All etterpåklokskap til tross – den russiske invasjonen kom bardus på de aller fleste av oss. Fredspolitisk var vi også dårlig forberedt på det som skulle komme. Selv om den russiske styrkeoppbyggingen mot Ukraina hadde pågått over et helt år, og faren for krig dermed var godt belyst i norske medier, var fredspolitiske alternativ i møte med den kommende aggresjonen svært lite debattert. Spørsmål om muligheter for ikkevoldelig forsvar, avspenning som konfliktforebygging, behovet for sivil fredsbygging og behovet for en tettere påkobling på Russland gjennom folk til folk samarbeid, var rett og slett ikke tema. Debatten hadde heller dreid seg om hvordan vi på tradisjonelt vis skulle møte militærmakt med mer militærmakt.
Spørsmålet om ukrainerne burde bevæpnes med norske våpen, ble et hett tema i alle politiske parti fra krigens første dag. I en heidundrende fart ble selve grunnbjelken i norsk eksportkontroll – prinsippet om at Norge ikke skal eksportere våpen til land i krig eller der krig truer – opphevet.
Med Ukrainakrigen fikk også NATO en ny vår. Organisasjonen hadde i lengre tid befunnet seg i en identitetskrise. De siste to tiårene hadde alliansen i hovedsak bedrevet angrepskriger og okkupasjon i fremmede strøk, og det var ikke lenger helt innlysende at dette først og fremst var en forsvarspakt. Det var heller ikke entydig at vi ville få mest forsvar for pengene gjennom denne alliansen. NATO måtte derfor berettige sin egen eksistens. Organisasjonen måtte gjenoppfinne seg selv, og bevise at alliansen var det rette virkemiddel å satse på i fremtidens sikkerhetspolitikk. Derfor ble en omfattende «refleksjonsprosess» igangsatt i NATO i 2019. Arbeidet ledet frem til en visjon for «NATO 2030», og fra 2021 startet man utviklingen av et nytt strategisk konsept for alliansen. Med Russlands angrep på Ukraina ble det langt enklere for NATO å definere sin rolle.
Fredsvenn eller putinist?
Som kjent er det alltid flere enn én side i enhver konflikt. Våren 2022 var det mange i landet som glemte akkurat det. Demoniseringen av både russiske myndigheter og det russiske folk fikk i en periode nærmest fritt lende i det offentlige ordskiftet. Mistenkeliggjøring og mistro til det meste som kom fra Russland ble modus operandi, da særlig i norske avisredaksjoner. Tidligere anerkjente russiske statsinteresser kunne ikke lengre anerkjennes. Kunne den russiske stat i det hele tatt ha legitime interesser i konflikten med Ukraina, eller i konflikten med Vesten for øvrig? Få ønsket å få denne siden av saken presentert i denne tiden. I kampens hete var rikets samhold viktigere. I møte med russisk aggresjon måtte vi nordmenn først og fremst holde sammen med våre allierte. Om dette ville gjøre Norge til medkriger i Ukraina, eller bringe oss inn i en stedfortrederkrig mot russerne, syntes mindre viktig.
Slik stilnet også Norges fredspolitiske røster ganske fort, da med noen få hederlige unntak. Innad i fredsbevegelsen fryktet man å bli ansett som Putins medløpere om man skulle være så dristig å kritisere vestlig militarisme. Flere fredsaktivister ble da også stemplet som nyttige idioter for et imperialistisk Russland. De fremste fredsorganisasjonene valgte derfor å holde hodet lavt i krigens innledende fase. En av de store debattene i denne tiden dreide seg om hvordan man skulle styrke det norske militæret som følge av vårt naboskap med russerne. Da en samlet politisk elite tok til orde for økte forsvarsbudsjett, dreide debatten seg egentlig bare om hvor mye mer Norge nå skulle investere i hvilke typer militærmakt. Her glimret fredsbevegelsen med sitt fravær. Et hederlig unntak var Ingeborg Breines, en veteran i fredsbevegelsen, som på privat initiativ tok tyren ved hornene. I Dagsnytt 18-studio argumenterte hun imot økning av landets forsvarsutgifter i ensom majestet. Men stort sett var det altså stille fra den kanten. Så stille at en av landets fremste politiske redaktører like godt erklærte fredsbevegelsen død.
Fredsflokken vi mistet med sivilarbeiderne er nå dypt savnet
Vi mennesker er avhengige av sosiale fellesskap for å ha det bra. Vi er flokkdyr på godt og vondt. Sammenlignet med alle andre dyr, er vi rett og slett hypersosiale. Vår dannelse er betinget av våre relasjoner, og sosiale fellesskap er avgjørende for vår meningsdannelse. Siviltjenesten la i sin tid grunnlaget for viktig fredspolitisk meningsdannelse. Med institusjoner som magasinet Balder, og de Sivile Vernepliktiges Tillitsmanns Utvalg, tok bortimot tusen unge menn hvert år del i meningsbærende fellesskap, som aktivt fremmet fredspolitikk, og ytret motstand mot militarisme.
