Av: Aina Villanger
Hva visste jeg om Romania? Utover at det er et av de fattigste og mest korrupte landene i Europa, at Herta Müller flyktet derfra i 1987 – to år før Ceausescu-regimet falt – og at romfolket jeg passerer på gata i Oslo stort sett kommer fra dette landet? Tre triste fakta. Lite visste jeg om landets frodige natur, om rumenernes reserverte vennlighet, eller om de velpleide rosehagene rundt hjemmene deres.
Etter å ha toget og busset gjennom landet, vil jeg ganske forenklet beskrive Romania som todelt. Den sydøstlige delen skiller seg tydelig fra nordvest, landskapsmessig og kulturelt. Det første som møter oss, min gode venn I og jeg, når vi krysser grensen fra Bulgaria og kjører langs svartehavskysten mot havnebyen Constanta, er milevis med flatt åkerlandskap som innimellom avgrenses av knallgule solsikkeåkre, store fabrikkområder, både nedlagte og aktive, og landsbyer med brune, slitne hus. Landskapet i øst får meg til å tenke på et bilde jeg malte for mange år siden. Bildet viser et flatt ørkenlandskap, og i horisonten under en stor, grå himmel skimtes hus og industrielle bygg. Tre mennesker kommer gående, på vei fra bebyggelsen, mot seeren. Bildet er fargeløst, bortsett fra en intens sandfarge på ørkenen. Da min mor så bildet, spurte hun om jeg hadde vært deprimert da jeg malte det.
Blandingsby. Selv om førsteinntrykket kanskje stemte med mine fordommer om Romania som noe fattigslig og trist, endrer det seg radikalt på ferden videre. Bucuresti er en vill blandingsby hvor en skandinavisk (!) kafétrend pipler frem mellom grå, store air-condition-pyntede kassettbygg. Vi kjører taxi opp og ned de enorme boulevardene med monumentale kommunistbygg på hver side, spaserer i grønne Herastrau park, vi finner et villastrøk hvor de urenoverte husene er blitt inntatt av naturen, som vokser ut av tomme vinduer. Ved fontenene ved Piata Unirii må vi stanse opp. Ceausescus parlamentspalass troner i enden av boulevarden og vitner om umenneskelig stormannsgalskap. Casa Poporului var verdens andre største bygg (etter Pentagon) da det ble tegnet og reist av 700 arkitekter og 20 000 arbeidere, over fem år. En hel bydel ble revet for å gi det plass. Byggverket gir assosiasjoner til en overdreven fantasyfilm om en gal mann som aldri fikk nok marmor, krystall og bløtkake. For å komme til Samtidskunstmuseet som ligger på baksiden av bygningen, bruker vi 20 minutter å gå. Det er både en god og dårlig idé å ha et kunstmuseum i et slikt bygg. På den ene siden står kunsten i direkte kommunikasjon med – og kan dermed stadig justere forståelsen av – Ceausescu-tiden såvel som undertrykkelse som samfunnsfenomen. På den andre siden fremstår kunsten som noe utilgjengelig – det er et ork å komme seg frem til museet, og det er ikke bare den stekende sola og asfaltlufta som frembringer en dyster, ja, avmektig stemning – samtidskunsten er bokstavelig talt avskjermet fra resten av byen, innkapslet i en monsterkoloss. Forståelig nok er vi nesten er alene i de store salene.
Det selvbergede livet. Vi setter oss på toget ut av Bucuresti. Dysterheten og den eklektiske byatmosfæren forsvinner når vi snirkler oss opp i dalen mot Karpatene og skoglandskapet i Transylvania. Det blir grønnere og grønnere, og det er en drøm å sitte ved vinduet i kafévogna med et glass på duken og fyke gjennom det frodige kulturlandskapet. Store daler med dyrket mark, fjell i utkanten. I takt med at vi beveger oss lenger vest, er det som om vi reiser lenger tilbake i tid. Det blir flere hester med kjerre og høylass langs veiene, flere koner med skaut og korte ullskjørt – og få utenlandske turister. Romania er i hovedsak et jordbruksland, tidligere med en kapasitet til å produsere mat til 80 millioner mennesker, men er i dag langt ifra å holde liv i sin egen befolkning. Da kommunistpartiet tok makten etter andre verdenskrig, besto landet i stor grad av småbruk uten moderne hjelpemidler og maskiner. Et av Ceausescus mål var å modernisere landbruket og industrialisere landsbygda, blant annet gjennom et urbaniseringsprosjekt som innebar utslettelse av 9000 landsbyer. Etter revolusjonen ble jorda tilbakeført til bøndene, men da i for stort omfang (100 mål til hver familie, uavhengig av hva de hadde før den ble konfiskert) med tanke på ustyret som var tilgjengelig. Dette har resultert i masse småbruk, masse brakkland og enkelte gigantbruk – som vi kan betrakte fra togvinduet.
Her fins ikke Block Watne, her fins en kjærlighet til hjemmet og det stille, selvbergede livet utenfor allfarvei.
Det er ikke bare kulturlandskapet med fjell i bakgrunnen som får meg til å tenke på Alpene og Sentral-Europa; også den karakteristiske arkitekturen vitner om at denne nordvestlige delen av Romania tilhørte Ungarn frem til 40-tallet. Dalsider og landsbyer langs elvene er tettpakket av sjelfulle hus med karakteriske utskjæringer, border og farger som endres for hver bygd – ja, for hvert hus! – som om hver familie har bygd opp hjemmet helt etter egen smak og tradisjon. Husene er omringet av bugnende rose- og grønnsakshager, inngangspartiene dekorert med stauder og vinrankeporter. Her fins ikke Block Watne, her fins en kjærlighet til hjemmet og det stille, selvbergede livet utenfor allfarvei.
Når vi ankommer Agapia kloster, langt inn på landsbygda øst for Karpatene, får landsbyidyllen et hellig skjær over seg. Rundt klosteret ligger små hvite trehus i diverse former med hver sin veranda, blomsterhage og grønnsaksåker – en liten bygd for 400 nonner. Flere av dem er ute i den svale sommerkvelden og graver i hagene sine, mens det stadig kan høres sang fra kapellet og lyden av jevne, hule dunk fra en nonne som slår med en pinne på en stokk mens hun skritter rundt kapellet. Vi sovner med en særlig ro den kvelden på det tomme hotellet rett ved nonnebygda.
Klostrene i Bucovina, som står på Unescos verdensarvliste, ble bygd i middelalderen og står fremdeles i sin helhet. Kjente bibelfortellinger og lokalhistorie er malt med sterke farger rett på murveggen, som forstørrede tegneserier, både på innsiden og yttersiden av klostrene. En komposisjon som gjentas i de forskjellige klostrene er dommedagsmotivet. Særlig i Voronet kloster er fresken, som gjennomgående er malt med blått pigment, godt bevart. Sjåføren vår Christian, altmuligmann i bygda og en av de få engelsktalende (og -syngende!) rumenerne vi møter, forklarer bildets fire nivåer. Fortellingen om hvordan menneskeheten blir brakt til doms blir tydelig med hans effektive, vilt gestikulerende guiding.
Vi tar bussen videre for å komme til den småsjabby grensebyen Sighetu. Akkurat denne strekningen, på grensen mot Ukraina, har visst ikke EU-veimidlene rukket frem til, og vi humper oss over et spektakulært fjellpass og ned en dal som minner om Sogn her hjemme. I Sighetu besøker vi et fengselsmuseum som på 90-tallet ble bygd opp for kommunismens ofre. Mellom 1948 og 1952 ble intellektuelle, prester, kunstnere, bønder og andre potensielt opposisjonelle til kommunistregimet torturert og drept her.
Tosidig. Mot slutten av reisen får vi med oss en folkedansfestival i en park i Timisoara, byen hvor revolusjonen startet. Folkedansgrupper fra blant annet Spania, Montenegro, Colombia, USA og Georgia holder et enormt sceneshow en hel kveld – gratis for folket! Grillet kjøtt, den beste baklava jeg har smakt, og øl i lange baner. Og som flere ganger under reisen husker jeg plutselig ikke hvilket land jeg er i. Men jeg husker hva Christian svarte da vi spurte ham om Romanias fremtid: Det er to måter å se det på. Det er stadig korrupsjon i landet, utenlandske firmaer kjøper opp bedrifter og bestikker politikere for å slippe å betale skatt, og det er høyst usikkert om hans sønn på 19, som nå skal starte sin utdannelse, vil få jobb. Men som den rumenske versjonen av Roberto Benigni han er, går alvoret over i noe lettere, og han sier at det også er håp – ting er blitt bedre.
Ja, det er alltid minst to måter å se ting på, og det får meg til å tenke på maleriet mitt igjen. Kuriøst nok ble bildet kjøpt av en psykolog i Lofoten. Til forskjell fra min mor mente hun at bildet hadde noe godt i seg. Hun sa faktisk at det var akkurat et sånt bilde hun hadde vært ute etter, til kontorrommet hvor hun tar imot pasientene sine.
Villanger er forfatter.
ainavill@gmail.com
