I denne boken tar den italienske statsviteren Alessio Iocchi oss med på en 1000 års lang reise i områdene rundt Tsjadsjøen. Reisen starter med erobringskampene i den store sentraliserte staten Bornu-Kanem i 1076 og ender i april 2021, da Tsjads president Déby blir drept på slagmarken. Kildegrunnlaget for boken Living through Crisis er imponerende: Iocchi bruker sakprosa på arabisk, fransk, engelsk og italiensk, i tillegg ulike reiseberetninger fra Ibn Kaldun (1377) til Gustav Nachtigal (1879-89) – samt intervjuer og observasjoner fra egne feltarbeid i dagens Nigeria og Tsjad, foretatt mellom 2014 og 2021. Iocchi skrev denne boken, en bearbeiding av hans doktorgrad fra Orientale-universitetet i Napoli, mens han var postdoktor ved NUPI i Oslo.
Iocchi henviser til Agambens begrep «unntakstilstand» og Mbembes «nekropolitics».
Iocchi henviser til italienske Giorgio Agambens begreper «stato di eccezione» (unntakstilstand) og «la nuda vita» (det nakne livet) og kamerunske Achille Mbembes «nekropolitikk» – hvor kontroll over døden er viktigere enn kontroll over livet, og hvor våpenbesittelse avgjør hvor mye makt man har. Han prøver å få oss til å forstå hvordan folk klarer seg i denne i dette trøblete området av Afrika. Alle som har reist i denne delen av Sahel, vet at dersom man spør en vanlig mann på gata om det går bra («Ça va?»), får man svaret: Jeg klarer meg («Je me debrouille»). Iocchi bruker nærmere 200 tettskrevne sider på å forstå dette svaret. Krise, eller unntakstilstand, ville nok vi kalt lokalbefolkningens livsbetingelser, men de har levd med usikkerheten, unntakstilstanden, så lenge at den er blitt normalitet.
Slavene og koloniene
I bokens første del tar han for seg akkumulering av ressurser og mobilitet i det førkoloniale kongedømmet Kanem-Bornu (fra 800-tallet). På sitt mektigste omfattet riket deler av dagens Libya, Niger, Nigeria, Kamerun og Tsjad. Slaver var desidert den viktigste ressursen i riket, og den muslimske eliten utførte årlig en rekke slaveraid mot hedenske – det vil si ikke-muslimske – folkegrupper. Ofte ble flere tusen mennesker, både kvinner og menn, tatt til fange og ført til kongen. En del av slavene ble solgt videre til andre konger eller til slavehandlere fra kysten – omkring en million (knappe ti prosent) av slavene i den transatlantiske slavehandelen kom opprinnelig fra innlandsriket Kanem-Bornu. Men mange slaver ble også brukt internt av eliten i riket. De mest betrodde slavene fikk viktige oppgaver i statsadministrasjonen, som skatteinnsamlere eller hærførere, og levde bedre enn frie, vanlige folk. Slavene var med andre ord ingen ensartet kategori – deres status varierte fra rene salgsvarer via soldater til skattefuter.
De mest betrodde slavene levde bedre enn frie, vanlige folk.
Kanem-Bornu-riket gikk til grunne på slutten av 1800-tallet i en blanding av interne kriger blant flere tronpreten-denter og koloniseringen fra britene (Nigeria), franskmennene (Tsjad, Niger) og tyskerne (Kamerun). Men Iocchi er ikke veldig opptatt av å markere ett brudd mellom det prekoloniale kongedømmet og kolonistatene. Han finner likheter i maktutøvelse, hierarkier og skattlegging mellom periodene, og i resten av boken beskjeftiger han seg med mer dagsaktuell empiri.
Boko Haram
Det er spesielt tre kapiteler jeg finner interessante – to om Boko Haram og et om den porøse grensen mellom dagens Kamerun og dagens Tsjad.
Den lille grensebyens tollere, sikkerhetspersonell, handelsmenn, mellommenn, skatteoppkrever og smuglere.
Iocchi beretter grundig om fremveksten av Boko Haram og gruppens grunnlegger, den unge og svært sufi-lærde Muhammed Yusuf (1970–2009). Under Yusufs ledelse besto Boko Haram av en liten gjeng med unge menn som fikk solid sufi-muslimsk veiledning. Men da Yusuf ble drept i 2009, forvandlet Boko Haram seg til å bli en militant organisasjon som ga geriljakamptrening til sine sympatisører og uttalte seg mot alt som luktet vestlig, inkludert det nigerianske regimet.
I neste kapittel blir Boko Harams terrorisering av lokalbefolkninger eksemplifisert ved en detaljert analyse av et angrep på Bol, en landsby på den tsjadiske siden av Tsjadsjøen. Den enorme forskjellen «kampen mot terror» skaper mellom lokalbefolkning og dem som kjemper denne kampen, analyseres ved hjelp av observasjoner og intervjuer som er foretatt i Bol.
Ifølge FN er det helt uforsvarlig å reise til Bol, men Iocchi drar dit på invitasjon fra sultanen i landsbyen. De internasjonale fredsbevarende soldatene i Bol lever helt isolert fra befolkningen; isolasjonen er fysisk ved at de holder seg bak høye sikkerhetsmurer, men også mental ved at de ikke har noe med lokalbefolkningen å gjøre. Sultanen sier at lokalbefolkningen ikke får ta del i den økte økonomiske aktiviteten som følger med den internasjonale fredsbevarende styrken, og heller ikke ser noen forbedringer som følge av alle bistandspengene som florerer i lokalsamfunnet, da det foregår en form for gjensidig isolasjon mellom lokalbefolkningen og fredsbevarerne.
Ved grenseposten
I bokens nest siste kapittel analyserer Iocchi den moralske økonomien på en grensepost, Nguéli, mellom Tsjad og Kamerun.
Han har observert og intervjuet tollere, sikkerhetspersonell, handelsmenn, mellommenn, skatteoppkreveren og smuglere i denne lille grensebyen, ganske nær Tsjads hovedstad N’Djamena. Den fysiske grensen er svært porøs, luftig og gjennomtrengelig, hevder han. Det gjør at skillelinjen mellom de formelle kravene og reglene for å kunne passere grensen er gjenstand for forhandlinger. Personlige relasjoner mellom dem som kontrollerer, og dem som skal passere, er minst like viktige som formelle krav og regelverk for grensepassering.
Ved å bruke Agambens begrep «unntakstilstand» som en «nødvendighets-tilstand» viser Iocchi at staten på begge sider av grensen tolererer denne formen for personlige forhandlinger fremfor regelstyrte tollavgifter. Ved ikke å slå ned på de ureglementere personlige formene for toll og skatteinnkreving gir staten underbetalte tollere og demobiliserte soldater en mulighet til å øke sine inntekter. Riktignok på bekostning av statens inntekter, men til gjengjeld får det statlige regimet en rekke passive støttespillere – noe som kan være godt å ha når det arrangeres nye valg eller det skal arrangeres demonstrasjoner til støtte for regimet.
Til slutt: Iocchis grundighet og omstendelighet gjør at denne boken aldri blir en bestselger, men for fagfolk som jobber med Sahel, blir den et referanseverk.