Ti år etter avviklingen av siviltjenesten har vi ikke lenger sivilarbeider-flokken vår. Samfunnet er med dette et viktig fellesskap fattigere. Konsekvensene har vært store for fredsbevegelsen. Vi som har vært aktive det siste tiåret, har særlig merket oss at rekrutteringen av unge menn har falt dramatisk. Dette fordi vi ikke når ut til denne målgruppen slik vi gjorde før, med presentasjon av fredsorganisasjoner, og introduksjon til aktuell fredspolitikk.
Foto: NTB / Scanpix
Etter ti år mener jeg også å se en dypere endring i måten vi fredsaktivister arbeider på, som også kan forklares ved vernepliktens omlegging; vi diskuterer etikken i det å delta i krig langt mer overfladisk enn tidligere. Dette fordi vi er mindre reflektert over det personlige ansvaret for liv og død som det å være soldat medfører. Den gangen de fleste menn ble innkalt til militærtjeneste, måtte vi også ta et aktivt valg: vil du underlegge deg militær autoritet, og dermed bli et redskap for rådende militærpolitikk, eller vil du nekte dette og søke siviltjeneste? Dette valget frembrakte fantastisk mange dype etiske refleksjoner, som nær sagt alle unge menn måtte forholde seg til i 17–18 års alderen.
Ved å fremtvinge individuelle valg om tilslutning til militærmakten fostret også samfunnet mer reflekterte borgere. Det å ta konsekvensen av ens egne holdninger til det å drepe eller å bli drept, ble en nødvendighet for den enkelte. Valget frembrakte både stillingtaken og forpliktelse til å etterleve sitt standpunkt.
Slikt fordrer både fritenkning, etisk refleksjon og ansvarlighet i handling. Vi som valgte siviltjenesten, ble med dette langt mer dedikert til ikkevold enn tilfellet ville vært om vi var foruten denne påtvungne stillingtagen.
Den konstante offentlige diskusjonen om de unge menn burde avtjene sin verneplikt med eller uten våpen, bidro også til at storsamfunnet i langt større grad måtte forholde seg til hva militærmakt faktisk er, og hva det i praksis innebærer å være soldat. Samfunnet er derfor blitt sløvere uten siviltjenesten.
Uten sivilarbeiderne er også krigsmotstanden blitt mindre synlig i samfunnet. Vi møter ikke lenger sivilarbeidere som assistenter i barnehagen, som billig arbeidskraft for frivillige organisasjoner eller som ansikt utad i kulturinstitusjoner. Gitt at sivilarbeiderne var et klart uttrykk for antimilitarisme i offentligheten, har også antimilitarismen som fenomen i vår samtid blitt svekket med sivilarbeiderens endelige dimisjon. Når en sjeldnere opplever motstemmer til opprustning og krigsiver i hverdagen, må vi også anta at befolkningens motforestillinger mot militarismen reduseres. Folket blir med dette langt enklere å lede ut i vår neste krig.
Forsvarskomisjonen av 2021
Hurdalsplattformen stadfester at regjeringen vil utarbeide en bredt sammensatt forsvarskommisjon som skal bidra til grunnlaget for neste langtidsplan for forsvarssektoren. Forsvarskommisjonen skal vurdere hvilke potensielle sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10–20 års-perspektiv. Kommisjonen skal synliggjøre hvilke konsekvenser dette bør ha for den videre utviklingen av forsvaret av Norge.
Denne forsvarskommisjonen er sammensatt av sytten medlemmer fra politiske partier. Med ett unntak er de alle ansatt i det sivile, og gruppen er akademisk tung innenfor det sikkerhetspolitiske området. Det regjeringen særlig ønsker at kommisjonen skal se på er hvordan forsvarssektoren bør videreutvikles og organiseres for å ivareta norske sikkerhetsinteresser. Regjeringen er videre interessert i sammensatte trusler, militærstrategiske utviklingstrekk og teknologisk utvikling. Men endel av regjeringens bestilling går også utover det som strengt tatt angår militærmakt.
