Putin som redningsmann

Chris Miller har skrevet en interessant bok om den økonomiske utviklingen i Russland under Putin. Tillater man seg å skissere grovt, kan man si at vanlig norsk mediedekning av Russland har preg av en stereotypisk tenkemåte.
AFP PHOTO / Yuri KADOBNOV
Avatar
Email: nilsolehj@hotmail.com
Publisert: 01.03.2018
Putinomics: Power and Money in Resurgent Russia
Forfatter: Chris Miller
University of North Carolina Press, USA

«Russland er et annet sted», som en kjent norsk forfatter og journalist skrev. Nordmenn har blitt vant til å bli avspist med kortere innslag i nyhetssendinger eller i aviser, der mangler ved demokratiutvikling blir påpekt, eller som nå i senere tid, der vi får en kjedelig reprokultur på et tema fra den kalde krigens tid: Russland som mulig militær trussel mot Norge. Bortsett fra dette, har de dypere analysene og de lange linjene ofte manglet. Tendensen om at Russland er et annet sted, har også vært dominerende i bokform. Det er skrevet norske bøker som fastslår at det var for optimistisk å forvente en vanlig demokratisk utvikling i et sånt land, med en sånn historie. Også på andre felt blir annerledesheten i forhold til Vesten fremhevet. Felles for denne typen bøker, er at de bygger opp sine argumenter med eksempler fra historien, mens lite er hentet inn fra nåtiden. Chris Miller skiller seg her helt ut. Hans bok er en nøktern behandling av nyere russisk historie, som med basis i fakta og statistikk sier noe om hva slags økonomisk utvikling som har funnet sted i de senere år. Det er et positivt bilde han i det store og det hele bringer til torgs. Og vi kan føye til ordet voldsom, når vi snakker om russisk økonomisk utvikling. Russland har opplevd en voldsom økonomisk utvikling under årene med Putin som president. I slutten av boken blir man også sittende igjen med en følelse av at den amerikanske historikeren og økonomen gir Putins Russland et solid bestått, som attest på det arbeidet de har gjort med å modernisere økonomien. Som norsk leser kan man få en paradoksal følelse: «Kald krig»-tenkningen om Russland som Europas merkelige ytterpunkt, der demokrati og økonomi er på ville veier, blir med Millers perspektiv snudd helt om til sin positive motsetning, i hvert fall et godt stykke på vei.

I slutten av boken blir man også sittende igjen med en følelse av at den amerikanske historikeren og økonomen gir Putins Russland et solid bestått, som attest på det arbeidet de har gjort med å modernisere økonomien.

Putinomics. Miller begynner sin beretning i året da Boris Jeltsin var i ferd med å overlate spakene til den da ukjente Vladimir Putin. 1999 var egentlig det siste året for sovjetisk økonomi, argumenterer Miller. Jeltsin hadde overtatt en sovjetisk stat med grunnleggende strukturelle problemer – staten ble i det store og det hele opprettholdt og finansiert med lån fra utlandet, hele nittitallet gjennom. Til tross for at oligarkene hadde forsynt seg grådig av oljesektoren, samt fra den inntektsbringende gruveindustrien, var Russland preget av planøkonomi. Denne industrien og disse arbeidsplassene ble holdt oppe av skyhøye lån fra utenlandske stater og investorer. Den russiske staten befant seg i en dyp krise: Utenlandske stater og banker var i ferd med å stenge pengekranene.

Miller bruker deretter mye plass på å peke på hvilke avgjørende grep som Putin og hans menn satte inn. Han kaller dette for Putinomics.

