I Vinterens lengsel (Håbets Ø på dansk) følger vi tre personer på Grønland: unge Kirsten i fiskefabrikken, terapeuten Gideon og prosjektkoordinatoren Peter. Vi blir introdusert for byen Maniitsoq, et lite tettsted med 3000 innbyggere på vestkysten av Grønland som lider under økonomisk nedgang.
Regissørene Sturla Pilskog og Sidse T. Larsen har en klar forståelse av Grønlands historie og situasjon, men i stedet for å fortelle velger de å vise dem til oss gjennom nydelige bilder som observerer situasjoner. Den sparsommelige dialogen er valgt ut med stor omhu. Her sies bare det som må sies, og ikke noe mer.
Drømmen om å bli en selvstendig nasjon later fremdeles til å ligge langt unna.
Vestens livsstil ble påprakket Grønlands inuitter på 1800-tallet via kristendommen. Det nomadiske folket ble tvunget til å slå rot. Områdene rundt misjonssentrene tømtes for vilt, og næringsgrunnlaget forsvant. De ble fullstendig avhengig av import av varer og handel med Danmark, noe som førte til en økonomisk sårbarhet og avhengighet som fortsatt virker umulig å løsrive seg fra. Vi blir ikke servert denne historien i filmen, men vi ser konsekvensene av en traumatiserende fortid.
Fylla gir avbrekk
Kirsten jobber på fiskefabrikken, og kameraet følger hennes monotone arbeid i lange sekvenser. Ved siden av henne jobber en sliten eldre kvinne som gjør de samme bevegelsene, iført de samme arbeidsklærne. Dette er Kirsten og hennes framtid.
De unge hører på radio og drømmer om å gå på Eminem-konsert, men flybilletter til 1200 euro er uoverkommelig. Drømmen forblir bare en drøm for de fleste. Andre pakker kofferten og drar til Nuuk eller Danmark.
Kirsten er i ferd med å bli som faren, som drikker seg bevisstløs fra tid til annen. Frustrasjon har bygget seg opp gjennom mange slektsledd. Røykepausene på jobb og turer ut på fylla gir avbrekk i hverdagen.
Regissør Sturla Pilskog og Sidse Torstholm Larsen
Misbruk av rusmidler og alkohol er utbredt og leder til store lidelser og samfunnsproblemer. Alkoholrelaterte problemer er den største helseutfordringen i landet og medfører ikke bare redusert levetid, men forstyrrer også familierelasjoner i flere generasjoner.
Terapeuten Gideon har selv erfart mange år med destruktiv alkoholisme. Nå jobber han med kvinner og barn som lider av medavhengighet, et kjent fenomen blant pårørende av rusavhengige. Gjennom å observere Gideons terapitimer forstår vi at Grønland selv er pasifisert på lik linje med pasientene. Landet er som en alkoholikers partner – en som venter på en endring uten å være i stand til å gjøre noe selv. «Vi har arvet våre forfedres utfordringer. En endring kan komme, men vi vet ikke når», sier en eldre dame.
Rike naturressurser
Grønlands økonomi har først og fremst har vært basert på fiske og offentlige tilskudd fra Danmark. Etter at torskefisket forsvant, har de konsentrert seg om reker og kveite, men den økonomiske avhengigheten til Danmark vokser. Drømmen om å bli en selvstendig nasjon later fremdeles til å ligge langt unna.
Et lite håp ligger i Grønlands rike naturressurser, og kanskje kan det være nøkkelen til å gjøre landet økonomisk uavhengig. Problemet er at det koster milliarder av dollar å utvinne disse ressursene, penger Grønland ikke har, men det finnes andre mektige nasjoner som ønsker å investere.
«Hvis folk er glade og håpefulle om framtiden, da har vi ingenting mer å frykte.»
I 2006 jublet befolkningen; de hadde nettopp fått høre nyheten om at det amerikanske aluminiumsselskapet ALCOA ønsket å bygge ut et smelteverk og lovet å investere 5,8 milliarder dollar i nye arbeidsplasser. Det skulle ikke bare redde lokalsamfunnet, det skulle også gi Grønland en mulighet for fullstendig selvstendighet. Selskapet ALCOA valgte Peter til å være deres koordinator, og hans hovedoppgave er å holde den lokale befolkningen informert.
Regissør Sturla Pilskog og Sidse Torstholm Larsen
Etter hvert som tiden går, vokser frykten. «Hva hvis aluminiumsfabrikken aldri kommer, hva gjør vi da?» spør folket. Peter sitter på sitt kontor og føler seg tydelig utilpass. Syv år har gått siden ALCOA ansatte ham, og her sitter han uten egentlig å kunne si noe, uten selv å vite hva som skjer eller kommer til å skje. Han har bare møtt representanter for selskapet to ganger i løpet av alle disse årene, «det går lang tid mellom hvert møte, og det kan føles litt nedslående», sier han.
En ånd av fellesskap
Terapeuten Gideon mener ALCOA-prosjektet har gjort folk passive og engstelige. «Om det er en avhengighet til en autoritet som du venter på svar fra, eller om det er en avhengighet til alkohol og gambling – det er de samme mekanismene som er i gang.» Ifølge Gideon har ventingen gjort lokalbefolkningen passiv, og det har ført til en dypere frustrasjon og selvmedlidenhet.
Når vi ser Gideons gode ansikt og selvsikkerhet, forstår vi at han har en av de viktigste rollene i dette samfunnet.
De unge kvinnene i hans terapigrupper gråter og ler. De venter ikke på en endring, de finner mot til å ta sine egne valg og oppdage sin egen verdi.
«Min største drøm for Grønland er å se befolkningen få tilbake en følelse av seg selv og med det en selvtillit», sier Gideon. «Da vil det kunne vekkes en ånd av fellesskap. Hvis folk er glade og håpefulle om framtiden, da har vi ingenting mer å frykte.»
Vinterens lengsel vises på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival.
Les også: The Book of The Sea – Et usedvanlig og truet liv, om Yupik-inuittene
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
