Flyplassen du aldri letter fra


Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle av en flyplass, har fått nytt liv som flyktningmottak.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2018-11-01
Central
Regissør: Karim Ainoush
(Tyskland, Frankrike, Brasil)

«Jeg pleide å våkne til sangene av Fairuz og lukten av fersk kaffe.»

Utsagnet til den unge gutten i starten av filmen gir meg fornemmelsen av å være der, til stede, mens han nynner og smilende drikker den glohete kaffen som moren hans har laget. Et liv, en familie, et hjem i en liten syrisk grenselandsby lever fortsatt i minnene hans. Nå er han her, på flyplassen Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle. Over høyttalerne ropes det fortsatt opp beskjeder på mange språk; nå gjelder de ikke lenger avgang og ankomst, men influensavaksiner.

Gjenbrukshall

Den golde flyplassen skaper, med sin majestetiske storhet, en enda sterkere …

Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn under om du har abonnement.

Innlogging

Abonnement kr 195 kvartal