I regjeringens oppdrag til forsvarskommisjonen poengteres det ofte at landet står overfor et sammensatt trusselbildet, hvor også samfunnsområder utenfor forsvaret er utsatt. De vil at kommisjonen skal se nærmere på samhandling mellom militær og sivil sektor innenfor rammen av totalforsvaret. I tillegg ber regjeringen kommisjonen se på hvordan bærekraftsmål, klima- og miljøendringer vil påvirke forsvarssektoren og den sikkerhetspolitiske situasjonen. Videre står kommisjonen fritt til å identifisere andre problemstillinger av relevans. Gitt at denne kommisjonen skal bidra til offentlig debatt, og er åpne for innspill på deres hjemmeside www.forsvarskommisjonen.no, bør også fredsbevegelsen føle seg kallet til å bidra.
Når forsvarskommisjonen skal vurdere den sivile understøttelsen av forsvars-
evnen gjennom hele krise- og konflikt-spekteret, og hvilken rolle Forsvaret bør ha for å understøtte sivile myndigheter i å imøtegå sikkerhetsutfordringer, er det viktig at fredspolitiske røster kommer til for å sikre at dette ikke ender med noen form for militarisering av samfunnet. Når Kommisjonen skal bidra til en åpen og bred offentlig debatt, blant annet ved å bringe nye ideer på banen og diskutere disse i offentligheten, er det viktig at også fredsbevegelsen er på ballen.
På tilsvarende måte bør fredsbevegelsen føle seg kallet til å bidra til Totalberedskapskommisjonen, nedsatt i januar 2022, når den skal inkludere sivilt-militært samarbeid i sine vurderinger. Når denne kommisjonen skal gi en prinsipiell vurdering av styrker og svakheter ved dagens beredskapssystemer, bør også ikkevoldelige forsvarsformer introduseres. Her er igjen rom for å hente frem gamle fredsforslag som etablering av sosialt-forsvar og en norsk sivil fredsstyrke. Når kommisjonen skal vurdere og fremme forslag til hvordan samfunnets samlede ressurser bør innrettes for å videreutvikle samfunnssikkerhet og beredskap, hører slike gamle kjepphester fra fredsbevegelsen definitivt med i miksen.
Militært forbruk og våpenhandel
I 2021 beløp verdens militære forbruk seg til 2 113 milliarder dollar (SIPRI Yearbook 2022). Her legges ikke bare de vedtatte forsvarsbudsjettene til grunn, men hvor mye av dette som faktisk ble avsatt til militært forbruk, og som faktisk er brukt. Det er Stockholms fredsforskningsinstitutt, SIPRI, som beregner denne summen hvert år. Det som her defineres som militært forbruk er langt mer enn bare utgifter til våpen. Dette inkluderer all tilgjengelig informasjon om offentlige utgifter til det militære, som lønninger, kostnader til opplæring og øvelser, alle former for utstyr, utgifter til all militær infrastruktur, militær forskning og administrasjonsutgifter.
Selv om verdens militære forbruk altså beløper seg til over to tusen milliarder dollar årlig, en enorm sum i seg selv, er dette et forbruk som bare fortsetter å vokse. Selv årene med covid-pandemi klarte ikke å bremse denne veksten. Verdens totale verdiskapning sank med 4,4% i 2020 som følge av pandemien. På tross av dette valgte verdens stater å bruke langt mer av sine ressurser på det militære dette året. Noen land, som Brasil, Chile, Russland og Sør-Korea, omdisponerte riktig nok midler fra sine forsvarsbudsjett til pandemibekjempelse, men dette var unntakene. De aller fleste stater valgte heller å øke sitt militære forbruk dette året. Slik var det også i 2021. Dette året utgjorde verdens militære forbruk 2,2 % av verdens samlede produksjon. I gjennomsnitt brukte hver stat 5,9 % av sine midler på militært forbruk. Et relevant spørsmål blir da hvor mye mer menneskelig sikkerhet som kunne sikres ved en hvor stor omdisponering av disse midlene til utviklingsfremmende investeringer. Hvor mange brød for hvor mange bomber? Hvilke utviklingsfortrinn får man ved å investere i bøker heller enn i tanks?
Over de siste 20 årene har verdien av verdens våpenhandel vokst kraftig. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er spent: det gjør en lang rekke stater utrygge, og dermed også mer betalingsvillige på det internasjonale våpenmarkedet. Den markante veksten i verdens militære forbruk indikerer også at volumvekst i våpenhandelen er mer sannsynlig enn det motsatte i tiden som kommer. Dette angår også norsk våpenindustri, og prognosen for deres eksportinntekter. Mens Covid-19 stakk kjepper i hjulene for det meste av verdens varehandel, synes handelen i krigsmateriell å være et unntak. Den norske våpeneksporten fortsatte også sin vekst. I Norge er våpeneksportørene organisert i Forsvars- og Sikkerhets-industriens Forening, som kan fortelle at den norske våpenindustrien ikke ble hardt rammet av pandemien. Dette fordi myndighetene lyttet til industriens behov, og raskt iverksatte tiltak for å dempe effektene av krisen på bransjen. Derfor har norsk våpenindustri også holdt produk-sjonen oppe gjennom pandemien.
