Edoardo Balaro og Luca Ranieri har samlet ni unge italienske statsvitere og én sosialantropolog fra Mali for å tilgjengeliggjøre kunnskap om Sahel på italiensk. Det offisielle språket i Sahel-landene (Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad) har vært fransk siden kolonitiden, selv om de færreste innbyggerne snakker det. I den grad EU har hatt en Sahel-politikk, har den siden 1960 i stor grad vært initiert og styrt av Frankrike. Men etter innledningen av den globale krigen mot terror i 2001 har også andre land interessert seg for Sahel, spesielt USA. Med Muammar al-Gaddafis fall i 2011 økte opprørsgruppene i Sahel i både omfang og styrke. Stigende fattigdom og mindre trygghet førte til økt migrasjon mot Europa og dermed økt politisk interesse i Europa for Sahel.
Særlig i Italia ser vi denne økende interessen tydelig; mens Italia tidligere kun var representert ved honorærkonsuler i Sahel, åpnet Italia i januar 2018 ambassade i Niamey (Niger), litt senere i Ouagadougou (Burkina Faso), i august 2021 i Bamako (Mali) – og snart åpner også den første italienske ambassaden i N’Djamena (Tsjad).
Terror og antiterror
Norge åpnet sin første ambassade i Sahel i Bamako (Mali) i 2018. I Norge er interessen for Sahel økende – vi har mer enn doblet bilateral bistand til Sahel de siste 10 årene og gir nå nærmere 500 millioner i årlig bistand til Mali, Niger og Burkina Faso. Dessuten gir vi nesten det samme beløpet i multilateral støtte til de samme landene; militære antiterrortiltak utgjør en stor del av dette.
Krigerne finansieres av kontroll over gullgruver, transportveier og løsepenger fra kidnappinger, noe som innbringer et sted mellom 18 og 35 millioner dollar årlig.
Det er terror og antiterror i Sahel boken Jihad in Africa handler om. Opprørene i regionen involverer en rekke ulike aktører, både lokale og internasjonale. Antallet opprørsgrupperinger gjør situasjonen kompleks, men enda vanskeligere å forstå blir den ved at aktørene ofte skifter allianser, tilhørighet og ledere.
Noen av opprørsgruppene i regionen, spesielt i Mali, har tilknytning til internasjonale jihad-grupperinger. Disse grupperingene kaller Balaro og Ranieri for «franchise» av de opprinnelige terrorgrupperingene. Det gir en god forståelse av de ideologiske koblinger, men er nok ikke så korrekt når det gjelder de økonomiske koblingene – det er tvilsomt om opprørsgruppene i Mali gir penger eller våpen til de andre jihad-grupperingene.
GSIM, ISGS og MNLA
Opprørsgruppen Ansar al-Dine, etablert i 2012 under ledelse av tuaregen Iyad ag Ghaly, gikk i 2017 sammen med flere andre grupperinger og dannet Jama’at Nasr al-Islam wal Muslimin («støttegruppen for islam og muslimer»), bedre kjent under gruppens franske forkortelse GSIM. GSIM er svært nær knyttet til Al Qaida internasjonalt. De omkring 1000 krigerne som er tilknyttet GSIM, finansieres av kontroll over gullgruver, transportveier og løsepenger fra kidnappinger, noe som innbringer et sted mellom 18 og 35 millioner dollar årlig. GSIM kjemper ikke bare for å etablere sharialovgivning i Mali, de kjemper også for å være viktigere enn andre islamistiske opprørsgrupperinger, spesielt Den islamske staten i Stor-Sahara (ISGS). Mens det i 2021 var GSIM som var mest fryktet, både av lokalbefolkningen og av det internasjonale samfunnet, kan det se ut som om det i 2022 er ISGS som har overtaket. De siste månedene har itusenvis av innbyggere i Gao og Menaka-regionen måttet flykte på grunn av deres herjinger, og ISGS kontrollerer store områder nord i Mali. Disse interne kampene kan virke paradoksale for oss – kjemper ikke islamistene primært mot Vesten?
Andre grupperinger, som National Movement for the Liberation of Azawad (MNLA), er mye mindre religiøse og mer opptatt av løsrivelse av det nordlige Mali fra resten av landet. I Tsjad er opprørsgruppene derimot verken koblet til internasjonale ideologiske terrornettverk eller opptatt av å dele landet i to – der er de kun interessert i å ta makten i landet, gjerne gjennom statskupp.
Høna-og-egget-diskusjonen
Hvorvidt opprørsgruppene i Sahel primært er lokale grupperinger inspirert av jihad, eller om de er regelrette underbruk av globale terrororganisasjoner, er en interessant diskusjon forfatterne initierer. Litt i samme gate diskuterer de også hvorvidt det er terroren som radikaliserer opprørerne, eller om mennene begynner med terror fordi de allerede er radikalisert. Og senere diskuterer de om økonomisk kriminalitet inspirerer til ideologisk og voldelig terror, eller om terroren inspirerer til kriminalitet. Høna-og-egget-diskusjonen gir heller ikke her tydelige konklusjoner. Klare svar på disse spørsmålene ville gitt en mer entydig og klar Sahel-politikk fra både EU og Italia (og Norge).
Russlands og det private militærselskapet Wagners stadig sterkere innflytelse i Mali …
Det er kanskje den vinglete politikken fra EU, særlig Frankrike, som har gjort at Sahel-landene de siste årene har søkt nye internasjonale partnere. Casola gir i boken eksempelvis en interessant oversikt over de nye interessentene i Sahel: Russlands og det private militærselskapet Wagners stadig sterkere innflytelse i Mali; Frankrikes gradvise tilbaketrekning etter mange militære og diplomatiske nederlag; Kinas inntreden i Sahel som både sikkerhetsleverandør og bistandsaktør i tillegg til noen ansatser om Golfstatenes og Maghrebs økende Sahel-interesse.
På norsk ville boken hett Jihad i Afrika med undertittel Terror og antiterror i Sahel. De aller fleste kapitlene handler riktignok om Mali, men redaktørene selv klarer å beholde et regionalt blikk, og dermed holder boken – nesten – det tittelen lover.
