Det å spå er en intrikat affære. Feilslåtte spådommer fins det nok av. Stikkord: Donald Trumps presidentskap, brexit, Vladimir Putins angepskrig i Ukraina. Sistnevnte har medført en angsfylt flora av fakta og gjetninger. Diktatoren i Kreml har måttet tåle prestisjetap, sanksjoner, allmenn isolasjon og blodbad på slagmarken. Dermed har han tydd til det ultimate skremsel – truselen om å bruke atomvåpen i kampen for å «forsvare» seg. Og, som han la til: «Jeg bløffer ikke.»
Det behøver ikke være feigt å være redd. Atomkrigspøkelset har materialisert seg. Gjort angsten rasjonell. Og det dreier seg ikke om frykten for det ukjente. Etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki vet vi hva vi har i vente, om … ja, hva? Bomben som ødela Hiroshima og drepte rundt 140 000 mennesker i 1945, hadde en sprengkraft på 15 kilotonn (15 000 tonn). Det tilsvarer i dag bare et av de minste våpnene i det russiske arsenalet, som omfatter knappe 6000 atomvåpen.
Disse ‘små’ våpnene kalles ‘taktiske’, i motsetning til de ‘strategiske’. Den internasjonale sammenslutningen av organisasjoner til bekjempelse av atomvåpen, ICAN, utdyper: Taktiske atomvåpen ble laget for bruk i Europa under den kalde krigen. De ble utplassert over hele kontinentet i tilfellet konflikten mellom NATO og Warszavapakten skulle eskalere til en ‘het’ krig. På slutten av 1980-tallet fantes ca. 7500 av disse våpnene i Europa, inntil avtaler om nedrustning reduserte antallet betraktelig.
I februar opplyste Putin at han ville trekke seg fra den nye START-avtalen, om reduksjon av atomvåpen. Det er den eneste løpende avtalen i sitt slag mellom Washington og Moskva, etter at Donald Trump kansellerte samarbeid om The Intermediate-Range Nuclear Forces (INF, 1987)-avtalen.
En gigantisk ildstorm
Uansett antall og størrelse – et atomvåpen forårsaker unik tilintetgjørelse. Det kan være greit å repetere: Ti sekunder tar det for en avfyrt atombombe å nå sin maksimale størrelse. Den frigir enorm energi i form av sprengkraft, hete og radioaktivitet. Sjokkbølgen når en fart på mange hundre kilometer i timen. Eksplosjonen dreper menneskene i umiddelbar nærhet. Den forårsaker lunge- og hørselsskader samt indre blødninger for dem som befinner seg lenger borte. Den termale strålingen er så intens at nesten alt nær bakken fordamper. Den ekstreme heten tenner branner over store områder, som i sin tur samler seg i en gigantisk ildstorm. Selv mennesker i underjordiske tilfluktsrom risikerer døden på grunn av oksygenmangel og karbonmonoksid-forgiftning.
Tatt i betraktning skadenes omfang er det ikke noe helsevesen i verden som er i stand til å reagere adekvat på en så katastrofal situasjon, særlig ikke i et land i krig. Da har vi ikke engang regnet med senskadene, som sykdom og død ved radioaktiv stråling.
Er atomvåpen nyttig for tvangsdiplomati?
Denne virkeligheten har rykket nærmere med Putins konkrete trusler om atomkrig, etter at hans angrepskrig i Ukraina ikke har forløpt etter (hans) plan. Spørsmålet er: Hvor mye nærmere? Selv de største ekspertene leter etter svar. Sannsynlighetsteorier stopper utenfor skallen på Vladimir Putin. På innsiden er det bare han som er.
Både Kennedy og Khrusjtsjov søkte desperat en vei ut av noe de begge var i ferd med å miste kontrollen over.
Likevel er vi ikke aldeles rådløse. Matthew Fuhrmann er professor i statsvitenskap ved Texas A&M-universitetet. Todd S. Sechser er discovery-professor i politikk ved universitetet i Virginia. De har begge forfattet mangfoldige artikler om temaet nasjonal sikkerhet. Sammen har de skrevet boken Nuclear Weapons and Coercive Diplomacy. Her legger de frem et rikholdig materiale til belysning av et vesentlig tema: Er atomvåpen nyttig for tvangsdiplomati? I tiden etter andre verdenskrig har det meste av strategisk tenkning om atomvåpen vært konsentrert om avskrekking, det å bruke atomtrusselen til å hindre angrep på nasjonens territorium. Et ofte oversett spørsmål, mener de, er hvorvidt atomvåpen egner seg for utpressing av andre land.