Ikke bare er det globale markedet for krigsmateriell økende, men de vestlige våpeneksportørene tar også stadig mer av kaka. Norsk våpenindustri, som stort sett leverer sitt krigsmateriell til større amerikanske og europeiske våpensystem, nyter godt av denne markedsvridningen. Med flere dollar fra Midtøsten, NordAfrika og Asia, som skal benyttes på vestlige våpensystem i tiden som kommer, vil også nye store kontrakter tilfalle de norske bidragsyterne til opprustningen. I et menneskelig sikkerhetsperspektiv er dette også en relevant problemstilling for planleggingen av landets fremtidige forsvarssektor, hvor også den norske våpenindustrien har en fremtredende plass.
En siviltjeneste for fremtiden?
Til slutt vil jeg lufte en ide for fremtidens forsvar, som binder en del av denne bokens røde tråder sammen: hva med å gjeninnføre siviltjenesten i form av en aktiv fredstjeneste?
I dag er verneplikten bare en skygge av hva den en gang var. Det militæret har rett og slett ikke behov for alle landets verne-pliktige. I Norge er verneplikten fortsatt allmenn. Det betyr at alle kvinner og menn er vernepliktige fra man fyller 19 år og ut det år man fyller 44 år. Men årlig innkalles bare 8 000 norske kvinner og menn til militær førstegangstjeneste. Dette utgjør kun en tredjedel av det totale antall tjenestedyktige i hvert årskull. Verneplikten oppleves dermed ikke lenger som en plikt for alle, men heller som en mulighet for de som ønsker å bidra i det militære. Som kjent finnes heller ikke noen alternativ tjeneste til den militære. Dermed virker heller ikke verneplikten like samlende for befolkningen som før.
En måte å bidra til å øke vernepliktens relevans for fremtidens forsvar, kan være å tilby de to tredjedelene av de vernepliktige som i dag ikke tilbys tjeneste en alternativ førstegangstjeneste. En tjeneste som gir den vernepliktige mulighet til å bidra sivilt og ikkevoldelig til forsvaret av Norge, eller til utenlandstjeneste innenfor rammen av en norsk sivil fredsstyrke. Ved å legge til rette for at unge får utøvd sin samfunnsplikt på en slik måte, ville ikke bare limet i fredsflokken styrkes, men også samholdskraften i samfunnet vårt som helhet.
En slik fredstjeneste kunne være en bærebjelke i et sivilforsvar som er i stand til å ta vare på alle de som ikke kan ta vare på seg selv i en krise. En slik tjeneste ville gi borgerne en unik mulighet til å bidra til landets samfunnssikkerhet. Tjenesten kunne organiseres som en sivil myndighet innenfor rammen av totalforsvaret. Om den vernepliktige heller ønsker å bidra til å styrke menneskelig sikkerhet ute i verden, kunne tjeneste i en sivil fredsstyrke tilbys. Her ville den vernepliktige måtte gjennomgå rekruttskole for utdanning i ikkevoldelig konflikthåndtering og fredsteori før den vernepliktige kunne sendes ut på oppdrag for å bistå i konflikter uten våpen. Relevante oppdrag kan være å ledsage menneskerettighetsaktivister og andre sårbare grupper i konflikt-områder.
Skulle vi få på plass en ny fremtidsrettet fredstjeneste i dette landet, tilpasset fremtidens sikkerhetspolitiske utfordringer, vil det være viktig å lære av militærnekternes historie. Tjenesten måtte rigges til ut fra både det som fungerte godt og det som fungerte dårlig med siviltjenesten. Militærnekternes behov for et alternativ til militærtjeneste må anerkjennes i dette. Til dette fremadskuende arbeid vil også historisk erfaring fra nesten 200 års militærnekting og nær 100 år med siviltjeneste i Norge kunne bidra positivt.
Dette er et utdrag fra kapittelet i boken Militærnekting. Teksten er trykket med tillatelse fra Sandnes Bokforlag AS og redaksjonen bak boken. Alexander Harang sitter i NY TIDs redaksjonsråd. Harang (f 1976) underviser ved masterprogrammet for Mekling og konfliktanalyse ved Åbo Akademiet i Finland. Han er også grunnlegger av Internasjonal Fred og Forståelse, og leder for Nei til Atomvåpens Politiske Utvalg. Harang har blant annet ledet Norges Fredslag, vært en del av ledelsen i Norges fredsråd og har i femten år representert de norske fredsorganisasjonene i Det Internasjonale Fredsbyrå (IPB). Han har også vært politisk rådgiver for Utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget fra 2005 til 2009.
