Det er ikke kjent om man allerede under den paleolittiske perioden moret seg med å latterliggjøre andre på hulevegger, steintavler eller bein. Men det er ingenting i veien for å tenke at det kan ha vært slik.
Faktisk oppsto den sosiale og politisk satiren, slik vi fortsatt kjenner den, i Hellas, med Homers dikt «Margites». Athenske diktere som Aristofanes, Frynikhos og Evpolis gjorde satire til en litterær sjanger og skrev komedier som avslørte korrupsjon og de korrupte. Deres popularitet førte til fremveksten av de første greske satiriske tegningene, som illustrerte komedienes temaer på keramiske vaser. I Poetikken >foreslo Aristoteles å studere dette nærmere og oppsummerte tegningenes betydning i én setning: «Latteren er menneskets egen.»
De romerske dikterne, som Plautus – den komiske ironiens far, Horats og Petronius med sitt berømte verk Satyricon, tente satirens flamme på nytt. I Romerriket var politisk satire så populært – graffiti og karikaturer av makthaverne dukket opp på bymurene – at den kjente retorikeren og pedagogen Quintilian skrev: «Satura tota nostra est» («Satiren er vår»).
I middelalderens Europa overlever den satiriske tradisjonen med goliardene og narrene, opprinnelsen til den berømte Carmina Burana , de nomadiske poetene som hånet presteskapets korrupsjon, charivari, karnevalene og de mange teaterstykkene. Deretter gjennom litterære verk som kjente middelalderfortellinger om reven Reynard, politisk og religiøs satire skrevet av forskjellige forfattere mellom 1175 og 1250, og versene til Dante eller Boccaccio.
Propagandamidler
Den første nyere boken med grafisk samfunnssatire var Sebastian Brant#s Ship of Fools (1494), illustrert av den store tyske kunstneren Albrecht Dürer. På samme måte som greske og middelalderske satiriske skuespill og fortellinger legemliggjør grafisk satire en politisk og moralsk holdning – den er i bunn og grunn motmakten fremfor alt, et meget effektivt kampinstrument. Prinsippet er det samme: å fordømme gjennom latter og humor – også av den svarte og vulgære sorten – enhver form for makt, ulikheter og hat.
Befolkningen ble så påvirket at grafisk satire snart ble et våpen, og politisk satire ble korrumpert til propagandakarikatur. Målet er å øke moralen i egne rekker ved å latterliggjøre fienden med alle mulige midler og stereotypier – samt å hylle sin egen side.
Martin Luther brukte karikaturer flittig i sin kamp mot paven, med hjelp av kunstnere som Lucas Cranach og Hans Holbein. De innledet den første ‘karikaturkrigen’ mellom protestanter og katolikker. Siden den gangen har satiriske illustrasjoner og karikaturer blitt brukt for å bekjempe alle makter (religiøse, militære, økonomiske, politiske) med en slik suksess at maktene reagerte med sensur, straff, fengsel eller til og med drap på forfatterne.
Men som alltid kan slike verktøy også brukes som propagandamidler, kombinert med sensur av alle mulige eller reelle motstandere, spesielt i konfliktfylte tider. Grafiske karikaturer var en suksess under første verdenskrig og har vært og er fortsatt mye brukt av regimer, nazistene, de italienske og spanske fascistene, de russiske kommunistene, eller nå, av det iranske regimet, som bruker foreningen Iran Cartoons, dets konkurranser og nettsteder for å formidle budskap og bekjempe regimets fiender. Men grafisk propaganda tjener også demokratier og deres kamp mot fiender.
Sensurlover
I vår nye æra med hybridkriger, som den russisk-ukrainske, blir informasjon en avgjørende slagmark, og derfor har tegneserier, grafisk satire og karikatur økt makt ikke bare som et våpen mot fienden i en informasjonskrig, men også for å styrke folket og soldatenes moral, gi dem et lys i mørket, et smil, ved å latterliggjøre fienden.
Siden 2014 har Russland og Ukraina, i begrenset grad, ført en intens kulturkrig hvis største eksponenter har vært manipulasjon av den historiske hukommelsen i begge land samt kontroll av redaksjonell produksjon for å tilpasse den til egne politiske og nasjonale diskurser.
Etter årevis med oppbygging av en stadig mer restriktiv informasjonstilgang har det i Russland siden begynnelsen av invasjonen blitt proklamert sensurlover for å stanse uavhengig rapportering, kritikk og dissens, og man har mulighet for å straffe lovovertredere med 15 års fengsel.
Roskomnadzor (Russlands organ for tilsyn og overvåkning av kommunikasjon, informasjonsteknologi og massemedier) har blokkert russernes tilgang til Facebook, Twitter, Instagram og mange utenlandske medier, har prøvd å manipulere Wikipedia-artikler om den russiske invasjonen, har forbudt publisering av ukrainske og vestlige tegneserier og bruker i stor grad egne medier og sosiale nettverk til propagandaformål i Russland og i resten av verden.