I motsetning til mye gjengs oppfatning er svaret deres nei. Gjennom nitide analyser, og ved utallige eksempler, viser de til at atomvåpen til syvende og sist har spilt en ubetydelig rolle i løsningen av alvorlige konflikter. Det viste seg blant annet irrelevant hvem som hadde de største våpenarsenalene. Også såkalt brinkmanship, det å manipulere motstanderen og bevisst bringe partene til kanten av stupet, hadde liten effekt. Troverdigheten holdt rett og slett ikke. Det sto for mye på spill.
Cubakrisen
Cubakrisen – en av historiens mest brennbare konflikter i nyere tid – belyser temaet. I september 1962 plasserte Sovjetunionen atomvåpen på Cuba. Med dette mente Nikita Khrusjtsjov å forsvare Fidel Castros regime, foruten å bli i stand til å treffe USAs fastland med atomraketter. John F. Kennedy hadde tidligere advart Khrusjtsjov om at «de alvorligste situasjoner ville oppstå» om Moskva introduserte baser eller ballistiske missiler på Cuba. Dermed fulgte en toukers krise som brakte de to supermaktene til randen av atomkrig. Den amerikanske regjeringen hadde besluttet å nøye seg med en marin omringning av øya, men med klare advarsler om eskalering dersom Moskva ikke fjernet sine missiler. I et privat brev til Khrusjtsjov meddelte Kennedy at «den aksjonen vi har iverksatt (omringningen), er et minimum av det som behøves for å fjerne truselen mot sikkerheten til nasjoner i denne hemisfæren. Det bør imidlertid ikke ses som grunnlag for noen feiltolkning fra Deres side». Fire dager senere gikk Washington et skritt videre i en aksjon som inntil da savnet sidestykke. De mobiliserte sine atomvåpen, klare til innsats og synlig for alle, et tydelig signal til Moskva. Både Kennedy og Khrusjtsjov søkte desperat en vei ut av noe de begge var i ferd med å miste kontrollen over. Resultatet ble et kompromiss som gjorde slutt på Cubakrisen: Sovjet fjernet sine missiler; USA lovet å ikke invadere øya – i tillegg ville de trekke tilbake sine Jupiter-missiler med atomvåpen fra Tyrkia, i nærheten av sovjetisk territorium.
Var dette et eksempel på vellykket utpressing med atomvåpen? Tilsynelatende ja. Men detaljene i historien viser noe annet. Blant annet oppdaget Khrusjtsjov amerikanernes kjernefysiske beredskap først etter at han hadde bestemt seg for en tilbaketrekning fra Cuba, og før Kennedys ultimatum. For øvrig var Washingtons innrømmelser i Tyrkia et tegn på en blandet amerikansk seier.
Forfatterduoen Fuhrmann/Sechser konkluderer med at atomvåpen fremfor alt har sin relative styrke i avskrekking. Terskelen for å innlede en atomkrig beregnes som atskillig høyere enn det å bruke atomvåpen som svar på angrep. Konsekvensene er knusende, både humanitært, økonomisk og for eget omdømme i verden. Men etter Putins oppfatning er de okkuperte områdene i Ukraina russiske – altså presenterer han det han bedriver, som forsvar av eget territorium.
Terskelen for å innlede en atomkrig beregnes som atskillig høyere enn det å bruke atomvåpen som svar på angrep.
I et intervju med CNN høsten 2022 uttaler Fuhrmann at Putin, rasjonell som han er på sin egen forskrudde måte, neppe vil velge å utløse armageddon over seg selv. Og hva skal han med et land han ville ha lagt i grus? Putin kunne kanskje tenkes å avfyre en bombe på åpent hav, teoretiserer Fuhrmann, der ingen byer og mennesker ble truffet. Noen bløffmaker vil han tross alt ikke være. USA på sin side har sagt klart fra hvordan NATO vil reagere om Putin gjør alvor av sin atomtrusel: utslette russiske bakkestyrker og hele Russlands svartehavsflåte. Etter at Putin i mars 2023 annonserte utplassering av russiske atomvåpen i Belarus, har Det amerikanske instituttet for krigsstudier (ISW) kommentert: «Vi ser ingen voksende fare for atomkrig.» De holder Putin for å være en «risikosky aktør, som regelmessig truer med bruk av atomvåpen, uten planer om å gjennomføre det».
Om vi stoler på historisk bevisføring og aktuelle ekspertytringer i spørsmålet om det russiske atomspøkelset, sitter vi igjen med akkurat det – et spøkelse.
