Amish Kapoors Cloud Gate. FOTO: YouTube

«Vår vold er uten sidestykke i klodens historie»

Naturforbruket vårt har allerede utslettet hundretalls av kulturer og tusenvis av arter. Om ikke lenge kan det også true våre lokale lommer av rikdom og orden. 

Erland Kiøsterud
Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 12.01.2017

Jeg vokste opp på eiersiden i industrien, blant menneskene som etablerte den. Min tipp-tippoldefar fikk bygd de to første dampsagene i Drammen. Hans sønn, min tippoldefar, kjøpte papirmølla Eger bruk, som Hans Nielsen Hauge etablerte, av Hauges bror Mikkel. Der produserte de klutepapir og la flakene ut på enga til tørk. Så dro min tippoldefar til England, studerte mekanisk papirproduksjon basert på trevirke, tok den nye teknologien med seg hjem og fikk bygd Drammenselven Papirfabrikker, den gangen den største i Skandinavia. Hans sønn, min oldefar, studerte kjemi i Tyskland, som nå var foregangslandet, tok med seg kunnskapen hjem og sto for byggingen av to cellulosefabrikker basert på den nye kjemiske teknologien. Min bestefar ble sendt til Amerika, England og Frankrike for å lære seg språk og forretningsmetoder. Da det gikk nedover med celluloseindustrien i Norge, fikk min far bygd et høyteknologisk sagbruk, det mest moderne i sitt slag, vegg i vegg med cellulosefabrikken, for å utnytte råvaren maksimalt. Men det var for sent, norsk treforedling var inne i en dypere restrukturering. Han gikk over til olje.

Den samme familien bygde seilskip på 1800-tallet og var familietradisjonen tro like raske med å gå over til damp, og deretter til motorskip, da den nye teknologien kom.

Myndighetenes og medienes skremsel med terror og innvandring er bare ett av mange grep for å holde oss i sjakk når det intravenøse konsumet, koblet til nervenettet vårt, ikke lenger virker.

Disse industriens foregangsmenn var også humanister, om man kan bruke ordet i denne sammenhengen; de etablerte fast ferie for arbeiderne før staten gjorde det, bygde skole for arbeidernes barn, opprettet fond for fattige og ga rikelig med midler til den lokale kunstforeningen, til forskjønning av de borgerlige hagene og til studenthjem i hovedstaden.

​Jeg vokste opp med dem. De var vennlige, vidsynte, intelligente mennesker, nysgjerrige, fulle av liv og erfaring. De giftet seg inn i hverandres slekter for å beholde makten og kapitalen, de meldte seg til motstandskamp når landet ble okkupert, og etter krigen samarbeidet de med enhver regjering, om den kom fra høyre eller venstre i politikken, for å utvikle industrien og bygge landet, og for å ha noe å leve av, selvfølgelig. I perioder var de veldig rike.

Det var ikke noe spørsmål, det var en selvfølge at jeg skulle videreføre tradisjonen, helst med treforedling. Jeg var direktør før jeg ble født, og jeg fikk den mest strukturerte oppdragelsen man kan tenke seg – drillet til å ta ansvar, til å tenke mennesker, strategi og industri nærmest før jeg kunne snakke. Bedriften var viktigere enn familien, men familien måtte samtidig holdes sammen. Jeg skulle overta, føre arven videre. Slik ble det ikke. I svært ung alder, antagelig grunnet frihetstrang, stimulert av en intellektuell mor og av en kunstnerisk åre hos min far, vokste det frem en kritisk, sannhetssøkende opprører i meg, som en dag sto utenfor sin egen historie med et blikk som gjorde det mulig å se tradisjonen jeg vokste opp i også utenifra.

Hva var det denne unge mannen, som nå er blitt 63 år, så – og ser? Det første jeg fikk øye på – det var allerede i tenårene – var hvordan jeg med mild tvang ble formet til å identifisere meg med og gå inn i tradisjonen jeg skulle overta. Tvangen besto av observasjon, å løse oppgaver, ren læring og fysisk fostring, kombinert med omsorg fra foresatte.

Det var først flere år senere jeg forsto hvordan den samme tvangen jeg var utsatt for, også ble brukt mot samfunnet som helhet – hvordan industriens ledere også påførte omgivelsene sin vilje: Arbeiderne ble tvunget inn i lange arbeidsdager, elvene inn i nye løp, naturen til å gi fra seg ressurser, bønder ble tvunget til å gi fra seg jord og skog til fabrikker, hus, veier og transportårer, dyrene til å finne andre steder å leve, eller å oppgi livet.

Mens industriens inngrep og bygningskonstruksjoner rent fysisk på grunnleggende vis endret naturen og samfunnet vårt, og fabrikkene forurenset jorden, luften og vannet, endret industriens krav til effektivitet og innordning på en kanskje vel så dyptgripende måte menneskene og deres hverdag. Naturen var et objekt som skulle utnyttes maksimalt til vår fordel, og vi tilhørte alle den store samfunnsmaskinen.

Volden, som denne endringen av mennesker og natur ble tvunget igjennom med, var ikke en personlig utøvet vold, selv om den noen ganger faktisk også var dét. Stort sett omformet industriens ledere, i samarbeid med politikerne, samfunnet og omgivelsene på en rolig og upersonlig måte, med det vi kaller strukturell vold, det vil si en vold som er så langsom og altomfattende at den fremstår som usynlig for den som er utsatt for den og vokser opp i den. Det er slik med den strukturelle volden at den etter hvert erfares som selve virkelighetsgrunnlaget; når den har fått tid til å virke, gjennom materiell omforming av omgivelsene og gjennom ideologisk omforming av menneskene, oppfattes den av dem som befinner seg innenfor den som selve virkeligheten, som det som er. Det finnes ikke noe utenfor.

Da jeg som ung mann brøt med denne tradisjonen, hadde jeg ingen steder å gå. Menneskene rundt meg var fullt opptatte av å benytte mulighetene det nye velferdssamfunnet bød på, et velferdssamfunn som mine forfedre med sin kapital og arbeiderne med sin arbeidskraft hadde lagt grunnlaget for, og hvis maktstrukturer arbeiderbevegelsen i samarbeid med kapitalen nå videreutviklet. Jeg ble en fri intellektuell.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer