Flyplassen du aldri letter fra

Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle av en flyplass, har fått nytt liv som flyktningmottak.
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.11.2018

Central

Karim Ainoush

Tyskland, Frankrike, Brasil

«Jeg pleide å våkne til sangene av Fairuz og lukten av fersk kaffe.»

Utsagnet til den unge gutten i starten av filmen gir meg fornemmelsen av å være der, til stede, mens han nynner og smilende drikker den glohete kaffen som moren hans har laget. Et liv, en familie, et hjem i en liten syrisk grenselandsby lever fortsatt i minnene hans. Nå er han her, på flyplassen Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle. Over høyttalerne ropes det fortsatt opp beskjeder på mange språk; nå gjelder de ikke lenger avgang og ankomst, men influensavaksiner.

Gjenbrukshall

Den golde flyplassen skaper, med sin majestetiske storhet, en enda sterkere følelse av hjemløshet hos dem som er her på ubestemt tid. De drømmer seg tilbake til hjemlandet, gjenskaper gamle minner til de er brukt opp. Hete somre blekner hurtig i møte med hangarhaller og flystriper. Enkle skillevegger i hundremeters-klassen er satt inn mellom feltsengene. Avlukkene, uten tak, er disse menneskenes hjem i uker, måneder, kanskje år.

De ansattes vennlighet er tydelig i alle møtene mellom dem og flyktningene. Latteren sitter løst og gjaller i de enorme rommene. All lyd kastes frem og tilbake som i en svømmehall.

Også her, i den gamle avreisehallen, trenger folk en hårklipp mens de venter.

På gymsalaktige benker langs veggene sitter unge i kø. Dagliglivet går sin gang. Også her, i den gamle hallen for avreise, trenger folk en hårklipp mens de venter. På svar på hvor de kan dra videre, på nytt fra dem som ble igjen. De nyankomne lærer tysk, vasker klær. Tiden forkortes med venner og tobakk fra vannpipe. Mannen som digger arkitekturen på flyplassen og heller vil ha elendig mat servert enn å lage den selv, sjarmerer meg. Men ekkolyden plager meg. Den stopper aldri.

Fortid

Familier og unge på piknik. Romfolk som samler flasker. Vi er fortsatt på Tempelhof. Den tidligere flystripen er nå forvandlet til lekeplass. Sykler og mennesker myldrer på de sorte stripene. Scenen er fylt av fart og boblende glede. Sjelden har jeg sett en bedre utnyttelse av jevne asfaltflater.

I begynnelsen av filmen var bruken av denne flyplassen som flyktningmottak noe som virket absurd – som hentet fra en science fiction-
film. Et kort stykke inn i dokumentaren har jeg likevel akseptert bruken som noe naturlig: Her er jo høye gittergjerder og porter å låse. De som håndterer menneskene på flukt, har full oversikt.

I en kveldsscene letes det etter en rømling fra mottaket. Lyden av et helikopter i natten får meg til å innse hvor tilrettelagt stedet er. Rett etter skvetter jeg av mine egne tanker – når flislagte rom og mennesker stuet sammen vekker assosiasjoner til andre verdenskrig og dødsleirene. Kanskje har de prøvd sitt ytterste, de som har organisert dette mottaket, for at eimen av fortidens forbrytelser ikke skal snike seg inn hit.

Sceneskift

Filmen jobber på samme måte, i det tilforlatelige. Dagene går, og småhendelser hos legen og på mottakskontoret brytes opp med måltider og en røyk ute i regnet. Unge gutter henger sammen – de likner hverandre, om de har flyktet eller ei.

Flyplassens enorme uteområde er perfekt til jogging. På lydsporet lengtes det sårt og ungdommelig. Det gjør inntrykk – men vi har hørt så så mye nå, om levd liv og tapt liv, at de ikke lenger berører som før. Noen får opphold, noen får jobb, andre blir.

En sekvens med en birøkter i grålysningen gir en sårt tiltrengt pause fra det klaustrofobiske livet i de enorme hallene, der de gigantiske veggene i de ulike hangarene får alt til å virke så smått. Biene som surrer rundt mannen innhyllet i beskyttelse, gir rom og luft til fortellingen. Disen, gjennom spinkel vegetasjon, virker frodig. Er stedet i utkanten av flyplassen? Filmen gir aldri svar, men vender senere tilbake til honnimngkuber og yrende liv. En livlig kontrast til monotonien i ventehallene. Heldigvis finnes det årstider.

De drømmer seg tilbake til hjemlandet – gjenskaper gamle minner til de er brukt opp.

Med vinteren og sneen som legger seg, løftes filmens estetikk inn i noe rikere – det er som om flyplassen blir lunere. Men inne i hallene bråker det som før. Hvordan har de det, de som aldri unnslipper den gjallende lyden? Hvor mange netter skal til før man venner seg disse omgivelsene?

Eller er alle lydige, høflige og stille om natten? Hensynsfulle i dette enorme ekkokammeret av en sovesal? Ovenfra ser vi rett inn i de ulike båsene. Her finnes ingen plass for privatliv. Alt er synlig.

Høytid

Filmen tar seg tid, følger trofast flyplasslivet dag etter dag, måned etter måned. Ute er snøen borte og bakken bar. Et juletre står inngjerdet og virker så altfor lite og malplassert. Idyllen varer aldri lenge, kanskje var den der aldri. En julenisse dukker opp – så en til. Beboerne morer seg med å ta selfies med de rødluede.

Arabisk musikk og dans med rockeringer er juleunderholdning. Forventningen til fest var nok større, og praten stilner fort. Likevel vet de som er her at de er blant de heldige: De har mat, tak over hodet, tilgang på legehjelp og undervisning; sosialarbeidere som bistår med integreringen i det nye lovede landet. Hva gjør vel en fest uten full fart på dansegulvet da?

Nyttårsfyrverkeriet får fart på mobilkameraene igjen, men får også enkelte til å holde seg for ørene. Smellene bringer ikke alle i feststemning. En mann holder seg krampaktig for ørene; lyden tar ham tilbake til skuddlinjen.

To år har gått på flyplassen for flere, mismotet holdes likevel nede. Denne gangen er det bare fyrverkeri.

Kommentarer