«Utviklingen av autonome våpensystemer må stoppes gjennom nasjonal lovgivning og internasjonal regulering», sier Mary Wareham, leder for den internasjonale Kampanjen for å stoppe drapsroboter. Hun har anerkjente nedrustningsaktører med seg på laget; Jody Williams (Nobels fredsprisvinner og leder for Den internasjonale kampanjen mot landminer), Human Rights Watch, Artikkel 36, Mines Action Canada, Pugwash og PAX. Også Norges fredslag er del av denne internasjonale kampanjen.
Det unike med denne kampanjen, er det overveldende oppropet som kommer fra tech-samfunnet og fra akademia: Titusenvis av selvstendige robotforskere og akademikere – over 4 000 Google-ansatte og mer enn 200 teknologiselskaper – som spesialiserer seg på å utvikle robot teknologi og kunstig intelligens krever et forbud mot autonome våpensystemer, som vil kunne identifisere og drepe uten at det utøves noen meningsfull menneskelig kontroll.
Dette er åpenbart videreføring av våpenkappløpet mellom USA og Russland.
Etter fem år i FNs Våpenkonvensjon, der et nytt forbud kan etableres, ønsker majoriteten av statspartene nettopp det. Men de diplomatiske samtalene som går i FNs Våpenkonvensjon er basert på konsensus. Det betyr at et knippe, eller til og med én enkelt stat, kan blokkere utfallet majoriteten ønsker; nemlig å forby autonome våpensystemer. Det var akkurat det som skjedde i Våpenkonvensjonen i august: Under den sjette sesjonen gikk majoriteten av statspartene inn for å starte forhandlinger, men fem stater blokkerte. Det var særlig provoserende å høre USA og Russland si at humanitærretten ikke nødvendigvis gjelder for autonome våpensystemer, og at de ønsker å utforske de potensielle «fordelene» ved utvikling og bruk av autonome våpensystemer.
For oss i Norges Fredslag er det tydelig at dette er videreføring av våpenkappløpet vi er vitne til når det gjelder atom, nye langdistanseraketter og missilforsvar, samt den voldsomme utviklingen i det konvensjonelle våpenkappløpet mellom USA og Russland hva angår mega-bomber, tanks, kampfly, og lignende, og at denne stormaktspolitikken setter kjepper i hjulene for USAs og Russlands deltagelse i Våpenkonvensjonen. Da er det opp til stater med større politisk autonomi å ta den i bruk – og sikre meningsfull menneskelig kontroll over autonome våpensystemer.
Norges rolle
I juni varslet Ine Eriksen Søreide at Norge endelig skal ta en aktiv rolle både i og utenfor Våpenkonvensjonen, for å sikre grunnleggende prinsipper om menneskelig kontroll over autonome våpensystemer. Men da tiden kom for å forhandle frem veien videre, var den norske delegasjonen alt annet enn aktiv: «Vi ser økende enighet om at man må beholde meningsfull menneskelig kontroll over et våpensystems kritiske funksjoner, men vi har enda ikke konkludert på policy», sa Norges delegasjon i august. Det var det siste vi hørte fra Norge. Delegasjonen trakk seg tilbake og overlot kampen om veivalg til de andre statene i Våpenkonvensjonen. Vi så altså ikke en «videreførelse av Norges langvarige pådriverrolle innenfor humanitærretten», slik Søreide varslet.
Autonome våpensystemer må aldri utvikles eller brukes.
Det har kommet Norges Fredslag for øret at regjeringen ser Våpenkonvensjonen som en gravplass for diskusjoner som ikke lykkes, og derfor vegrer seg for å påta seg en pådriverrolle. Det er vi i Norges Fredslag dypt uenige i. Våpenkonvensjonen har vært alfa omegafor noen av Norges største meritter innen nedrustning. Norge har ved flere anledninger stått frem som en selvstendig og stolt pådriver for nedrustning, også innen Våpenkonvensjonen, eksempelvis i arbeidet med å forby anti-personell miner og klaseammunisjon. Som nasjon skal vi være stolte av rollen Norge har spilt i arbeidet med å forby landminer og klasevåpen, og i den sammenhengen må vi huske at Våpenkonvensjonen var «krybben» for arbeidet. Tvert om har arbeidet i Våpenkonvensjonen gitt Norge oppmerksomhet som fredsnasjon og en posisjon vi drar nytte av.
På overtid
«Det haster å sette grenser for autonomi i våpensystemer», sier Den internasjonale Røde Kors-komiteen, som har observert Våpenkonvensjonens arbeid med autonome våpensystemer siden 2014. At det haster å sette grenser for autonomi i våpensystemer, kan den Google-ansatte Amr Gaber, som var tilstede i Genève i august, skrive under på: Gaber var en av initiativtagerne bak Google-oppropet i juni, som sikret at Google trakk seg ut av Project Maven– en Pentagon kontrakt på flere milliarder dollar, som skulle utstyre droner med kunstig intelligens. «Vi kan ikke gjøre dette alene», sa Gaber under et side-arrangement holdt av Kampanjen for å stoppe drapsroboter i FN i august. Han viste til Googles nye prinsipper, som forbyr utvikling av teknologier som strider mot internasjonal humanitærrett. «Vi trenger et nytt forbud», avsluttet han.
Klokken 01.00 natt til lørdag 1. september, etter femten timer i diskusjon og uten andre avbrekk enn turer til snacksautomaten i FN, var det derfor skuffende å se at den eneste anbefalingen som fikk ligge igjen på bordet var anbefalingen om å fortsette diskusjonen neste år. Anbefalingen fanget lite av det faktiske arbeid som har blitt gjort i Våpenkonvensjonen. Majoriteten ønsker å starte forhandlinger av et juridisk bindene instrument for å forby utvikling og bruk av autonome våpensystemer. Det andre forslaget er å fremforhandle en politisk deklarasjon. Til tross for forskjellen mellom de to tilnærmingene, traktat og deklarasjon, er støttespillerne enige om én ting; autonome våpensystemer må aldri utvikles eller brukes. Som den tyske delegasjonen sa: «Ethvert utfall av dette møtet må ikke leses som at vi antar autonome våpensystemer vil være i drift en dag, for den store majoriteten av delegasjoner mener at våpensystemer som operer uten menneskelig kontroll er uakseptabelt og aldri må se dagens lys.»
«Å trekke en normativ linje og forby drapsroboter, er uunngåelig», sa Mary Wareham i en pressemelding samme natt. «Jo lenger tid det tar dere å starte forhandlinger, jo større motstand kommer dere til å møte fra sivilsamfunnet», fortsatte hun. Endelig veivalg for 2019 tas på årsmøte i november, og da må Norge komme på banen.
