Da Stortinget debatterte en forespørsel fra Frankrikes president Macron om styrkebidrag til Mali i januar i fjor, ble svaret nei. I juli i år valgte regjeringen altså å svare ja på en svært likelydende forespørsel – uten å involvere Stortinget eller utenrikskomiteen. Kan de ha gjort det for å støtte Macron og Frankrike, mer enn for å støtte befolkningen i Mali?
En meningsmåling foretatt av Mali-Mètre tidligere i år og gjengitt i Le Monde i sommer viste at bare 28 prosent av den maliske befolkningen hadde tillit til at internasjonale militære aktører bidrar til å stabilisere landet. De 15 000 FN-soldatene i MINUMSMA-styrken i Mali og de 5000 i den afrikanske G5 Sahel-styrken trakk opp tilliten. De 5100 i den franske Barkhane-styrken, som har vært i Mali siden 2013, har befolkingen mindre og mindre til overs for. Mens folk jublet da de franske militære ankom i januar 2013, er det nå kun 9 prosent som sier at de tror den franske styrken bidrar til økt sikkerhet i landet. 14. juli annonserte president Macron at Frankrike skal trekke Barkhane-styrken ut av Mali og erstatte den med den internasjonale styrken kalt Takuba. Forskjellen er ikke stor – Takuba vil bestå hovedsakelig av franske soldater og ledes av Frankrike.
Historiske forhold og personlige bånd
Årlig bruker Norge omtrent 1 milliard kroner i bistand Sahel-landene – Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad – det omfatter også det militære engasjement til FN-styrken MINUSMSA i Mali.
Utenriksdepartementet skrev om Norges nye strategi for Sahel (2021–2025): «Til tross for økt internasjonal innsats har ikke situasjonen i Sahel bedret seg. Tvert imot har utviklingen fortsatt å gå i negativ retning.» Dette ble lansert få uker før beslutningen om å sende norske soldater til Takuba ble tatt. Forsvarsministeren og utviklingsministeren skriver i innledningen til strategien: «Vi vil bruke våre erfaringer fra fredsdiplomati og fredsbygging til å styrke Sikkerhetsrådets arbeid for å forebygge og løse konflikter i Sahel, fremme beskyttelse av sivile […].» Men hvordan Norge skal bidra til å løse konflikter i Sahel ved å sende soldater til en franskledet styrke som er uten tillit i befolkningen, er uforståelig.
Nathaniel Powells bok France’s War in Chad er en detaljert analyse og historisk gjennomgang av Frankrikes militære nærvær i landet Tsjad fra avkoloniseringen i 1960 til det franskstøttede statskuppet general Habré gjennomførte i juli 1982. Basert blant annet på tidligere lukkede militære arkiver har Powell vist og bevist hvor stort engasjement Frankrike har hatt (og fortsatt har) i Sahel-landet Tsjad.
Årlig bruker Norge omtrent 1 milliard kroner i bistand i Sahel-landene.
Ved bruk av tidligere ukjente ordvekslinger mellom franske presidenter fra de Gaulle via Pompidou, Giscard d’Estaing til Mitterand og deres tsjadiske likemenn – Tombalbaye, Malloum og Habré – klarer forfatteren både å levendegjøre kompliserte historiske forhold og å vise de nære personlige båndene som styrte (og fortsatt styrer) den franske afrikapolitikken.
Da Frankrike sendte sin kulturminister til hovedstaden Fort Lamy for å takke for seg da Tsjad ble selvstendig 11. august 1960, fortsatte avhengigheten til Frankrike. Frem til 1965 administrerte franske militære hele det nordlige Tsjad. I 1969 kom flere tusen franske soldater president Tombalbaye til unnsetning. Siden da har Frankrike hatt militære styrker permanent stasjonert i Tsjad. Da general Malloum overtok som president etter at president Tombalbaye ble drept av sin egen livvakt i 1975, vaklet Frankrike og støttet vekselvis regimet, vekselvis opposisjonen. En av grunnene til dette var et svært spent gisseldrama som utspilte seg nord i landet. Der hadde to opprørere kidnappet den franske antropologen Françoise Claustre og den tyske legen Christoph Staewen i april 1974. Mens Tyskland tok sin sak i egne hender og betalte 4 millioner franske franc for å få Staewen løslatt, samarbeidet Frankrike med president Tombalbaye og det tsjadiske militære for å få løslatt Claustre – uten suksess. Deretter sendte Frankrike Pierre Galopin til Nord-Tsjad for å forhandle løslatelsen – løsepengene økte til 8 millioner franske franc og våpen for 12 millioner. Også Galopin ble imidlertid tatt til fange og, etter noen måneder uten at Frankrike etterkom krav om løsepenger, halshugget. Françoise Claustre ble derimot løslatt i januar 1977 ved hjelp av forhandlinger ledet av Gadaffi, Libyas statsoverhode. Paradoksalt, muligens, siden det var Frankrike som ivret mest for å styrte Gadaffi i 2011.
Frankrikes dobbeltspill
Frankrike har fortsatt sitt dobbeltspill i Sahel. Frankrike fordømte statskuppet i Mali i august 2020 på det sterkeste. Statskuppet i Tsjad i april 2021 – der sønnen til den drepte president Déby satte grunnloven til side og overtok makten – ble nærmest hyllet av Frankrike. President Macron holdt en tårevåt tale i begravelsen til sin venn, avdøde president Déby, mens han forsikret sønnen som president full fransk støtte. Frankrike støttet også Déby (far) med militær etterretning og våpen da han kuppet sin forgjenger, president Habré, i desember 1990 – selv om deres offisielle politikk var å støtte Habré. Frankrike lot Habré komme til makten i Tsjad i 1982 uten å løfte en finger for å forsvare sittende president Malloum – selv om Tsjad hadde en forsvarsavtale med Frankrike som garanterte militær støtte til sittende regime.
Det er ikke rart at befolkningen i Sahel ikke stoler på det franske militære for å bevare fred og stabilitet. Historien har vist at Frankrike snarere har sørget for seg selv, splittet folk og spilt med skjulte kort helt siden uavhengigheten i Sahel i Mali. Det er til dette dobbeltspillet Norge nå sender våre soldater.
