Flyplassen du aldri letter fra

Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle av en flyplass, har fått nytt liv som flyktningmottak.

«Jeg pleide å våkne til sangene av Fairuz og lukten av fersk kaffe.»

Utsagnet til den unge gutten i starten av filmen gir meg fornemmelsen av å være der, til stede, mens han nynner og smilende drikker den glohete kaffen som moren hans har laget. Et liv, en familie, et hjem i en liten syrisk grenselandsby lever fortsatt i minnene hans. Nå er han her, på flyplassen Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle. Over høyttalerne ropes det fortsatt opp beskjeder på mange språk; nå gjelder de ikke lenger avgang og ankomst, men influensavaksiner.

Gjenbrukshall

Den golde flyplassen skaper, med sin majestetiske storhet, en enda sterkere følelse av hjemløshet hos dem som er her på ubestemt tid. De drømmer seg tilbake til hjemlandet, gjenskaper gamle minner til de er brukt opp. Hete somre blekner hurtig i møte med hangarhaller og flystriper. Enkle skillevegger i hundremeters-klassen er satt inn mellom feltsengene. Avlukkene, uten tak, er disse menneskenes hjem i uker, måneder, kanskje år.

[ntsu_youtube url=”https://www.youtube.com/watch?v=nuKiweecIVk

De ansattes vennlighet er tydelig i alle møtene mellom dem og flyktningene. Latteren sitter løst og gjaller i de enorme rommene. All lyd kastes frem og tilbake som i en svømmehall.

Også her, i den gamle avreisehallen, trenger folk en hårklipp mens de venter.

På gymsalaktige benker langs veggene sitter unge i kø. Dagliglivet går sin gang. Også her, i den gamle hallen for avreise, trenger folk en hårklipp mens de venter. På svar på hvor de kan dra videre, på nytt fra dem som ble igjen. De nyankomne lærer tysk, vasker klær. Tiden forkortes med venner og tobakk fra vannpipe. Mannen som digger arkitekturen på flyplassen og heller vil ha elendig mat servert enn å lage den selv, sjarmerer meg. Men ekkolyden plager meg. Den stopper aldri.