Noe har skjedd med verden. Med politikken og med samfunnsdebatten. Noe som er vanskelig å forstå, og derfor også å beskrive og analysere. Kategoriene vi er vant til å bruke, er ikke er gyldige lenger, eller har fått ny betydning. Som en boks som har et annet innhold nå enn hva den hadde før.
Naomi Klein, den kanadiske forfatteren som ble verdensberømt med No Logo (1999) – en sterk kritikk av store merkevarers produksjonsmetoder og salgsstrategier – er på markedet igjen med en ny bok. Doppelganger tar utgangspunkt i en svært personlig opplevelse, men formålet med boken er å forsøke å rydde opp i forvirringen og forklare vår nye virkelighet.
Det klarer hun bare delvis, men Kleins bok er likevel full av viktige innsikter for alle som er på jakt etter måter å tolke og analysere vår nye verden på – også vi som bor utenfor Nord-Amerika.
Merkevaren ‘jeg’
Som tittelen tilsier, handler Doppelganger. A Trip into the Mirror World om forfatterens erfaring med en dobbeltgjenger. Naomi Klein, en liberal, jødisk kvinne med sterke meninger og stor følgesskare, blir nemlig ofte forvekslet med en annen Naomi – Naomi Wolf. Wolf begynte som en liberal og slagkraftig kvinnesaksforkjemper, men ble mindre og mindre konsekvent og mer og mer radikal. Hun ble også mer høylytt, spesielt på sosiale medier.
Da covid-19 satt inn, var transformasjonen komplett, Wolf var blitt en radikal komplottist, fan av Steve Bannon og fast gjest på Fox News.
For Naomi Klein var det å bli forvekslet med Naomi Wolf etter hvert en stor påkjenning og noe som påførte betydelig skade på det hun selv hadde vanskelig for å innrømme at var en realitet: merkevaren Naomi Klein.
Nettopp dette er én av bokens gode innsikter: Vi er alle merkevarer. Profilen vi skaper og gjenskaper hver dag gjennom alt vi legger ut, alt vi liker og alt vi misliker, bidrar til å forme merkevaren ‘jeg’. Jo mer konsistent og solid den merkevaren fremstår som, desto mer gjennomslag vil ‘jeg’ sannsynligvis ha.
For Naomi Klein, som ble berømt for å ha angrepet merkevarebygging, er det vanskelig å innrømme at hun selv er blitt en merkevare, og at den merkevaren skades fordi den forveksles med noen som stort sett alltid mener det diametralt motsatte av Klein selv.
Vår tids eugenikk?
En annen innsikt Klein kommer med, er hvordan pandemien fordret nye allianser i samfunnsdebatten. «Did Covid push us over the brink?» undrer hun, før hun snakker om hvordan No Vax#-bevegelsen klarte å forene alt fra reaksjonære republikanere, treningsnarkomane, konspirasjonister og New Age-entusiaster i én og samme klubb – en klubb der Naomi Wolf er æresmedlem.
No Vax-bevegelsen klarte å forene alt fra reaksjonære republikanere, treningsnarkomane, konspirasjonister og New Age-entusiaster i én og samme klubb.
Ikke minst trekker Klein en parallell mellom den ekstreme vaksinemotstanden og mellomkrigstidens eugenikkbevegelse. Eugenikktilhengerne så på alt fra minoritetsbefolkninger til mentalt syke og alkoholikere (!) som kreftbyller på samfunnsorganismen. For å beskytte majoriteten måtte man eliminere disse gjennom ulike former for sosial ingeniørkunst. Den mest ekstreme var nazismens jødeutryddelse, men også i demokratiske land, som Norge, var tvungen sterilisering utbredt.
Naomi Klein tar feil når hun skriver at eugenikk-bevegelsen hadde opphav i USA. Det hadde den ikke, men parallellen hun trekker til det synet på vaksinerte som en biologisk trussel, er interessant. Ikke minst fordi hun identifiserer den faktoren som forener de ellers svært ulike interessegruppene: ønsket om å beskytte oss selv ved å insistere på renhet i egen kropp og, som en konsekvens, renhet i samfunnet rundt oss.
Et sivilisasjonsprosjekt?
I et kapittel som er skremmende aktuelt nå som krigen raser på Gazastripen, tar Naomi Klein et spesielt oppgjør med sin egen folkegruppe: jødene. Hun argumenterer for at Israel, nettopp på grunn av det jødene har vært igjennom, burde vært et liberalt eksempel, og hun er fortvilet over at det ikke er tilfellet:
«[I]n the spectacle of once-stateless refugees exiling other people into the sea of statelessness, we see in hyper-concentrated form the dead end of this project that dared to call itself ‘civilization’.»
Nettopp synet på Israel–Palestina-konflikten er noe Klein pleide å være enig med sin dobbeltgjenger, Naomi Wolf, om. Wolf, som også er jøde, uttrykte etter Israels angrep på Gaza i 2014 at hun tok palestinernes side nettopp fordi hun som jøde vet at historien kunne utviklet seg annerledes dersom flere mennesker hadde tatt jødenes side i 1939.
Siden da har de to kvinnene valgt ulike veier, og for Klein er Israels behandling av palestinerne et konsentrert eksempel på en global tendens. Ifølge forfatteren har vi alle en form for dobbeltgjengere som gir uttrykk for våre mest ekstreme tanker og holdninger. De finnes, mener hun, til høyre og venstre for det politiske sentrum, og de utgjør en realitet som hun kaller ‘speilbildeverdenen’.
For Klein er speilbildeverdenen blitt en realitet vi må regne med, på det personlige, men også på det kollektive plan. Doppelganger er derfor mer enn noe annet en advarsel om at vi som sivilisasjon nå kanskje har møtt oss selv i døren.
