Israel og araberstatene

Orientering

In this image released by Israel's Defense Ministry Monday, June 4, 2007, Israeli tanks advance towards Egyptian positions in the Sinai Peninsula during the Six Day War, in June 1967. Four decades after an underdog Israeli military campaign that captured the world's imagination, the people of Israel, the Middle East and the world are are still struggling to come to terms with it. The war tripled Israel's size and probably prevented its annihilation. But with victory came burdens, hatreds and many, many deaths for Israelis and the Palestinians in their newly-expanded territory. (AP Photo/Israeli Ministry of Defence,HO)
Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

September 1968

Jens Bjørneboe

Norge er merkverdig nok ett av de land som sterkt og direkte berøres av «konflikten i Mellomøsten», det vil si av den evigvarende og kroniske krig mellom Israel og de arabiske statene. På tross av vår geografiske avstand, har krigens foreløpige høydepunkt, «Seksdagerskrigen» i fjor sommer, hatt den aller mest gunstige, konkrete, det vil si økonomiske, betydning for vårt prektige fedreland.

Seksdagerskrigen reddet vårt nasjonalbudsjett i år: Første halvdel av fjoråret brakte Norge et underskudd på 1 435 millioner kroner. Tilsvarende halvår 1968 har brakt et overskudd på 180 millioner kroner. Overskuddet skyldes usedvanlige inntekter fra norsk skipsfart, som på grunn av «stengningen av Suez-kanalen» i første halvår i år hadde en rekord i netto fraktinntekter på 3 120 millioner, altså tre ganger så meget som hele det foregående underskudd på utenlandskontoen. Man kan merke seg at pressen ikke skriver at pengene ble tjent «på krigen», men på «stengningen av Suez-kanalen».

Det er neppe mulig å si nøyaktig hvor meget Norge tjente på krigen i fjor, men en drøy milliard var det. Jeg har heller ikke noen nøyaktig oppgave over hvor mange døde jøder og arabere de seks dagene produserte. Men så forferdelig mange lik var det ikke. Grovt regnet tjente Norge cirka en halv million kroner per kadaver. Mange andre – for eksempel i stål-, jern- og kjemiindustrien har tjent like meget per stykk av de samme likene – alt i alt innbringer en død semitt ikke lite. Vi har bare fått vår rimelige andel.

Selvfølgelig berører dette oss, og hvis dette bare fortsetter, kan vi regne med bra tider fremover. Vietnamkrigen var ikke stor nok til å opprettholde stabiliteten i fraktmarkedet i all evighet.

Pussig nok var det akkurat den borgerlige regjering som fikk gledene av det uventede overskuddet. Det finnes altså en Gud allikevel. Man behøver ikke være særlig kynisk for å hevde at det finnes store kretser i Norge som både ønsker og trenger en fortsettelse av krigen, og tilsvarende kretser finnes i alle vestlige land. Det vil si: Vi er alle profitører. Men det finnes hittil ikke noe synlig tegn på at profitørene direkte forsøker å holde krigen i gang.

Hvordan kommer nu Sovjetunionen inn i bildet? Selvfølgelig også som krigsprofitør – som leverandør av MIG-jagere, våpen et cetera, et cetera. Men Sovjetunionen er også inne i bildet på en annen måte, som en alminnelig imperialistisk stormakt – av militære og strategiske grunner: Maktstillingen i Mellomøsten betyr adskillig mer enn en engangsfortjeneste på noen milliarder. Som det i dag er gjort strategisk rede for (The Death of a Democracy av S. Sousseas, Grove Press, 1968), ble oberstkuppet i Grekenland gjort etter amerikansk plan, for amerikanske penger og med amerikanske våpen, for å «styrke NATOs sydvestflanke» – det vil si: Oberstene i juntaen var og er helt enkelt NATOs SS-menn, og selv om de i dag må finne seg i ukvemsord fra USA og Vest-Europa, så er de klar over at skjellsordene virkelig er tomme ord. Oberstene er kommet for å bli. De holder NATOs sydvestflanke.

Lederne benytter seg av massenes hat mot ikke-integrerte, ikke-assimilerte befolkningsgrupper, mot avvikerne, som på magisk måte har skylden for alt.

