I hovedkonkurransen under fjorårets filmfestival i Cannes deltok to nordiske filmer som begge er nokså rendyrkede sjangerfilmer, men som ikke desto mindre berører høyst samfunnsaktuelle forhold. Filmene har dessuten til felles at handlingen er lagt til helt andre land enn de nordiske.
En av dem var Ali Abbasis Holy Spider, som hadde norsk kinopremiere i slutten av november. Selv om den utspiller seg i Iran, har denne seriemorderfilmen klare likhetstrekk med «Nordic noir»-sjangeren, samtidig som den benytter krimformatet til å rette et kritisk blikk mot det iranske samfunnet og dets kvinnesyn. Holy Spider opplevdes som ytterligere aktuell med de omfattende protestene mot landets styresmakter som oppsto noen måneder etter at filmen hadde sin verdenspremiere i Cannes.
Den andre var Boy from Heaven, som i tillegg går under den internasjonale tittelen Cairo Conspiracy, regissert av svensk-egyptiske Tarik Saleh. Filmen er en konspirasjonsthriller, som jo er en type film som ikke er fremmed for politisk innhold – med de amerikanske syttitallsklassikerne Tre dager for Condor, Maratonmannen og Avlyttingen som sjangerdefinerende eksempler. Likevel hører det til sjeldenhetene at man ser en konspirasjonsthriller som utspiller seg i et islamsk universitetsmiljø, endatil et høyst eksisterende sådant.
Al-Azhar-universitetet
Boy from Heaven handler om den unge fiskersønnen Adam (Tawfeek Barhom), som får den eksklusive muligheten til å studere ved verdens kanskje viktigste sunnimuslimske institusjon, Al-Azhar-universitetet i Kairo. Her blir han først overrasket over at studentene ikke nødvendigvis følger alle læresetninger strengt, eksempelvis når det gjelder besøk på byens nattklubber. Snart blir han imidlertid vitne til et langt mer alvorlig lovbrudd, da en av hans nye studiekamerater blir drept.
«Boy from Heaven retter et betimelig søkelys mot eksisterende maktstrukturer.»
Det viser seg at studenten var informant for den egyptiske etterretningstjenesten, som vil ha øyne og ører på innsiden i den politisk viktige religiøse institusjonen. Med overhengende fare for å kunne lide samme skjebne rekrutteres Adam av etterretningsoffiseren Ibrahim (Fares Fares) til å overta den avdøde kameratens hemmelige agentrolle. Mer spesifikt får Adam i oppdrag å skaffe seg innpass i universitets lukkede, ekstremistiske sirkler.
Filmen bygger seg opp på nokså klassisk vis, med en i utgangspunktet naiv og uskyldig hovedkarakter som manipuleres inn i stadig mer vidtrekkende intriger og gradvis tar mer aktivt grep om begivenhetenes gang. Sentralt i handlingen er et større politisk spill, der myndighetene og ulike fraksjoner på universitetet har motstridende interesser knyttet til valget av en ny storimam for Al-Azhar etter at den sittende plutselig får hjerteinfarkt. Adam må på sin side ta flere drastiske avgjørelser for ikke å avsløres av gruppa han infiltrerer, samtidig som de ikke er den eneste parten som er villig til å gå over lik. Dette er nemlig en paranoiathriller der ingen av karakterene nødvendigvis er til å stole på, i tråd med at dypereliggende agendaer etter hvert blir avdekket.
Religiøse institusjoner og etterretningstjeneste
Boy from Heaven er Salehs andre film med handling lagt til Egypt. Den første var The Nile Hilton Incident (2017), som i noen markeder fikk tittelen Cairo Confidential. Også denne filmen var en politisk thriller og skildret blant annet korrupsjon i det egyptiske politiet, med virkelige hendelser som ledet opp til revolusjonen i 2011 som bakteppe. The Nile Hilton Incident vakte til dels sterke reaksjoner og ble forbudt i Egypt. Etter det har Saleh vært uønsket i Egypt – og måtte følgelig spille inn Boy from Heaven i Tyrkia isteden.
Det er vanskelig å vurdere hvor tett på virkeligheten hans nye film er. Boy from Heaven skildrer sterke spenninger mellom religiøse institusjoner og sikkerhetsmyndighetene i Egypt, som ifølge Saleh er høyst reelle. Filmen er vel så kritisk til etterretningstjenestens metoder som til utdanningsorganisasjonen, uten at den nødvendigvis formidler noe klart politisk budskap. Filmskaperen, som kommer fra en muslimsk familie og har en bestefar som var student på Al-Azhar-universitetet, er heller ikke opptatt av å kritisere religionen i seg selv. I arbeidet med filmens manuskript har han konsultert med imamer for å gjengi den teologiske undervisningen så sannferdig som mulig.
Det er ikke minst interessant å få et innblikk i Al-Azhar-universitetet, som mange av oss er lite kjent med. Denne institusjonen dukker av og til opp i nyhetsmediene, senest i forbindelse med at dens ledere oppfordret til global boikott av svenske varer etter at høyreradikale Rasmus Paludan brente en koran utenfor den tyrkiske ambassaden i Stockholm.
«Det er ikke minst interessant å få et innblikk i Al-Azhar-universitetet, som mange av oss er lite kjent med.»
Fremfor å benytte seg av sjangerformatet for å si noe om samfunnsmessige forhold tar Saleh først og fremst i bruk eksisterende institusjoner og konfliktlinjer som setting for en spenningsfilm. Saleh har da også nevnt Umberto Ecos Rosens navn som en inspirasjonskilde, I tillegg til John le Carrés spionromaner. Og Boy from Heaven er så avgjort en intens og velkomponert thriller, som sågar vant prisen for beste manus på festivalen i Cannes.
Likevel er det både modig og prisverdig å la en publikumsvennlig sjangerfilm utspille seg på en så spesifikk og uvant arena som dette universitetet. Med det retter Boy from Heaven et betimelig søkelys – og uunngåelig en viss kritikk – mot eksisterende maktstrukturer. Samtidig som den altså er spennende.
Boy from Heaven er åpningsfilm på Arabiske filmdager, som arrangeres i perioden 15.-19. mars på Vika kino i Oslo. Filmen har ordinær norsk
kinopremiere 31. mars.
