Den unge japanske filosofen Kohei Saito har blitt noe av en sensasjon i hjemlandet, idet hans marxistiske manifest om degrowth er blitt en uventet bestselger (den kommer på engelsk januar 2024). Den nye boken Marx in The Anthropocene er en mer akademisk anlagt tekst, som følger opp og delvis overlapper med boken Marx’ Ecosocialism – Capital, Nature, and the Unfinished Critique of Political Economy (2017). I begge bøkene er det sentrale marxistiske begrepet om et generelt stoffskifte – en ‘metabolisme’ eller omdannelse av materialer og energi som både samfunnet og naturen deltar i. Arbeidet er ifølge Marx et inngrep i naturens stoffskifte, der arbeidet skaper en verdi gjennom bearbeidelsen av naturen. Men dette inngrepet i naturens stoffskifte kan i praksis også bli et angrep eller overgrep.
Overfiske, overdreven hogst og ressursutvinning med skadevirkninger som naturen ikke makter å reparere.
På linje med arbeidere kan åpenbart også naturen utbyttes og dens overskudd eller ‘merverdi’ trekkes ut – noe Marx også påpekte i et sitat om ‘den grådige bonden’. Passasjen om jordbrukeren som tyner jordens egen arbeidskraft for hardt, kan stå som et eksempel som dekker overfiske, overdreven hogst og ressursutvinning med skadevirkninger som naturen ikke makter å reparere eller gjøre opp for av egne krefter. Passasjen har også blitt stående som et bevis på Marx’ miljøbevissthet – og har blitt trukket frem av rødgrønne tenkere som Jason Moore i hans Capital in the Web of Life og Bellamy Foster i hans studier av ‘det metaboliske bruddet’ eller metabolic rift theory, som også blir helt avgjørende for Saito.
Bruddet mellom naturens stoffskifte og samfunnets materielle og energimessige prosesser stikker dypt. Saito viser via den for de fleste ukjente ungarske teoretikeren Istvá Mészáros at stoffskiftebruddet også er en logisk brist: Kapitalen ser seg blind på sine egne imperativer, den tilsynelatende nødvendigheten av å ekspandere og akkumulere ressurser, og mister dermed av syne naturens elementære og reelle nødvendigheter, dens tålegrenser og behov, slik de er diktert av naturens universelle stoffskifte.
Naturhusholdningen
Vi vet alle at klima-, miljø- og ressursproblemene kan formuleres i slike termer – at problemet er en vekstøkonomi som verken respekterer eller tar hensyn til naturens grenser. Men er vekstøkonomi og naturutbytting et kapitalistisk fenomen? Ville et sosialistisk eller kommunistisk samfunn nødvendigvis vært bedre, økologisk sett?
Saito påpeker at disse innvendingene kommer i flere former. For det første: Også historiske tilfeller av sosialisme og kommunisme har medført miljøødeleggelser, som i Sovjetunionen eller Maos Kina. For det andre virker venstresidens nye utopier, som akselerasjonismen og luksuskommunismen – som ønsker seg et hyperindustrielt og automatisert samfunn med overskudd og frihet for alle – fullstendig blinde for naturens iboende vekst og fartsgrenser. For det tredje ser det ut til at Marx’ egne utopier var basert på en betenkelig industriell ekspansjon satt i gang av kapitalismen, men som like fullt ville videreføres av det klasseløse samfunnet under proletariatets diktatur. Hva med de økologiske kostnadene og begrensningene?
Plyndringsjordbruket
For ordens skyld: Stoffskifte (Stoffwechsel) og metabolisme er det samme. På et elementært plan skjer det når enkeltceller eller kroppen omdanner næring – eller egnet materie – til energi og proteiner og utskiller avfallsstoffer. Det er ikke vanskelig å se hvordan denne prosessen kan gjenfinnes i økosystemer – der nettopp flyten av energi og materie er det avgjørende – samt i menneskesamfunnet og industrien, som nettopp ‘fortærer’ materialer og energi og som ‘utskiller’ avfallsstoffer.
Venstresidens nye utopier, som akselerasjonismen og luksuskommunismen er fullstendig blinde for naturens iboende vekst og fartsgrenser.
