Jafar Panahi har vunnet priser på verdens viktigste filmfestivaler, inkludert Cannes, Venezia og Berlin, og er en av Irans mest anerkjente nålevende filmskapere. Dette til tross for innbitt motstand fra regimet han lever og arbeider under.
Panahi har blitt idømt yrkesforbud på hele 20 år, utreiseforbud, husarrest og fengsel, men har ikke desto mindre fortsatt å lage filmer, formodentlig under de iranske myndighetenes radar. Da han i sommer oppsøkte påtalemyndighetens kontor for å forhøre seg om fengslingen av regissørkollegaene Mohammad Rasoulof og Mostafa Aleahmad, ble Panahi igjen arrestert. Nå soner han en fengselsdom på seks år, som han opprinnelig ble idømt i 2010 sammen med yrkesforbudet for «propaganda mot myndighetene».
Solidaritetsmarkering
I lys av dette – og ikke minst de omfattende protestene i Iran den siste tiden – er det både gledelig og betimelig at Panahi var årets mottaker av Film fra Sørs ærespris. På festivalen i Oslo i november vant dessuten regissørens nye film No Bears hovedprisen Sølvspeilet. I tillegg ble han viet et miniretrospektiv bestående av langfilmene Taxi Teheran (2015) og Tre kvinner (2018).
No Bears hadde internasjonal premiere på filmfestivalen i Venezia i september, også der i hovedkonkurransen. På den røde løperen inn til visningen av filmen deltok juryleder Julianne Moore samt flere jurymedlemmer og regissører i en solidaritetsmarkering for Panahi og andre fengslede filmskapere i regi av International Coalition for Filmmakers at Risk. Den samme juryen belønnet også filmen med sin spesialpris under festivalens prisutdeling.
Som Sølvspeilet på Film fra Sør er dette en utmerkelse som gis til selve filmen – og det bør påpekes at No Bears er en velfortjent vinner av begge prisene. Samtidig er det vanskelig å skille den fra filmskaperen og omstendighetene rundt filmens tilblivelse. I likhet med flere av filmene hans er dette en metafiksjonell og semidokumentarisk film som på flere vis kommenterer situasjonen Panahi befant seg i forut for arrestasjonen i sommer – og som aktualiseres ytterligere av fengslingen, som altså fant sted nokså kort tid før filmens premiere.
Film i filmen
Slik han ofte gjør i filmene sine, spiller Panahi her en slags fiktiv utgave av seg selv. I No Bears befinner han seg i en liten iransk landsby nær Tyrkia for å være tettest mulig på opptakene av en film han lager om et par som forsøker å komme seg illegalt fra Iran – og som spilles inn på den andre siden av grensen. Også skuespillerne i denne «filmen i filmen» spiller rollefigurer som ligger tett opp til sine (i filmen) virkelige personer. Og etter hvert skal hendelser i livene deres påvirke innspillingen.
Disse scenene er også i virkeligheten filmet utenfor Iran, med regissør Panahi på tilsvarende avstand via Zoom og WhatsApp. Mina Kavani, som spiller kvinnen i paret, er selv eksilraner bosatt i Paris, uten mulighet til å reise tilbake til hjemlandet.
Filmens Panahi møter imidlertid også stadig økende motstand i landsbyen, på grunn av et foto befolkningen hevder han har tatt av et ungt par som skal gifte seg. Det angivelige bildet intensiverer lokale intriger rundt et opprinnelig arrangert ekteskap, med utgangspunkt i lokale tradisjoner Panahi har liten kjennskap til.
Forestilte bjørner
I en nøkkelscene i No Bears har Panahi beveget seg utenfor landsbyen og innser at han står nøyaktig på grensen til Tyrkia. Han blir oppfordret av følget sitt til å krysse den, men Panahi skritter nærmest instinktivt tilbake og returnerer isteden til landsbyen. Grensen oppleves med ett høyst konkret – samtidig som den også er en abstrakt avgrensning, som ikke er synlig i det faktiske landskapet. Dette paradokset illustreres presist i scenen.
«I sin kjerne handler No Bears om grenser og hvor dypt de er forankret i menneskene filmen omhandler.»
En parallell er å finne i filmens tittel. På et tidspunkt blir Panahi i No Bears advart om å gå utenfor bebyggelsen sent på kvelden, siden det kan være bjørner i området. Senere får han imidlertid høre at det ikke finnes noen bjørner – de er kun en forestilling som plasseres i innbyggernes hode for å holde dem på plass. Metaforen er tydelig nok: Begrensningene i folks liv dreier seg ikke bare om landets restriktive lovverk, men skapes også av ulike forestillinger. Filmen gjør det dessuten klart at mange av disse forestillingene er rotfestet i tradisjoner. Ikke overraskende kan de være knyttet til religion – men ikke utelukkende.
Kommenterer reaksjonene
I filmen skaper et fotografi (eller antakelsen om dets eksistens) problemer av kafkaske proporsjoner for Panahi. Likeledes får også filminnspillingen han har iverksatt i No Bears,dramatiske konsekvenser for de involverte, om enn mer indirekte. Det er nærliggende å lese dette som snedige kommentarer til de voldsomme reaksjonene Panahis filmer har blitt møtt med.
Tidvis kan forviklingene rundt fotografiet fremstå som satiriske, men utviklingen i begge de sentrale handlingslinjene skal så absolutt bli alvorlig nok. Og satiren er kun ett aspekt ved en fortelling med flere lag. I sin kjerne handler No Bears imidlertid om grenser og hvor dypt de er forankret i menneskene filmen omhandler – enten de er geografiske landinndelinger, mentale forestillinger eller begge deler.
Til tross for alle forsøkene på å stoppe ham har Jafar Panahi utvist en svært beundringsverdig vilje og evne til å fortsette å lage film. Det kan han neppe gjøre så lenge han er fengslet. Men disse opprørende omstendighetene gjør ikke desto mindre at No Bears får enda større slagkraft når den vises over stadig flere av verdens landegrenser.
No Bears ble vist på Film fra Sør-festivalen i november
og får ordinær norsk kinopremiere 10. mars 2023.
