Den sprenglærde franske filosofen og klassiskfilologen Rémi Brague (f. 1947) har i boken Eksentrisk kultur forsøkt å skape en «teori om Vestens sivilisasjon». Intet mindre. På snaue 300 sider får vi presentert en essayistisk forståelse av Europa og dets forhold til jødedommen og islam.
Det Brague sier om gresk kultur i antikken, egger til motsigelse.
Det ble mange understrekninger med spørsmålstegn i margen under lesningen. Etter hvert gisper man oppgitt over enda en ensidighet eller uholdbar generalisering. Brague fremstår på slutten av boken som troende katolikk. Da skjønner man at dette er religiøs propaganda mer enn en historisk fremstilling, til tross for lærde henvisninger til forskning på middelalderen og antikken.
Europas åpenhet
Bragues hovedpoeng er at europeisk kultur, i motsetning til bysantisk og islamsk, er åpen. Europeisk identitet består i å være nysgjerrig på andre kulturer, i å spørre etter hva den selv består i. Europas styrke er dets svakhet, dets eksentrisitet. Europa har bevart klassiske tekster som ikke passet med kristendommens verdensbilde. Islam, derimot, har tatt det som kunne brukes fra særlig filosofiske og vitenskapelige tekster, men har ikke bevart originalene. Skillet ligner forskjellen mellom assimilering og integrasjon. Islam fordøyer det fremmede slik at det ikke blir noe igjen, og resultatet er kulturell stagnasjon, ifølge Brague. Kristendommen har bevart det den lar seg inspirere av, uten å tilintetgjøre det.
Anmelderen har ikke kompetanse til å vurdere Bragues påstander om islam. Men det han sier om gresk kultur i antikken, egger til motsigelse. Grekerne er ifølge Brague ikke en del av Europa. Grunnen er at grekerne angivelig var for selvfornøyd, uten interesse for andre enn seg selv. Romerne hadde grekerne som forbilder. Deres litteratur og filosofi er – hvis vi snakker i store bokstaver, og det gjør jo Brague gjennomgående – dårlige imitasjoner av det grekerne allerede hadde frembrakt. Denne uselvstendigheten begrunner paradoksalt nok at Roma og ikke Athen blir sentrum for europeisk kultur. Antikkens Athen er ifølge Brague ikke en del av Europa.
Ensidig om de gamle grekere
Brague forkynner at Europa igjen må bli «stedet for en erkjennelse om en tett forbindelse mellom menneske og Gud; en pakt som omfatter alt, helt til menneskehetens kroppsligste dimensjoner». (272) Han unnlater å nevne at Europa i gresk mytologi var datteren til en fønikisk konge. Zevs ble forelsket, forkledde seg som en okse og svømte med henne på ryggen fra Sidon (i det nåværende Libanon) til Kreta. Der forvandlet han seg til sin opprinnelige skikkelse og fikk tre barn med henne. Europa kommer fra Midt-Østen.
Den greske historikeren Herodot skrev om Egypt og Persia, og passer derfor ikke inn i Bragues paradigme. Men én svale gjør ingen sommer. For grekerne interesserer seg angivelig ikke for det fremmede, det barbariske. To bærebjelker i antikkens greske kultur var eposene Odysseen og Iliaden. Iliaden handler om krigen mot Troja, en by i Lilleasia. Odysseen skildrer Odyssevs hjemreise, der han treffer en rekke fremmede folkeslag på veien. Dette ignorerer Brague. Han skriver heller ikke noe om perserkrigene eller de greske koloniene på kysten av Lilleasia.
Den europeiske kulturen er «preget av en melankolsk følelse på grunn sin fremmedgjorthet eller underlegenhet overfor en kilde som fremkaller en nostalgisk følelse». Montaigne klaget over at han umulig kunne oppnå det samme som klassikerne. Grekernes selvfornøydhet mangler nostalgi, påstår Brague. Men det stemmer ikke: Hesiods Verk og dager (ca. 700 fvt.) har ifølge idéhistorikeren Paulus Svendsen i Gullalderdrøm og utviklingstro (1940) «alle vesentlige trekk som vi finner i gullalder-skildringer»: Urtiden var en lykkelig tid, mens det som «karakteriserer samtiden er strid, fiendskap og synd». Den ene gangen Hesiod nevnes av Brague, heter det at filosofien dukker opp gradvis hos grekerne, «for det fantes allerede mye tenkning, for eksempel hos Hesiod».