Dette poenget forsto også den tyske kjemikeren Justus Freiherr von Leibig, som blir omtalt som en av den organiske kjemiens grunnleggere og «gjødselindustriens far». Leibig innså at jordsmonnet gradvis ble utarmet av jordbruk, og at mennesket siden de første sivilisasjonene har utarmet sitt eget livsgrunnlag. Natursystemet har en viss rate for gjenvekst og regenerering, og han forsto at dette poenget også gjelder for andre natursystemer, som skoger og fiskebanker. Marx leste Leibigs tekster nøye og gjorde dette tankesporet til et omfattende studium. Også Engels våknet opp til nye innsikter og skrev «jordbruket etterlater seg ørkener overalt». Plyndringsjordbruket Marx beskriver, innebærer at industrialismen ikke kan forstås som et lukket kretsløp, men heller er en farlig vekstspiral, der ‘ressurser’ utenfor kapitalens domene stadig blir slukt og brukt opp.
Rosa Luxemburg
Saito er inspirert av Rosa Luxemburg: For henne utvider og fortærer, utbytter og utarmer stadig kapitalistiske stater og aktører utenforliggende ikke-kapitalistiske land og landskaper i en historisk prosess. I ettertid gjenkjenner vi forholdet mellom by og land, som Marx beskrev, i en mer omfattende global dynamikk mellom sentrum og periferi, der periferiene systematisk har blitt tynet – fratatt både ressurser og regeneringsevne.
Hvis vi følger sporet fra Saito til Luxemburgs Die Akkumulation des Kapitals (1913), ser vi hvordan hun der stadig gjentar at kapitalismen ikke har tid til å vente på at ikke-kapitalistiske kulturer skal omstille seg eller desintegrere slik at land og folk åpner seg for kapitalistisk utnyttelse. I stedet går kapitalismens aktører inn og oppløser samfunnene og alle hevdvunne praksiser og samarbeidsformer. Det er nokså klart at den samme infiltreringen og oppløsningen skjer når kapitalismen griper inn i natursystemer. Kapitalismens ‘stoffskifte’ er avhengig av å fortære sine omgivelser eller det Luxemburg kaller kapitalismens ‘miljø’, enten det er naturmiljøet eller ikke-kapitalistiske samfunn eller praksiser.
Veksten skaper oppløsning og fortærer potensiell energi, potensielle ressurser. Det ligger en uforløst forbindelse mellom metabolisme- eller stoffskifte-tenkningen Saito gjennomgår, og entropi-kritikken av økonomien hos Georgescu-Roegen, Jeremy Rifkin, Bernard Stiegler og andre, men dette er et langt lerret å bleke – og Saito vet å begrense seg.
Rødgrønn forening
Leksen å lære, som Saito hamrer inn, er at det økologiske sporet Marx forfulgte i sine senere år, har blitt underkjent og til dels undertrykt, først i Engels’ redigering og siden av ulike marxistiske faksjoner. «Og hva så?» kunne vi spørre. Er det viktig om Marx foregrep dagens situasjon fra et attenhundretallsperspektiv?
Det står faktisk en del på spill i forsøket på å forsone miljøsaken og marxismen.
Det står faktisk en del på spill i forsøket på å forsone miljøsaken og marxismen: Røde tenkere har ofte avvist grønne perspektiver som en borgerlig ideologi av toneangivende tenkere på venstresiden
– eksempelvis som Alain Badiou, (som beskrev økologi som opium for folket) og av Slavoj Žižek (inntil nylig). Å forsvare naturen fremstår som en fornektelse av sosiale rettferdighetsspørsmål.
Og grønne avvisninger av røde perspektiver finner vi også, typisk hos moderate tenkere som anser et oppgjør med kapitalismen som urealistisk. Motsatt går den rødgrønne klimarettferd-bevegelsen med tenkere som Andreas Malm og Naomi Klein i spissen inn for at det tvert imot er en klimakamp uten et oppgjør med kapitalismen som er urealistisk. Til Saitos store fortjeneste blir disse store diskusjonene belyst, analysert og langt på vei overbevisende klargjort.
