Published date: 11/04/2017
Herr Feinstein?
Der sitter han, i inngangspartiet til kinosalen Cinema Galleries. Uten livvakt. Filmen hans skal straks vises her, med påfølgende debatt. Den over 700 sider lange boken bak filmen er en nitid studie av skyggenettverkene som distribuerer våpen over hele kloden. Som gribber finner de næring der det er død og fordervelse.
Er du bekymret for din egen sikkerhet?
«Nei. Jeg tror det er farligst i research-fasen, for når bøkene og filmene er ute, ville man bare skapt mer PR for mitt arbeid hvis man skulle drepe meg. De som virkelig er i fare, er kildene mine. Varslerne. Min jobb er å sørge for at vi beskytter dem fullt ut,» svarer Feinstein.
Globalt omfang. Feinsteins egne granskninger har vekket interessen til påtaleadvokater i USA og Storbritannia. Imidlertid oppdaget han at i mange saker der bevisene var sterke nok til at de ville ha holdt i en vanlig kriminalsak, sa påtalemakten at selskapet var for sterkt eller hadde for tette bånd til regjeringen, og droppet saken. Det ultimate nederlag var da USA og Storbritannia gjorde en avtale med verdens tredje største forsvarsbedrift BAE i 2010, der selskapet slapp lett unna med verdensomspennende korrupsjon. Blant landene som var involvert var Saudi-Arabia, Tanzania, Sør-Afrika, Romania og Tsjekkia. BAE og Rolls Royce er de mest korrupte selskapene verden har sett de siste to tiår, etter hans syn.
Det er dette symbiotiske forholdet mellom industrien, regjeringer, det militære og politiske partier Feinstein vil til livs og har dedikert de siste 17 årene av sitt liv til å bekjempe.
Har noen av våpenhandlerne blitt forbannet på grunn av noe du har skrevet?
«Ja, men ikke så mange som man skulle tro. Det var en zimbabwer som jeg skrev om i begge bøkene som ble veldig sint og sendte meg håndskrevne brev om at jeg aldri mer måtte skrive om ham,» sier Feinstein ubesværet mens en forventningsfull mengde kinogjengere summer i bakgrunnen.
Feinstein klarer bare å se filmen sin én gang per måned. Denne gangen skal han sitte på gangen og vente.
Krigsprofitørene. Et kort referat av Shadow World (2016): Det vies stor oppmerksomhet til en korrupt avtale BAE inngikk med Saudi-Arabia om salg av jagerfly, verdt 43 milliarder pund. Saudiske prins Bandar fikk et passasjerfly i smøring. Invasjonen av Irak er et annet motiv, som eksempel på løgn brukt for å begrunne krig, og hvordan det kom krigskånsell gasprofitørene i Halliburton til gode. I drømmeaktige historiske klipp manes temaet krigsprofitører frem, fra første verdenskrig og fram til Obamas fredspristale. Mange kjente antikrigstenkere er med på å skissere et omriss av et problem som har så vanskelig for å nå gjennom i vår krigshissersamtid; at en liten gruppe profiterer på krigene uansett utfall. «Det spiller ingen rolle om vi taper krigen i Afghanistan. Halliburton tjener penger uansett,» bemerker journalisten Chris Hedges i en scene.
Det militærindustrielle mediaunderholdnings-kompleks: makten til å skape fiendebilder og dermed forme befolkningens frykt.
Debatten i en tettpakket kinosal bekrefter at temaet er brennhett. Blant sakene som blir tatt opp er EUs nye satsing på våpenteknologi over tre år, med en prislapp på 80 millioner euro. European Network Against Arms Trade driver kampanje mot denne planen, som medfører 25 millioner euro allerede fra i år. Dette er første gang EU, som startet som et fredsprosjekt, bruker penger på å subsidiere våpenindustrien.
Pill råttent. Etter filmvisningen klynger publikum seg sammen i grupper og utveksler kontaktinfo. Vi huker tak i filmskaperen igjen. Interessen for våpenlobbyen startet med at han i 1997 ble valgt inn i det sørafrikanske parlamentet for Nelson Mandelas parti ANC, og begynte å lure på hvem alle de dresskledte mennene var som alltid svirret rundt ute i lobbyen. Med en økonoms interesse for detaljer oppdaget han at våpenavtalen til 4,8 milliarder US dollar som landet hans var i ferd med å gjøre med Storbritannia, var pill råtten. Dette førte ham på kollisjonskurs med partiet, og i 2001 brøt han med ANC. Han satte seg fore å skrive den første dokumentarbok om internasjonal våpenhandel siden 1979.
«Jeg ville helst skrevet en roman om temaet, men jeg innså at hvis jeg hadde gjort det, ville jeg blitt innlagt på mentalsykehus. Derfor startet jeg med dokumentarversjonen, med alle fotnotene.»
Hva er din metode?
«Folk kontakter meg etter å ha lest bøkene mine – FBI-folk, varslere, folk i selskaper, i mili-
tæret. Vi begynte å bygge et menneskelig nettverk, men vi trengte å gå lenger. Så vi begynte å lete opp folk. Noen ville ikke snakke med oss, men andre ville.»
Dette er første gang fredsprosjektet EU subsidierer våpenindustrien.
Allierte. De siste årene har våpenindustrien fått et nytt og enda styggere uttrykk, forstår vi. James Der Derian, professor ved Universitetet i Sydney, kaller det «det militærindustrielle mediaunderholdningskompleks»: makten til å skape fiendebilder og dermed forme befolkningens frykt. Hvorfor hører vi nesten ingenting om krigen i Jemen samtidig som vi hører masse om krigen i Syria?
Konsekvensene er sammenliknbare, men i Jemen er det en av våre allierte som står for brutaliteten, mens i Syria er det et regime som vi definerer som ondt. Våpnene som brukes i Jemen er solgt av britiske selskaper, og britene hjelper saudierne med å finne mål å bombe. FN har funnet at en tredel av bombemålene er bevisst sivile mål, sier Feinstein. Organisasjonen Campaign Against Arms Trade har trukket den britiske regjeringen inn for retten. Men det faktum at britene, som var pådriver for FNs nye våpenhandelsavtale (ATT), kan bryte avtalen på denne eklatante måten, viser at den ikke fungerer. I noen tilfeller har tilstanden blitt verre fordi enkelte land har senket sine standarder ned til ATTs nivå, så vidt Feinstein kan bedømme.
Feinstein vs. NATO. En annen av de tause sannheter som svirrer uantastet rundt oss i nyhetene, er at alle medlemslandene i NATO nå må bruke minst to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar. Det er et resultat av påtrykk fra industrien, mener han, og ser det som et paradoks at mens NATO hevder å fremme transparens og bekjempe korrupsjon, stiller de samtidig krav om økte militærbudsjetter og fremmer dermed den internasjonale våpenhandelen, som i sitt vesen er korrupsjonsfremmende. I Brussel er det 25 000 lobbyister; kanskje halvparten av dem er involvert i våpenindustrien.
«Neste gang viser jeg gjerne filmen min i NATO-hovedkvarteret. Jeg skulle ønske jeg fant en måte å få til det på.»
Er du optimist?
«Ja. Hvis ikke ville jeg antakelig ha tatt mitt eget liv. Jeg tror situasjonen er verre i dag enn noensinne. Men samtidig har det blitt skrevet og forsket mer på våpenhandelen de siste fem–seks år enn tidligere, og det gir meg håp. Jeg vil at problemet skal settes på dagsordenen igjen slik det var etter første verdenskrig og en kort periode på 60-tallet.»
Skre er frilans journalist.
