinnekamp og masseforbrytelser

Den iranske menneskerettighetsaktivisten Roya Boroumand har i sine eksilår i Washington vært vitne til hvordan urettferdige regimer tester Vesten – og hvordan undertrykkelsen i Iran øker når resten av verden forblir taus. «Forfølgernes styrke ligger i deres evne til å overbevise de forfulgte om at verden ikke hører dem, at de er irrelevante», sier Boroumand.

I en tid da Vesten vektlegger diplomatiske forbindelser med Iran og en reaktivert atomavtale gis betydning, oppstår spørsmålet om hvorvidt de vestlige forhandlerne er seg sitt ansvar bevisst: å formidle et budskap om solidaritet til iranske kvinner, åpent å fordømme brudd på menneskerettighetene samt å fordømme undertrykkelsene.

Disse har FNs ressurser på sin side, de juridiske kanalene og ressursene til Den internasjonale domstolen, Den internasjonale straffedomstolen, FNs menneskerettighetsråd i Genève – og prinsippet om universell jurisdiksjon, som tillater dem å straffeforfølge alvorlige forbrytelser i fremmede land. De har muligheten til å holde den islamske republikken ansvarlig for dens masseforbrytelser – som fortsatt blir begått.

Mange iranere synes det er monstrøst at Vesten har gjenåpnet forhandlinger med regimet i Teheran om atomavtalen når blodet til drepte demonstranter ikke har rukket å tørke. Vestens tro på at Irans herskere vil overholde internasjonale avtaler mens de fortsetter å mishandle egne innbyggere, er uendelig naiv, sier de. Pengene som atomavtalen vil fylle statskassen med, vil faktisk gjøre regimet i stand til å forfølge og fengsle enda flere mennesker.

Guds suverenitet legitimerer politisk motivert vold.

Et selvsikkert Europa – et som er forpliktet overfor menneskerettighetene og feministiske verdier i sin utenrikspolitikk – må støtte Irans folk, spesielt iranske kvinner, og gi dem en sjanse til å bli hørt.

I løpet av de 40 årene etter revolusjonen har kvinnekamp ofte blitt fremstilt som et pauseprogram, selv om kampen allerede har ført til dyptgående samfunnsendringer og fortsatt gjør det. Iranske kvinners historie er også historien om vekst, om uventet makt, om et enormt mot. Kvinnebevegelsen er ustoppelig, som den iranske poeten Simin Behbahani, kalt ‘Irans løvinne’ skrev (se twitter.com/iranianwoman/status/1060351321256140800?lang=en-GB):

«Du vil utrydde mitt vesen, men jeg forblir i dette landet

Så lenge jeg orker, vil jeg fortsette å danse …

(…)

Jeg snakker så lenge jeg lever; raseri, brøl og opprør

Jeg frykter ikke dine steiner, jeg er flom og du kan ikke hindre min flyt.»


Artikkelen er basert på forfatterens bok Iran – die Freiheit is weiblich (2021, Rowolt Verlag). Denne forkortede utgaven er tidligere publisert på tysk av Blätter für deutsche und internationale Politik (11/2022) og oversatt av Iril Kolle (ved hjelp av engelsk) © Eurozine (NY TID er medlem av dette nettverket).

Relaterte artikler