Motstandere, kritiske journalister og tegneserieskapere er blitt tvunget i eksil eller fengslet. Men de fleste av dem har akseptert å samarbeide, i en nasjonalistisk refleks og fordi enhver motstander av krigen blir erklært som ‘utenlandsk agent’ med tap av mange rettigheter. Når det gjelder tegneserier, har en gruppe russiske forfattere arrangert en utstilling med ‘morsomme malerier’ mot Ukraina. I utstillingens pressemelding sto det:
«Utstillingen er viet den spesielle militære operasjonen (SVO – специальная военная операция) i Ukraina. I Journalisthusets hvite rom stilles det ut 32 verk av 10 kunstnere fra Moskva, St. Petersburg, Volgograd og Feodosija. Blant dem er det russiske kunstakademiets Vladimir Mosjalov og Igor Smirnov, kunstnerne og tegneserieskaperne Mikhail Serebrjakov, Roman Pesjkov, Sergej Repjev, Sergej Tjunin, Grigorij Timofeev, Aleksander Zudin, Igor Kolgarev og Lev Vjaznikov.
På åpningsdagen snakket deltagerne om gjenopplivingen av russisk karikatur og det politiske manifestet og minnet forsiktig om de berømte sovjetiske satiremagasinene Krokodil og Pepe [kjente satiriske tidsskrifter under Sovjet-perioden. Red.anm] , Kukriniksij, Boris Efimov og andre berømtheter innen politisk karikatur. Det ble foreslått at Forsvarsdepartementet skulle ta kunstnerne under sine vinger.»
I Ukraina er sensur av russiske medier og sosiale nettverk også en del av informasjonskrigen. Siden 2014 har ukrainske myndigheter forbudt flere sosiale medier, nettaviser og nettsteder som anses å spre russisk propaganda. I 2017 blokkerte de tilgang til store russiske nettsteder og hovedsakelig Vkontakte – den nest mest besøkte sosiale plattformen i Ukraina etter YouTube. Siden krigsutbruddet har landets fem gratis TV-kanaler sendt den samme nyhetsbulletinen som kreves av krigsloven. Opposisjonskanaler forsvinner. Og mange kunstnere, tegneserieskapere eller illustratører ser seg selv som soldater i denne informasjonskrigen.
Europeiske land og USA har sensurert de offisielle russiske mediene Sputnik og Russian Today. I 2015 har EEAS (European External Action Service) opprettet en arbeidsgruppe (East StratCom Task Force https://euvsdisinfo.eu/) for å bekjempe desinformasjon, «Foreign Information Manipulation and Interference», nærmere bestemt den russiske. Likevel fortelles en dominerende positiv fortelling om Ukraina, og samtidig som det skjer en skjult sensur av kritikere – som anklages for å være Moskvas stemme.
Reell pressefrihet?
En slik praksis kan forstås i en krigssituasjon som nå, men reiser mange spørsmål om hvorvidt vi faktisk har pressefrihet, denne bærebjelken i vårt demokrati som EU-landene hevder å være beskyttere av. Dette minner om en anekdote fra første verdenskrig: Høsten 1914 ble Georges Clemenceau-tidsskriftet L’Homme Libre («Det frie menneske») stanset av regjeringen for å ha rapportert om de enorme franske og engelske tapene og de dårlige forholdene sårede soldatene opplevde. Dagen etter – stadig i opposisjon til sensuren – etablerte Clemenceau et nytt tidsskrift: L’Homme Enchaîné («Det undertrykte menneske»). Tre år senere, i november 1917, ble Clemenceau leder for den franske regjeringen, og da en journalist spurte ham om han ville foreta seg noe med sensuren av pressen, svarte han: «Tror du jeg er dum?»
I våre land kan vi likevel ikke forvente at regjeringer og selskaper som har forpliktet seg til å følge Menneskerettighetserklæringen, oppfører seg slik. De bør utøve sin makt over det offentlige rom i henhold til en rettstats åpne standarder for ikke å diskriminere, bruken av lov, og dens legitimitet. Hvis ikke vil de aldri bli i stand til å fremme ytringsfrihet og respekt for menneskerettighetene i fremtiden, som de sier de støtter, uten å legitimere kritikere av hykleri. Som John Milton, under borgerkrigen i Storbritannia, bønnfalt i sin bok Areopagitica (1644), den første boken som ble utgitt for å forsvare pressefriheten: «Gi meg friheten til å vite, ytre meg og argumentere fritt i henhold til samvittigheten fremfor alle friheter.»
Se også https://www.nytid.no/karikaturtegnerne-og-krigen/
Teksten er oversatt av Iril Kolle.
