Med håp for Afrika

(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)

«Jeg dro til Afrika som pessimist og kom tilbake som optimist», forteller Volker Schlöndorff. Den tyske regissøren er mest kjent for sine spillefilmer fra perioden på 60- og 70-tallet kalt New German Cinema og i særdeleshet for Blikktrommen, filmversjonen av Günter Grass’ roman som vant Gullpalmen i Cannes i 1979 og Oscar for beste utenlandske film året etter.

Nå har imidlertid den over 80 år gamle filmskaperen laget en dokumentarfilm. The Forest Maker ble vist som avslutningsfilm på en nyetablert filmfestival på den greske øya Evia i sommer, der NY TID møtte ham sammen med en gruppe greske og internasjonale journalister. Festivalen ble arrangert som del av gjenoppreisingen av Evia etter at øya ble rammet av svært omfattende skogbranner i 2021. Siden klimaendringene er antatt å være en årsak til brannene, hadde The Evia Project klima, miljø og bærekraft som overordnede tema – og Schlöndorffs ferske dokumentar var en høyst passende avslutning på festivalen i så måte.

Skogmakeren

Filmen handler om den australske agronomen Tony Rinaudo, som går under tilnavnet «skogmakeren». I flere tiår har Rinaudo jobbet med gjenoppbygging av skog og landbruk i Afrika gjennom det han kaller farmer-managed natural regeneration. Hans metode for å gjenskape skog i tørkerammede områder går ut på å dyrke frem eksisterende røtter fra jorden, i stedet for å plante nye trær. Denne «gjenskogingen» er ikke minst viktig siden skogområdene og skyggen de skaper, gir forutsetninger for å drive landbruk.

Schlöndorff forteller at filmprosjektet startet i slutten av 2018 da han møtte Rinaudo i Berlin, rett etter at agronomen hadde vært i Stockholm og mottatt den såkalt alternative nobelprisen Right Livelyhood Award. «Jeg ble slått av personligheten hans og tenkte at han var en god hovedkarakter for en film, men også av enkelheten ved metoden hans,» sier filmskaperen. «Jeg antok at han hadde tusenvis av disipler rundt om i verden som praktiserer og formidler dette videre, men Tony svarte at han for det meste var alene. Det må vi gjøre noe med, sa jeg og forslo å lage en film om ham. Seks uker senere møtte jeg ham i Bamako i Mali og satt i gang.»

Selv omtaler Schlöndorff filmen sin spøkefullt som propaganda – vel vitende om at aktivisme er et mer presist begrep. The Forest Maker er spilt inn over en periode på tre år og gir innblikk i Rinaudos prosjekter i ulike land i Sahelregionen, i tillegg til å portrettere noen av bøndene som benytter seg av denne formen for gjenoppbygging av skog. Materialet er dessuten bearbeidet til kortere videoer som kan benyttes til å gi bønder innføring i metoden.

Tony Rinaudos metode for å gjenskape skog i tørkerammede områder går ut på å dyrke frem eksisterende røtter fra jorden, i stedet for å plante nye trær.

Til tross for hva Rinaudo først ga uttrykk for, presiserer Schlöndorff at agronomen ikke er helt alene i sitt virke. «Metoden hans sprer seg nå fra bonde til bonde og fra landsby til landsby. Og så finnes det organisasjoner som bringer den fra land til land», forteller filmskaperen.

«Det dreier seg ikke først og fremst om å endre landbruket, men om å endre folks tankesett. Befolkningen kan skape endringene selv, i motsetning til hvordan man vanligvis tilrettelegger utviklingsbistand», sier han.

Gammel metode

Regissøren presiserer at selv om Rinaudo oppdaget at rotsystem fortsatt er i live i tørre områder, er ikke metoden noe agronomen personlig har funnet opp.

«Bønder pleide å vite dette. Jordbruk under trær var det som ble praktisert i Afrika før koloniseringen. Men på et tidspunkt ble de fortalt at en god bonde skulle ha et rent stykke jord og fjerne alle trær. Da gjør naturligvis solen at jorden tørker, vinden blåser vekk mye av det som sås, og det resterende skylles vekk når regnet iblant kommer. Dermed får man hard jord, som ingen tror kan bli fruktbar igjen. Men det kan den, siden disse små spirene etter hvert vil vokse opp. Og idet man har trær, har man skygge», utdyper Schlöndorff. «Jeg ville ikke overlesse filmen med statistikk, men noen harde fakta er tatt med. I republikken Niger alene er seks millioner hektar land gjennombygget ved bruk av Tonys metode.»

Metoden er dessuten den samme som fotografen Sebastião Salgado benytter i sitt hjemland Brasil i dokumentarfilmen Jordens salt (2014), regissert av Wim Wenders – for øvrig også et av de sentrale navnene fra New German Cinema.

Fremskritt

Schlöndorff har selv vært involvert i prosjekter på det afrikanske kontinentet de siste 14 årene, spesielt i tilknytning til filmskoler. Han hadde imidlertid knapt vært på den afrikanske landsbygda før han innledet arbeidet med denne filmen.

Et problem i disse områdene er ifølge filmskaperen at de unge ikke ønsker å drive med jordbruk og heller vil dra til byene. «Når de ser at foreldrene jobber hardt uten å klare å fø familien, er det naturligvis ikke oppmuntrende. Tre ting er essensielle for at dette skal endre seg: utdanning, et minimum av mekanisering og elektrifisering», sier han og understreker at svært få i de landlige områdene har tilgang til elektrisitet. Samtidig påpeker han at mange unge i storbyen Dakar kunne tenkt seg å flytte til de rurale områdene om de fikk tilgang til land og muligheten til å drive fruktbart landbruk.

«Milliarder har blitt pumpet inn i Afrika de siste 60 årene, men når sjelden frem til landsbyene. I beste fall får man gravd en brønn. Jeg kunne laget en helt annen film om alle pengene som har forsvunnet til korrupsjon – også i utviklingsorganisasjonene – men Tony rådet meg til ikke å bruke tid på det. Isteden konsentrerte jeg meg om bøndene og hvor ressurssterke de faktisk er. Samt om hvor mye som kunne endret seg om man rettet mer søkelys på dem», sier Schlöndorff.

Igjen refererer han til Rinaudo, som mener at Afrika ikke bare kan fø seg selv, men hele verden: «Selv om dagens metoder ikke fungerer godt nok og klimaendringene skaper ytterligere utfordringer, er det tilsynelatende nok land. Det er merkelig at utviklingsprogrammene ikke bryr seg mer om landbruk og de rurale områdene, der 70 prosent av afrikanerne stadig bor.»

Veteranregissørens uttalte håp om kontinentets fremtid stammer også fra hva han selv har bevitnet: «Det skjer fremskritt. Noen vil sikkert kalle meg naiv, men jeg så ingen sultende barn. På landsbygda lever de enkelt, men de evner å livnære seg. Barna har en skole å gå til, læreren er der. Dette er ikke elendighet, det er en begynnelse – og det kan bevege seg videre.»