Flyplassen du aldri letter fra

Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle av en flyplass, har fått nytt liv som flyktningmottak.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Central

Karim Ainoush

Tyskland, Frankrike, Brasil

«Jeg pleide å våkne til sangene av Fairuz og lukten av fersk kaffe.»

Utsagnet til den unge gutten i starten av filmen gir meg fornemmelsen av å være der, til stede, mens han nynner og smilende drikker den glohete kaffen som moren hans har laget. Et liv, en familie, et hjem i en liten syrisk grenselandsby lever fortsatt i minnene hans. Nå er han her, på flyplassen Tempelhof, den fordums tyske stolthet og arkitektoniske perle. Over høyttalerne ropes det fortsatt opp beskjeder på mange språk; nå gjelder de ikke lenger avgang og ankomst, men influensavaksiner.

Gjenbrukshall

Den golde flyplassen skaper, med sin majestetiske storhet, en enda sterkere følelse av hjemløshet hos dem som er her på ubestemt tid. De drømmer seg tilbake til hjemlandet, gjenskaper gamle minner til de er brukt opp. Hete somre blekner hurtig i møte med hangarhaller og flystriper. Enkle skillevegger i hundremeters-klassen er satt inn mellom feltsengene. Avlukkene, uten tak, er disse menneskenes hjem i uker, måneder, kanskje år.

https://www.youtube.com/watch?v=nuKiweecIVk

De ansattes vennlighet er tydelig i alle møtene mellom dem og flyktningene. Latteren sitter løst og gjaller i de enorme rommene. All lyd kastes frem og tilbake som i en svømmehall.

Også her, i den gamle avreisehallen, trenger folk en hårklipp mens de venter.

På gymsalaktige benker langs veggene sitter unge i kø. Dagliglivet går sin gang. Også her, i den gamle hallen for avreise, trenger folk en hårklipp mens de venter. På svar på hvor de kan dra videre, på nytt fra dem som ble igjen. De nyankomne lærer tysk, vasker klær. Tiden forkortes med venner og tobakk fra vannpipe. Mannen som digger arkitekturen på flyplassen og heller vil ha elendig mat servert enn å lage den selv, sjarmerer meg. Men ekkolyden plager meg. Den stopper aldri.

Fortid

Familier og unge på piknik. Romfolk som samler flasker. Vi er fortsatt på Tempelhof. Den tidligere flystripen er nå forvandlet til lekeplass. Sykler og mennesker myldrer på de sorte stripene. Scenen er fylt av fart og boblende glede. Sjelden har jeg sett en bedre utnyttelse av jevne asfaltflater.

I begynnelsen av filmen var bruken av denne flyplassen som flyktningmottak noe som virket absurd – som hentet fra en science fiction-
film. Et kort stykke inn i dokumentaren har jeg likevel akseptert bruken som noe naturlig: Her er jo høye gittergjerder og porter å låse. De som håndterer menneskene på flukt, har full oversikt.

I en kveldsscene letes det etter en rømling fra mottaket. Lyden av et helikopter i natten får meg til å innse hvor tilrettelagt stedet er. Rett etter skvetter jeg av mine egne tanker – når flislagte rom og mennesker stuet sammen vekker assosiasjoner til andre verdenskrig og dødsleirene. Kanskje har de prøvd sitt ytterste, de som har organisert dette mottaket, for at eimen av fortidens forbrytelser ikke skal snike seg inn hit.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.