Rop fra en såret klode

En urovekkende dokumentar fra et katastroferammet område viser hva som kan skje dersom naturødeleggelsene får fortsette.
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.02.2019

Dokumentarfilmen Grits taktile sanselighet er lidenskapelig fra første sekund: Dramatiske bilder av røyk, fare og flommende leire frambringer mytologisk resonans om sivilisasjonens undergang. Vi befinner oss i Sidoarjo i Øst-Java, åsted for leirkatastrofen som rammet Indonesia i 2006. Utsikten viser en endeløs, eruptiv giftpøl. En lang rekke silhuetter skuer mot horisonten, med hoder og kropper tykt dekket av leire. Et tandert pikeansikt gir en etterlengtet kontrast til det rykende infernoet: Dian på fjorten, som var bare seks da hennes frodige verden gikk i grus, slik den også gjorde for alle hun kjenner.

Pompeii av i dag

Dian er uvanlig ung til å gi disse ofrene en stemme. Hun representerer ungdommens uskyld, men også den oppvoksende generasjonens økende revolt mot manglende rettferdighet og tafatte forsøk på å begrense leirbølgene som stadig herjer. Valget av ungjentas perspektiv gir filmen en frisk vinkling og fremmer håp midt i den ellers groteske og ubarmhjertige tragedien. Likefullt er det naturkreftene som har hovedrollen i filmen.

Grit forteller om den utbredte og livsfarlige forakten for naturødeleggelser der retrettmuligheter ikke finnes.

Beretningen om gjørmetsunamien som druknet alt på sin vei, sender tankene til Pompeiis historiske skjebne. Men der den kjente oldtidsbyen var offer for Vesuvs blinde naturkrefter, er det grådige kapitalister som er skyldige denne gangen. Hensynsløs boring etter naturgass har vekket en leirvulkan dypt inne i jordens indre: Det første utbruddet tilintetgjorde 16 landsbyer, og drepte like mange mennesker. Borte er moskeer, fabrikker, rismarker og hus; tilbake står et vidstrakt, sprukkent ørkenlandskap. Ti år senere er gjørmehavet fremdeles ikke under kontroll – og langtidseffektene viser seg stadig mer alvorlige.

Grit Sasha. Friedland og Cynthia Wade

Regissert retraumatisering

Dette kunne vært både en dyster sci-fi og en vellykket propagandafilm mot groteske utbytterfirmaer – men dessverre viser Grit den beinharde virkeligheten til det indonesiske samfunnets maktesløse. Skurken er glitrende personifisert gjennom den sleipe eier og direktør for Lapindo Brantas-selskapet, Aburizal Bakrie, ansvarlig for katastrofen. Bakrie spiller tennis med sin velfødde pondus holdt stramt i sjakk med et bredt magebelte. Stolt hoverer han over de tusener av ofre som mistet sine hjem og ikke ble kompensert for sine tap, med en sadistisk oppfinnsomhet et Bruegel-maleri eller en Kafka-roman verdig: De som ikke kunne oppdrive bevis på sitt boligeierskap – papirer som leiren selvsagt også hadde slukt – fikk bare godkjent tapet dersom de avla en ed i form av å ligge bundet på hender og føtter med leire opp til halsen. Ni av ti maktet ikke denne åpenbare retraumatiseringen. Og de få som enten besto det bestialske ritualet eller kunne vise intakte skjøter, ble avsett med en femtedel av boligens reelle verdi.

Overlevelsens ironi

Lagene av lidelse og byrder filmen avdekker, er tettpakkede og ufattelige, og Grits narrative struktur likner også en stinkende, råtten løk. Justitias støtte til de mektige smaker beskt: Rettens sakkyndige ble bestukket, og den offisielle katastrofeårsaken ble hetende «jordskjelv». Lapindo-gruppen er også medieeier, og filmen gir et lite innblikk i selskapets listige omskrivningskampanje om årsakene til tragedien. Synderen Bakrie går fri – og blir siden belønnet med ministerpost for sine ugjerninger.

Katastrofeturisme er i vinden, og økologisk kollaps selger som varmt hvetebrød.

Men filmen dveler ikke ved dette – det er ofrenes samhold og daglige motstandskamp som er i fokus. Den livsbejaende styrken, deres iherdighet og glød gjør inntrykk. Evnen til tilpasning og overlevelse er blir nærmest surrealistisk når det viser seg at mange nå overlever ved å guide turister rundt i sin en gang så blomstrende hjemby.

Etter apokalypsen er området blitt et favorittbakgrunn for selfies så vel som instagram- og snapchatoppdateringer. Katastrofeturisme er i det hele tatt i vinden, og økologisk kollaps selger som varmt hvetebrød, særlig når skadene er like estetiske og skrekkinngytende som her. Den enes død og elendighet gir både sårt tiltrengt inntekt og skyter fart i likes i sosiale medier. Dansen rundt gullkalven har stivnet i utstuderte positurer i et fryktinngytende, størknet ødeland.

Et varsko

Fargerike sekvenser fra tiden før katastrofen spilles i hurtig revers, etterfulgt av mennesker flyktende for livet i vann og leirmasser. Det føles uvirkelig når filmens heltinne minnes at den golde ørkenen vi er vitne til en gang for ikke lenge siden var hennes grønne landsby full av latter.

Lagene av lidelse og byrder er tettpakkede og ufattelige.

Traumet er blitt integrert i hverdagslivet, turister valfarter hit og leirkatastrofen er blitt lærepensum for barna på skolen. «Hva skyldtes gjørmetsunamien?» spør læreren retorisk. En skog av menneskeskulpturer støpes og senkes ned ved bredden av leirhavet, en armé som utgjør en stille, urokkelig protest.

Retten frifant Lapindo for skyld, men direktør Bakries mor krevde at han ga oppreisning til de rammede. Skildringen av kampen mellom en av Indonesias mektigste menn og ofrene for hans naturutplyndring forteller også om den utbredte og livsfarlige forakten for naturødeleggelser der retrettmuligheter ikke finnes.

Men grasrotbevegelsen står støtt i sin motstandskamp – lik det nedsenkede minnesmerket over de mange døde.


GRIT vises på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival,
25. februar til 3. mars 2019

Kommentarer