Hvorfor publiserer vi denne gangen hele 32 sider med 50 år gamle tekster fra NY TIDs forløper Orientering?
Nettopp i 1973 var det 20 år siden Orientering ble grunnlagt i 1953, og det ble skrevet jubileumstekster om visjonene og historien (side 3–4, 14– 15). Dessuten var det året den politiske partisamlingen Sosialistisk Valgforbund (SV) ble dannet – noe som førte til etableringen av Sosialistisk Venstreparti (SV) et par år etter. Orientering var og ble deres avis.
Men har dette bare historisk interesse? Nei. For programmet til SV (se side 22–24) var visjonært med sin antimilitaristiske politikk – med kritikken av NATO (se side 6–7) samt av imperialismen og stormaktene i både øst og vest (herav ‘den tredje vei’). Med dagens krigshissing mellom Vesten og Russland/Ukraina trenger vi å reflektere over hvilken solidaritet og frihetlig humanitet man den gangen forfektet. Også fordi vi har hatt mange tiår med destabiliserende kriger (Afghanistan, Syria, Libya) – invasjoner der både USA/NATO (herav Norge) og Russland har brutt folkeretten.
Orienterings toneangivende redaktør Sigurd Evensmo var den kjente journa-
listen som trakk seg ut av Arbeiderbladet da Det norske Arbeiderparti gikk inn for norsk NATO-medlemskap. Jeg nevner dette i sammenheng med at vår faste kommentator Marielle Leraand, som var i utbrytergruppen fra SV da partiet gikk inn for bombingen av Libya, og nå (se side 3 i hovedavisen) mener Rødt gjør den samme militaristiske feilen – dvs. at begge partier har gått vekk fra sin fredspolitiske, antimilitaristiske grunnvoll (side 22). Evensmos exit ble tatt ille opp i Arbeiderbladets kretser, som ‘stilltiende’ ville drepe Orientering (se side 14). Den nye Orienterings-kretsen ble totalt ignorert av Arbeiderbladet og dets parti. Men folk i Norge ønsket ikke livet av avisen – Orientering overlevde, hadde
19 000 abonnenter i 1973 og ble organet bak SV med makt på Stortinget.
Statsminister Chr. Hornsrud – ga Orientering navnet.
Orienterings redaksjonelle linje, og uredde journalister, har siden jeg ble redaktør i 2015, vært et forbilde for meg og kommentaravisen NY TID – med den antimilitaristiske og internasjonalt orienterte linjen. Men også sosialismen med et menneskelig ansikt, «den frihetlige kommunismen», tilsvarende vår noe kanskje mer sosialliberale eller pragmatisk-anarkistiske linje med vekt på internasjonal solidaritet og individuell frihet. Derfor kan du her i avisen, og i vår store Facebook-gruppe, se en mer konsekvens-etisk holdning overfor krigen i Ukraina – en krig som ikke bare fører til hundretusener av bortkastede ukrainske og russiske liv, men nå risikerer å eskalere til atomkrig med følger for store deler av menneskeheten på vår nordlige halvkule. Og ikke misforstå, for vi tar avstand fra totalitære trekk ved Putins politikk, med utbredt korrupsjon, invasjoner (Tsjetsjenia, Afghanistan), vold samt fengsling og likvideringer av kritikere. Men også Ukraina er korrupt, og undertrykker både partier, medier og russiskspråklige grupper.
Overfor militarismen snur vi heller Clausewitz på hodet og påpeker at «politikken er en fortsettelse av krigen, men med andre midler». Man bomber og truer seg bare ikke til vedvarende fred – et ekspanderende NATO, militarisme og imperialisme skaper ikke fred – det er det bare legitime forhandlinger, fordeling og kompromisser som gjør.
Pressehistorie og minoriteter
Men tilbake Orientering for 50 år siden: Les artiklene til redaktør Kjell Cordtsen (side 3), Evensmo (side 14) og Toril Skard (side 16) om Orienterings historie – et eksempel på en motvilje, uavhengig intellektualitet og et kritisk mot man sjelden har sett eller ser i norsk pressehistorie.
Orienterings redaksjon rettet søkelyset (via Jens Bjørneboe på side 20–21) på hvordan kolonialismen behandlet sine undertrykte, men også på hvordan man på hjemmebane undertrykker sine minoriteter. Eller hva med alle de landene Norge følte (eller føler) seg alliert med, og hvilke torturpraksiser (side 5) de utøver, som Erling Borgen ramset opp fra en Amnesty-rapport i 1973?
Også humor og ironi fulgte med den gangen, slik Arne Skougen (side 32) tok for seg en nullskatteytende stakkars reder. Eller fra ham som senere ble Dagbladets redaktør, Jan Olav Egeland (side 24), som minnet leserne om Libertas brønnpissere, en norsk mccarthyisme overfor SV. Ta det gjerne som en forsmak på hatet og hetsen i dagens polariserte offentlighet hjulpet frem av sosiale medier og den nye sporten med å sette illeluktende merkelapper på annerledes tenkende.
