TYVERI MED VRI: Kunstneren Barbora Kysilkova gjør en overraskende henvendelse til den ene av de norske tyvene som stjal hennes verdifulle malerier.

En av filmene som fikk mest oppmerksomhet på Sundance filmfestival i februar, var den norskregisserte Kunstneren og tyven av Benjamin Ree.

Oslos innbyggere husker kanskje kunsttyveriet i april 2015, da den tsjekkiske kunstneren Barbora Kysilkova (Barbar) holdt på med forberedelsene til en utstilling hun skulle ha hos Galleri Nobel på Frogner. Ved lunsjtider brøt to tyver seg inn i galleriet og fjernet møysommelig to store lerreter, stift for stift, fra rammene de var montert i. Takket være overvåkingsvideoer fikk politiet fatt i de to tyvene, men maleriene Swan Song og Cloe and Emma ble aldri funnet.

I filmen ser vi hvordan Kysilkova bevitner forbrytelsen via overvåkingsvideoen: «De surret dem med tau – tape og tau rundt lerretene!» utbryter hun. Meta-observasjonen setter tonen for filmens skiftende perspektiver.

Ufattelig premiss

Filmer om kunsttyverier er ikke noe nytt. Forfalskninger, tyverier, juridiske disputter om rettigheter, ukjente genierklærte kunstnere – historiene har funnet veien til filmlerretet, alle sammen. Det nye i denne sammenhengen er Rees vri på tyverihistorien, i både premiss og struktur.

Kunstneren og tyven Regissør Benjamin Ree Norge
Kunstneren og tyven Regissør Benjamin Ree Norge

Først har du et premiss du knapt ville trodd var sant hvis dette var fiksjon og ikke en dokumentarfilm: Under rettssaken hører vi en fortellerstemme mens vi ser tegninger fra rettssalen, der også Kysilkova er til stede. I stedet for å presse den ene tyven (Karl-Bertil Nordland) til å fortelle hvor de verdifulle maleriene befinner seg, spør Kysilkova under pausen i tingretten om Nordland vil sitte modell så hun kan male et portrett av ham. Han svarer ja.

Dernest har du filmens struktur, som skifter mellom Nordland og Kysilkovas perspektiv, enkelte ganger i løpet av samme konversasjon. Det innovative fortellergrepet blottlegger de antagelser og generaliseringer vi gjerne har, også når det gjelder utseende: Nordland er en tatovert narkoman som kler seg i T-skjorter med slagord som «Crime Pays», for eksempel.

Ved én anledning utfordrer Kysilkovas forlovede, Øystein Stene, kunstneren til å se nærmere på vennskapet med Nordland. Hva med våre antagelser rundt sannheten: Hvor mye projiserer vi? Eller tildekker? Og hva går vi glipp av?

Ree hevder han ønsker å gå inn i spørsmål som konfronterer publikum: «Dette er en film som vil gi publikum mange spørsmål de ikke nødvendigvis får svar på», sier han.

Medmenneskelighet

Intense terapeutiske samtaler fanges opp av kameraet. Nordland viser sin sårbarhet og en vilje til å dele sin traumatiske fortid.

Enhver bekymring rundt filmens performative natur, poseringer og framstillinger forsvant i et rørende øyeblikk av medmenneskelighet som fikk meg til å gråte. Kysilkova behandler Nordland med en varsomhet som gjør inntrykk. Og hennes malerier av Nordland får meg til å lure på hvordan livet hans hadde sett ut hvis noen hadde brydd seg om virkelig å «se ham».

«Dette er en film som vil gi publikum mange spørsmål de ikke nødvendigvis får svar på.» Benjamin Ree

En amerikansk publikummer fortalte meg at han trodde en forståelse av norsk kultur var nødvendig for å forstå tilgivelsen og gavmildheten Kysilkova viser Nordland. Men er det noe denne dokumentaren kan lære oss, er det at det er best ikke å anta og generalisere.

Kunstneren og tyven Regissør Benjamin Ree Norge
Ett av maleriene som ble stjålet (c) Barbar

Kunstneren og tyven hadde premiere på åpningskvelden under Sundance filmfestival. Den er den eneste norskregisserte dokumentarfilmen som har fått denne æren, og Ree er den første norske regissøren som har blitt invitert til World Cinema Documentary Competition (tre norske produksjoner har deltatt tidligere).

For Ree bød arbeidet med filmen på stadige overraskelser: «Jeg visste ikke hva som ville skje i denne historien», forteller han. Filmen var tenkt å være en kortdokumentar på 10 minutter, så økte det til 30 minutter og deretter til en 60 minutters dokumentarfilm. Ree filmet i 3 år – og filmen ble 102 minutter lang.

Stående applaus

Filmvisningene på Sundance ble utsolgt, og engasjementet var høyt. Stående applaus ble normen, og det var fulle hus under debatten etter filmvisningene – mange var opptatt av Nordlands skjebne.

For Rees del var erfaringene fra Sundance bedre enn forventet: «Det er det beste publikummet jeg noensinne har vist en film for.»

En annen overraskende vri i denne historien er at Kysilkova ble kjendis på Sundance. Hvor hun enn gikk, ville festivalpublikummet ta selfier med henne.

Kunstneren og tyven fikk prisen for kreativ historiefortelling, World Cinema Documentary Special Jury Award for Creative Storytelling, på Sundance.

Se også intervju og engelsk versjon med filmens norske regissør Benjamin Ree i Modern Times Review vedlagt for NY TIDs abonnenter.

 Filmen har norgespremiere på kino høsten 2020. Den skal vises IFFR Rotterdam og filmfestivalen i Thessaloniki. (Filmen ble også vist under HUMAN filmfestival i februar.)

Abonnement kr 195 kvartal