Rop fra en såret klode


En urovekkende dokumentar fra et katastroferammet område viser hva som kan skje dersom naturødeleggelsene får fortsette.

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2019-02-01

Dokumentarfilmen Grits taktile sanselighet er lidenskapelig fra første sekund: Dramatiske bilder av røyk, fare og flommende leire frambringer mytologisk resonans om sivilisasjonens undergang. Vi befinner oss i Sidoarjo i Øst-Java, åsted for leirkatastrofen som rammet Indonesia i 2006. Utsikten viser en endeløs, eruptiv giftpøl. En lang rekke silhuetter skuer mot horisonten, med hoder og kropper tykt dekket av leire. Et tandert pikeansikt gir en etterlengtet kontrast til det rykende infernoet: Dian på fjorten, som var bare seks da hennes frodige verden gikk i grus, slik den også gjorde for alle hun kjenner.

Pompeii av i dag

Dian er uvanlig ung til å gi disse ofrene en stemme. Hun representerer ungdommens uskyld, men også den oppvoksende generasjonens økende revolt mot manglende rettferdighet og tafatte forsøk på å begrense leirbølgene som stadig herjer. Valget av ungjentas perspektiv gir filmen en frisk vinkling og fremmer håp midt i den ellers groteske og ubarmhjertige tragedien. Likefullt er det naturkreftene som har hovedrollen i filmen.

Grit forteller om den utbredte og livsfarlige forakten for naturødeleggelser der retrettmuligheter ikke finnes.

Beretningen om gjørmetsunamien som druknet alt på sin vei, sender tankene til Pompeiis historiske skjebne. Men der den kjente oldtidsbyen var offer for Vesuvs blinde naturkrefter, er det grådige kapitalister som er skyldige denne gangen. Hensynsløs boring etter naturgass har vekket en leirvulkan dypt inne i jordens indre: Det første utbruddet tilintetgjorde 16 landsbyer, og drepte like mange mennesker. Borte er moskeer, fabrikker, rismarker og hus; tilbake står et vidstrakt, sprukkent ørkenlandskap. Ti år senere er gjørmehavet fremdeles ikke under kontroll – og langtidseffektene viser seg stadig mer alvorlige.

Grit Sasha. Friedland og Cynthia Wade

Regissert retraumatisering

Dette kunne vært både en dyster sci-fi og en vellykket propagandafilm mot groteske utbytterfirmaer – men dessverre viser Grit den beinharde virkeligheten til det indonesiske samfunnets maktesløse. Skurken er glitrende personifisert gjennom den sleipe eier og direktør for Lapindo Brantas-selskapet, …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)