De står overfor den «sosialistiske» Warszawapakt i Sydøst-Europa og de enda mer pseudososialistiske araberstatene lenger syd. Araberstatene betyr strategisk og politisk en forlengelse av den uinnskrenkede maktpolitikk som Russland utøver innen Warszawapaktens medlemsland, en maktpolitikk hvis metode og mål vi kunne iaktta under okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i sommer. Moskvas rolle i Mellomøsten er tindrende klar: Det dreier seg om rent maktpolitiske, militære og strategiske mål.

Mot denne bakgrunn må man se den østeuropeiske propaganda mot Israel; gjennom størst mulig infiltrasjon i de arabiske stater oppnår Moskva størst mulig makt over militært umåtelig viktige områder. Sovjetunionen har altså i aller høyeste grad interesse av å holde krigen i Mellomøsten gående – krigen betyr for USSR selve sjansen til maktutvidelse.

Selvfølgelig har den russiske politikk intet med klassisk antisemittisme å gjøre; araberne er like meget semitter som jødene, og skal man hate semitter, da må man ta egyptere og det meste av Mellomøstens og Nord-Afrikas befolkning med på kjøpet. Heller ikke SS var mer konsekvente i sin «antisemittisme» enn at de kom godt overens med araberne.

En helt annen ting er at både Sovjetunionen, Polen og DDR rent opportunistisk spiller på den tradisjonelle rase-antisemittisme som er manifest og levende både i Russland, Øst-Tyskland og ikke minst i Polens befolkning. Den vekkes til live i disse områdene også hver gang en heksejakt på selvstendig tenkende intellektuelle skal gjennomføres. Den østeuropeiske, autoritære og Moskva-dirigerte «sosialisme»  har også det tilfelles med Hitler-regimet, at lederne uten selv å være «antisemitter» benytter seg av massenes hat mot ikke-integrerte, ikke-assimilerte befolkningsgrupper, mot avvikerne, som på magisk måte har skylden for alt.

Det er altså ikke bare det alminnelig krigsprofiterende Vesten, men enda mer Moskva-blokken som er interessert i at krigen mellom Israel og araberstatene holdes i gang så lenge som mulig.

Hvordan stiller nu de krigførende parter seg selv til spørsmålet? Vil de arabiske stater virkelig ha fortsatt krig?

Ifølge sine egne statsmenns uttalelser vil de dét. Krig mot «ytre fiender» har alltid vært en kjærkommen anledning til å avlede fra indre vanskeligheter. To ganger har Tyskland av handels- og sosialpolitiske årsaker vært i den situasjon at landets ledere har forsøkt å løse indre problemer ved hjelp av kriger. Krigen byr blant annet alltid på en glimrende anledning til å slå indre opposisjonspartier og opprettholde statlig sensur av alle informasjoner og ytringer. For araberstatenes ledere medfører den kroniske krigstilstand også en usedvanlig mulighet til samling om et felles mål: Araberlederne kan holde sammen så lenge de har et Palestina å «befri». De styrende kan lettere beholde makten, og de som blir styrt («folket», «massene» eller hva man måtte ønske å kalle de umyndiggjorte} blir lettere å styre, fordi man forespeiler dem at de kjemper, lider – og ofrer seg! – for «fedrelandet», «Palestina», «sosialismen» og så videre – og ikke for makthaverne. I krigstilstand blir enhver selvstendig tanke, enhver kritikk av ledelsen automatisk til «forræderi mot folket». Også arabisk presse, «tricontinental»-brosjyrene og annet taler for at i araberlandene tror folket at de har noe å vinne ved en krig mot Israel – det vil si at lederne vet at de personlig er avhengige av krigen som påskudd og «løsning». Man kan gå ut ifra at araberstatene vil ha fortsatt krig – og alt man hører fra de arabiske land (unntatt Tunis) bekrefter dette.

En løsning vil alltid ligge i et kompromiss, fordi vi lever i en kompromissenes verden. Det absolutte er vanvidd.