Kunstgjødselen
Kapitalismen fører til et stort monn av sløsing og dypest sett irrasjonelt overforbruk, det vet vi, men hva er alternativet? Marx sier i del III av Kapitalen – og her ligger selve poenget – at en «fri sammenslutning av arbeidere» ville være i stand til å «styre menneskets stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringe den under sin kollektive kontroll snarere enn å bli dominert av det på en blind måte». Å få menneskesamfunnets stoffskifte til å sammenfalle med naturens er åpenbart en enorm oppgave – og kanskje det beste vi kan håpe på, er en bevegelse i riktig retning.
Den metaboliske riften innebærer først og fremst et inngrep i naturens materielle prosesser. Den innebærer også splittelser i rom (mellom sentrum og periferi) og i tid (mellom vår tids overforbruk og forurensning, og de som vil oppleve konsekvensene i fremtiden). Oppgaven må, så vidt jeg kan forstå, innebære å lege eller bearbeide disse bruddene, og her kunne Saito med fordel vært like klar i løsningsforslagene som han er i problembeskrivelsen.
Når naturen presenterer begrensninger, forskyver kapitalen seg strategisk for å overvinne begrensningene, skriver Saito. Et typisk eksempel er kunstgjødsel som blir tilført et jordsmonn som ellers ville blitt tappet for nitrogen og næring gjennom hard drift. Vi kan tenke oss at kunstgjødselen også blir fremstilt industrielt, noe som bidrar til forurensning og CO2-utslipp som virker inn på fremtiden, samtidig som den virker inn på andre steder gjennom nitrogenforurensning av vann, noe som skaper algeoppblomstringer og dødsoner i havet omkring elveutløp. Et eksempel på en nedvekst-tilnærming kunne her være jordbruk uten kunstgjødsel, noe som unektelig også vil kreve en befolkning (og bønder) som er villige til å arbeide mer for mindre, men som til gjengjeld kanskje også får bedre betalt for produktet i den grad at de ikke utkonkurreres fra overproduksjon i et vekstorientert industrijordbruk.
Nedvekst-kommunisme
Et oppgjør med konkurransesamfunnet og profittorienteringen vil ifølge Saito bli nødvendig, og bruksverdien må tre inn istedenfor bytteverdien, men hvordan dette skal skje i praksis, sier han lite om.
Bestselger-sensasjonen til Saito er vel å merke ikke denne boken, men hans kortere bok om nedvekst-kommunisme, som ennå ikke er oversatt. I denne boken får vi bare en kort skisse av prinsippene for nedvekst-kommunismen. Den oppleves som litt antiklimatisk og kortfattet. Han legger stor vekt på kortere arbeidsdager og en mer rettferdig fordeling av arbeidsoppgaver og planleggingsmyndighet, uten at det gjøres klart hvordan dette vil forbedre naturforholdet eller bærekraften. Hovedantagelsen er uansett klar: Kapitalismen vil aldri kunne begrense seg til en forsvarlig og rasjonell omgang med naturen, men en grønn kommunisme vil kunne lykkes langt bedre.
Saito er åpen om Marx’ egne begrensninger i beskrivelsen av fremtidens samfunn, en mangel som også alltid har hjemsøkt den mer konvensjonelle marxismen. Til gjengjeld ser han prosjektet som en åpen og kollektiv tankeoppgave, og en praksis som allerede er påbegynt og som venter på en overbygning som kan motstå kapitalens solide rammeverk og lammende grep om kulturen og politikken. Saito er heller ikke alene på det teoretiske planet – og forlaget Versos ferske utgivelse The Future Is Degrowth – A Guide to a World Beyond Capitalism (2022) av Matthias Schmelzer, Andrea Vetter og Aaron Vansintjan viser at den så langt nokså tomme betegnelsen ‘postkapitalisme’ begynner å få et mer avklaret og positivt innhold – og en mer helhetlig teori.
Disse forfatterne beskriver nedvekst-utviklingen som en bevegelse av bevegelser, og det er verdt å nevne agroøkologien, zapatista-bevegelsen i Mexico, buen-vivir-bevegelsen av bønder i Sør-Amerika og Vandana Shivas Navdanya i India som relevante eksempler. Nevnes bør også den internasjonale Degrowth-konferansen i Barcelona i 2010 – og dette er et tankespor som utvilsomt har fremtiden foran seg. Slik sett er Saitos suksess i hjemlandet Japan også et tegn i tiden.