Det første Putin gjorde, var å innføre et skatteregime – skatt hadde ikke blitt betalt under det planøkonomiske Sovjet. Jeltsins forsøk på å gjøre dette hadde blitt sabotert av befolkningen. En flat skatt ble satt til beskjedne 13 prosent av Putins første regjering. De lyktes med innkrevingen. I tillegg ble eksport av olje og gass skattlagt per solgte enhet: 27 prosent skatt av solgt olje ble inntekt rett til staten. Resultatet av denne reformen var at store pengesummer begynte å renne inn til sentralmakten. Putins regime valgte å betale ned gjelden fra Jeltsins første regjeringstid. Dette økte utlandets tillit til russisk økonomi, og det ble igjen lettere for næringslivet å låne penger fra utlandet. Dessuten bygde den russiske staten opp et enormt oljefond, med penger som skulle komme godt med ved neste korsvei. Russland kom seg på bena igjen i løpet av årene 1999-2008.

Økonomi på skinner. Ved utgangen av perioden var Putin leder for et land med kontinuerlig vekst på fire-fem prosent hvert år. Den store statsgjelden var nedbetalt, bransjene utenfor oljeindustrien var i ferd med å bygge seg opp og fikk etter hvert gode resultater. Stålindustrien var blitt modernisert, og Russland var blitt verdens femte største ståleksportør. Å produsere nok mat var en kontinuerlig utfordring i Sovjet, men med en ny og profesjonell varehandel, ble problemene i stor grad løst – enten med import, eller ved forbedringer i produksjonen. Russiske storbyer var i slutten av perioden – som andre vestlige byer – preget av nybygde kjøpesentre, der man enkelt kunne handle inn mat og andre nødvendige varer. Dessuten kan forfatteren vise til at arbeidskraft, energi og råvarer var billig i Russland, noe som ga landet et fortrinn. Utenlandske investorer begynte å flytte bilindustri og annen industri inn i visse regioner av landet. Det ble lagt vekt på å holde inflasjonen lav i russisk økonomi, samtidig som lønninger og pensjoner ble justert opp mot prisnivået. Alt gikk på skinner. Putin var tydelig på at utviklingen av en normal markedsøkonomi forutsatte en sterk stat. Mot slutten av perioden begynte Putins regime i økende grad å bryte inn i økonomiske forhold når de så sine interesser truet av utenlandske, eller andres kryssende interesser. Dette førte til at den utenlandske investeringsviljen ble dramatisk mindre. I tillegg kom to store fall i oljeprisen: et i 2008, et i 2014. De utenrikspolitiske eventyrene til Putin-regimet bidro også i negativ retning.

Ifølge Miller har det hele tiden foreligget en slags uformell sosial kontrakt mellom styresmaktene og folket i Russland: Det er avgjørende at også arbeiderklassen nyter godt av samfunnsutviklingen. Denne balansen har av og til blitt utfordret av Putin selv, da han i løpet av sine år ved makten har bygget opp en elite rundt seg selv, selv om han ville ta et oppgjør med oligarkiet da han tiltrådte.

Likevel er forfatteren på langt nær villig til å frikjenne Putins styre fra anklagene om å være et despoti som har karret til seg folkets eiendom. Chris Miller ser ut til å falle ned på at Putin er et sammensatt menneske, som nok i perioder har vært drevet av uegennyttige motiver.

Russland som et annet sted. Millers bok kan sette en norsk stereotyp oppfatning av Russland som den andre under kraftig press. Mot slutten av Millers bok er det enkelt å reise noen spørsmål: Fungerer egentlig Russland som et slags negativt, helsvart kontrasteksempel i økonomisk henseende, om man sammenlikner med Norge? Er ting mer i bevegelse, og snarere i ferd med å bli snudd til det motsatte, i løpet av årene som er gått? Selv sitter vi nå i et Norge som stadig mer likner et slags aftenland, med synkende industri, konsentrasjon rundt den skjebnetunge oljenæringen, og bastet og bundet av avtaler med EU og NATO. Det er altså flere ting i drift her: På den andre siden av grensen ligger dette veldige landet som nå i mindre grad fungerer som negativ kontrast til Norge i økonomiske henseende.

Kommentarer