Europa måtte være en nøytral buffersone mellom stormaktene (USA og Sovjet)
Les dessuten Evensmos artikkel om Sovjets behandling av «dissidenten» Solsjenitsyn (side 26–27).
Overvåking, filosofi, økologi
Et annet tilbakeblikk vi har valgt å gjenopptrykke, er hvilken overvåking Norge, Sverige og CIA drev med den gangen (side 12). Dette gir et perspektiv frem til dagens teknologi og internett (husk Edvard Snowden), der overvåking er blitt et allestedsnærværende fenomen helt frem til smarttelefonen din – for både myndighetene, militæret og næringslivet. Orientering (side 13) omtalte her svenske Informationsbyråen, som begikk innbrudd både her og der for å kartlegge og overvåke, i samarbeid med CIA. «Nøytrale» Sverige? Men ikke nok med det, fra Viktoria terrasse i Oslo overvåket man flere hundre tusen norske borgere, inkludert statsminister Borten.
Orientering brukte for 50 år siden også spalteplass på å diskutere Marx og Lenin, der Dag Østerberg (etterhvert min foreleser og professor på Universitetet i Oslo) poeng-terte at man måtte forstå forskjellen på disse to – spesielt når det gjaldt fremmedgjøring – skulle nyetablerte SV forstå hva de holdt på med (side 8–9). Dessuten hva som er forskjellen på reform og revolusjon (side 25), samt hva Erich Fromm sa om Marx og Lenin (side 32)?
Du vil også kunne lese her i bilaget hva Orientering i 1973 skrev om det kritiske energispørsmålet (side 28), eller selvforsynt matproduksjon (side 29) – som økologiske problemer.
Fredsduer
La meg avslutte denne introduksjonen til bilaget med en annen «eldre» diskusjon, fra 1985, der vår faste kommentator i NY TID i dag, Ola Tunander, som kommende fredsforsker beskrev forskjellen på en hvit og en svart fredsdue (Den svarta duvan. Essäer om makt, teknik och historia, Symposion, 1985). Den hvite fredsduen har ifølge ham «oppstått i kontrast til den svarte virkeligheten, for å gi oss et håp i en håpløs tid», en slags kristen nødvendig drøm om det umulige. Samtidig har intellektuelle, aktivister og gode politikere kritiske til det militær-industrielle komplekset (som i dag stadig tiltar, nå også i Tyskland og Japan), dessverre endt opp med en hegeliansk «ulykkelig bevissthet»: som uavhengige kritikere må man samarbeide med de mektige, militæropprustende og kyniske, for å maktkritisk kunne påvirke. Men kan dette som Tunander nevner, «forenes med anarkistens autonomiforestilling» eller frihets- og fredsbevegelser? Den svarte fredsduen er «tilsotet av den europeiske byluften og tilskitnet av maktens realiteter. Den er farget av illusjonsløshetens svarte tid og svart fordi den har tatt på seg rollen som maktens opprørske kritiker».
For Tunander symboliserte den svarte duen både illusjonsløshet og håp – men også et «fremtidig Europa i høy grad preget av avspenning, kritikk og frihetlig tenkning i motsetning til det tradisjonelle Europas nasjonale selvhevdelse og revansjisme». Akkurat som de mange svarte duene i Orientering.
Husk at dette ble skrevet etter nesten 30 år uten krig i Europa: Tunander etterlyste den gangen at hele Europa måtte være en nøytral buffersone mellom stormaktene (USA og Sovjet), der man opprettholdt en legitimitet med politikk og virksomhet som ikke var basert på krigsvåpen og militarisering.
Dessverre har USA i dag 800 militære basestasjoner rundt i verden; NATO har utvidet sitt virkeområde østover; og med krigen i Ukraina – hva flere kaller en ‘stedfortrederkrig’ for å svekke Russland – bidrar nå EU med von der Leuven og andre europeere til en eskalerende spiral der både et angripende Russland og et krigende Vesten dreper hundretusener. Fremfor heller pragmatiske ‘gi-og-ta’ fredsforhandlinger om Øst-Ukraina.
Men hvilken rolle bør vi i Europa spille? Kan man følge Orienterings og Evensmos ‘tredje vei’ fremfor å ta parti med USA? Kan Europas og Norges ledere ta til fornuften – og også høre på land i det globale sør? Fremfor våpenkappløp, bomber og granater heller å bli den kritiske svarte duen, en buffer, som stagger makten når USA etter å ha truet Kina (via Taiwan) virkeliggjør sin neste imperialistiske etappe?
Se også boken Orientering – Rebellenes avis (Birgitte Kjos Fonn, Pax forlag, 2011).
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