Det neste spørsmålet blir naturligvis: Ønsker Israel en fortsettelse av krigen? Så vidt jeg kan se, er Israel ett av de få land hvis ledelse ikke høster noen som helst fordel av en fortsatt krig. Den eneste fordel måtte være at befolkningen slipper å bli utslettet, så lenge landet kan forsvare seg militært.

Et yndet argument mot Israel er at Palestina har vært arabisk område i århundrer. Det er da også sant, så sant. Og hele den opprinnelige tilblivelse kan ikke sammenfattes bedre enn i Arthur Koestlers ord om Balfour-deklarasjonen: at den «lar én nasjon forære en annen nasjon en tredje nasjons land». Altså: Skylden for den oppståtte situasjon ligger først og fremst hos England, på en tid da England spilte den samme forbryterske stormaktsrolle som Sovjetunionen og USA gjør i dag.

Jean-Paul Sartre

«Man kan ikke stole på sovjetisk-amerikanske, bare på arabisk-israelske avtaler.»

Men situasjonen består, og jeg har blant de venstreradikale som nu ganske lenge har gjentatt His Master’s Voice fra Moskva, ikke en eneste gang hørt et brukbart forslag til å løse dilemmaet. Spørsmålet er ikke om det var ønskelig, riktig eller berettiget at staten Israel ble opprettet – det er en fullstendig romantisk og meningsløs problemstilling. saken er at i fag eksisterer staten Israel. Den er der, og den kan bare avskaffes ved vold.

Påstanden – fra den autoritært Moskva-lydige del av venstrefløyen – at man forsøker å løse Europas skyldproblem på arabernes bekostning, holder heller ikke, hvis den stilles overfor virkeligheten og ikke propagandafrasene. Det kan meget vel tenkes en løsning i Mellomøsten, som både er til arabernes og til jødenes fordel.

Men ikke til Sovjetunionens fordel. For Moskva vil enhver fred i Mellomøsten være av det onde, hvis den sluttes før den russiske infiltrasjon er kommet like langt i araberstatene som den amerikanske i Grekenland. Oberstene har man.

Midt oppe i dette er altså FN definitivt, det vil si også offisielt, brutt sammen: FN fremstår i dag ikke bare som dekkmantel for stormaktenes politikk, men direkte som maktinstrument for supermaktene. Og supermaktene ønsker ikke fred i Mellomøsten. Vanskelighetene ved å få i stand varig fred ligger ikke først og fremst hos de stridende parter, men i at verken Vesten eller Sovjetunionen vil ha fred.

Det foreligger fra Tunis’ side et meget holdbart forslag til fred; det går i all enkelhet ut på at det finnes feil, dumheter og bestialitet fra begge sider, men at det vil være klokere å glemme dem og å finne en form for samarbeid enn å fortsette å drepe hverandre til glede for et imperialistisk Russland. Og Tunis har selv temmelig nylig kastet franskmennene ut av sitt land, så det er mulig at de kjenner bedre til forholdene enn man gjør i den pro-nasserske venstreverden i Vesten og i Moskva.

Samtidig bør man ikke la det manifest gå i glemmeboken, som i fjor ble skrevet av en av Europas mest klarttenkende venstreintellektuelle, nemlig Jean-Paul Sartre, sammen med 40 andre intellektuelle. Manifestet hevder blant annet at anerkjennelsen av Israels suverenitet og landets adgang til internasjonalt farvann er en forutsetning for fred i Mellomøsten. Like grunnleggende er at de arabiske flyktninger kan vende tilbake til Israel.

Her skal bare siteres én setning fra Sartre: «Man kan ikke stole på sovjetisk-amerikanske, bare på arabisk-israelske avtaler.» Ting som har hendt siden da, bekrefter bare mistroen til stormaktene. USAs politikk er som vi vet at den er, og Sovjets politikk følger fremdeles de stalinske teser for en nasjonalistisk russisk utenrikspolitikk i rent imperialistisk mønster.

Å vente en løsning eller bare en vilje til løsning fra FN, er å hengi seg til vill ønsketenkning. Men en løsning vil alltid ligge i et kompromiss, fordi vi lever i en kompromissenes verden. Det absolutte er vanvidd.

---
DEL