Brague hevder løselig at grekerne hadde utviklet seg fra barbarene, men går ikke i detalj. Akillevs vrede er utgangspunktet for Iliaden. Akillevs’ tøylesløshet, hans dumhet eller blindhet (gr. ate), beskrevet utførlig av E.R. Dodds i klassikeren The Greeks and the Irrational (1951), blir etter hvert erstattet av den greske besindigheten (sofrosyne). Dette var én av de fire greske kardinaldydene ved siden av mot, visdom og rettferdighet, som senere ble kombinert med kristendommens tro, håp og kjærlighet. Ifølge antikkhistorikeren Jean-Pierre Vernant var sofrosyne opprinnelig knyttet til den greske fotsoldatens (hoplitens) disiplin: Hold rekkene! Intet av dette nevnes av Brague.
Europa kommer fra Midt-Østen.
Brague reduserer kultur til bøker – økonomi, politikk og romersk imperialisme forsvinner ut av bildet. Hvor lydhør var Columbus for de lokales kultur da han kom til Amerika? Ifølge Tzvetan Todorov i Erobringen av Amerika (1992 [1982]) påsto katolikken Columbus at han forsto indianerne uten oversettelse. Åpenhet overfor det fremmede i praksis! Den unge tyske katolske teologen Lars Schäfers skriver i en kritikk av Brague at romerne «ikke bare tilegnet seg, men også tilintetgjorde det fremmede».
Fordommer
Dette en fordomsfull bok: Blandingen av det normative og det deskriptive er oppskriften på ideologiproduksjon. Det er derfor ironisk at Brague tar historisk feil nettopp når det gjelder fordommene: «Ideen om fordommer oppsto hos Descartes og Malebranche», hevder han. Men Francis Bacon beskrev fordommene og delte dem i fire typer illusjoner før Descartes. Han knyttet eksplisitt an til Platons hule.
Bragues identitetsbegrep er selv en moderne fordom. Snakket om en kollektiv identitet oppsto etter andre verdenskrig i kjølvannet av sosialpsykologen Erik H. Erikson, som knyttet identitet til angst, krise, pubertet og usikkerhet. Brague projiserer et moderne fenomen bakover i historien. Det den russiske formalisten Viktor Sklovskij kalte underliggjøring (ostranenie) og Brecht fremmedgjøring (Verfremdung), skal være en del av den europeiske kulturen. Den litterære modernismens kategorier anvendes direkte på middelalderen og antikken! Brague forestiller seg dermed at fortidens mennesker var akkurat som oss. Men var det ikke denne selvopptattheten han ville vekk fra?
En rekke konservative kjendiser som Brague, Roger Scruton og vår egen Janne Haaland Matlary tok i den såkalte Paris-erklæringen fra 2017 et oppgjør med «det falske Europa» (Paris-erklæringen – A Europe We Can Believe In. Se thetrueeurope.eu). Europa skulle fornyes ut fra en «teologisk selvinnsikt». Universalismen var en falsk ideologi: «Det som sies om mangfold, inkludering og multikulturalisme, er tomprat.» Tilbake til gamle verdier: «En ledestjerne i europeisk åndsliv har vært objektivitetens og den intellektuelle redelighetens strenge disiplin.» Brague viser her hvordan dette idealet arter seg i praksis.
Dette er en lærerik og engasjerende bok. Brague sørger for at man får opp pulsen uten å ty til joggeskoene. Boken avslører hvilke triks det katolske høyre må ty til for å definere seg selv som Europas sentrum.
Boken er oversatt av Hanne Herrmann, med forord av Gjert Vestrheim.
