Etterpåklokskap kan være en pinefull øvelse. Den er iblant også uunngåelig, tematisert som «hva kunne og burde vært gjort for å hindre Vladimir Putins blodige angrepskrig», eller «hvordan kunne energi-, inflasjons- og forsyningskrisen vært hindret i å spre seg utover i verden», eller formulert som spørsmålet «hvordan kunne døren vært stengt for atomkrigspøkelset?».
Vi kan snu dette til en forebyggende øvelse. Det finnes to land – Kina og USA – som er i økende systemisk konflikt med hverandre, noe som kan utløse en storkrig. Kevin Rudd, forfatter av boken The Avoidable War: The Dangers of a Catastrophic Conflict between the US and XI Jinping’s China, har følgende utgangspunkt: Risikoen for at begge landene overskrider en fatal grense, øker daglig grunnet kulturelle misforståelser, mistro, historisk nag samt ideologisk uforenlighet. I stor grad dreier det seg om Kinas forandring etter Xi Jinpings maktovertakelse 2012.
Den forhenværende australske statsministeren Kevin Rudd har studert og levd i Kina i mange år, snakker mandarin og har møtt Xi Jinping flere ganger. Hans inntrykk er av en mann med betraktelige intellektuelle ressurser – Xi bruker ikke notater og demonstrerer veltalenhet under samtaler, riktignok aldri på engelsk, som han verken leser eller snakker.
Befolkningen godtar ufrihet i bytte mot økonomisk velstand.
Selvsikkerheten er forståelig. Xi er folkerepublikkens president, kommunistpartiets generalsekretær og leder for den sentrale militærkommisjonen på ubestemt tid. Kina har under hans ledelse vokst til en supermakt bare én kan utfordre – USA. Xis forgjengere de siste 35 årene hadde mottoet å være «alles venn og ingens fiende». Xi sier det annerledes, som på et partimøte i 2021: «Vår tid er inne.»
Ti prioriterte områder
Inne til hva? Ifølge Kevin Rudd konsentrerer Kinas enehersker seg om ti priori-
terte områder.
Der første av disse, poengterer forfatteren, er å beholde makten, å forme marxistisk-leninistisk sosialisme med «kinesiske karaktertrekk». Dette betyr autoritær kapitalisme med rehabilitering av konfusianisme, for å poengtere Kinas stolte politiske, hierarkiske filosofi. ‘Kinadrømmen’ er å løfte økonomien med gjennomsnittslønninger på like fot med USA. Problemet er at økonomien forverrer seg, at Xi ifølge Rudd verken liker eller forstår privat næringsliv særlig godt, og at statlig kontroll à la Xi virker kontraproduktivt. Samtidig beror den kinesiske samfunnskontrakten på at befolkningen godtar ufrihet i bytte mot økonomisk velstand. Brudd med denne samfunnskontrakten vil true det viktigste av alt – Xis makt. Han vet at skulle han falle fra tronen, er han ferdig. Da ville en hærskare av statsfunksjonærer han har kvittet seg med i sin antikorrupsjonsutrenskning, kommet tilbake med én tanke i hodet: hevn.
Dermed arbeider Xi ufortrødent for å sementere egen ufeilbarlighet. Hans skrift Xi Jinping Thought i fjorten punkter er obligatorisk lesning i alle skoler. Digitaliseringen av samfunnsmaskineriet har videre ført til et altomfattende overvåkningssystem, demonstrert ved systemet for ‘sosial kreditt’ som holder befolkningen under oppsikt og belønner eller straffer enkeltindividet etter partiledelsens kriterier. Det rapporteres (utenfor Kina) om kinesere som foreløpig har funnet et siste fristed: offentlige toaletter.
Med det verdensomspennende silkeveiprosjektet har Xi spunnet et nett der hans økonomiske ekspansjon inkluderer eierskap i tjue europeiske havner, væpnede ‘fiskeflåter’ i Sør-Kinahavet og en kontinuerlig patruljering gjennom Taiwanstredet.
Ti mulige scenarier
Rudd beskriver ti mulige scenarier som involverer Amerika, Kina og resten av verden. Fem av dem innbefatter væpnet konflikt. Han konstaterer at den nåværende systemiske kløften mellom USA og Kina er uoverstigelig, og at den tilliten som måtte ha eksistert, er borte: «Grunnene til dette er verken tilfeldige eller kortvarige og ikke engang å tilbakeføre til Xi Jinpings innflytelse over Kina. De er dypt strukturelle.»
For amerikanere, sier Rudd, representerer Xis lederskap en radikal endring i Kinas offisielle holdning til verden: «Det var sta blindhet som hindret dem i å innse at tanken om et Kina på vei mot et demokrati av amerikansk type alltid var en vestlig fantasi.» Nå ser de en stadig mer antiamerikansk kinesisk nasjonalisme som styrer mot å fjerne amerikansk militært nærvær fra den østlige hemisfæren. US utenriksminister Antony Blinken har kommentert det slik: «Vårt forhold til Kina vil være konkurrerende når det skal, samarbeidende når det kan, og fiendtlig når det må.»
Skriftet Xi Jinping Thought i fjorten punkter er obligatorisk lesning i alle skoler.
Kina, derimot, peker på vestlige demokratiers hjelpeløshet i å håndtere store utfordringer, som koronapandemien og politisk polarisering. Kina unnskylder seg heller ikke for å benytte sin nye globale makt til å omskrive reglene for det internasjonale systemet og institusjonene de inneholder. Argumentet lyder: Det er jo nettopp dette et seirende Amerika gjorde etter andre verdenskrig.
Rudd slår fast: «Vi sitter igjen med den grunnleggende dynamikken som er forankret i kalkylen om maktbalanse og vurderingen av hvor langt motparten er villig til å gå for å endre den.»
Taiwan?
Forfatteren plederer for en løsning han kaller managed strategic competition. Det bygger på forutsetningen at partene må definere hverandres strategiske grenser – red lines. Så må de gi rom for rivalisering innen temaer som militær, økonomisk og teknologisk kapasitet. Rammeverket ville stimulere til samarbeid på både nasjonalt og internasjonalt nivå – for eksempel innen klima, noe alle vinner på. Rudd utbroderer scenarier i alle tenkelige retninger.
Den kinesiske marinen har ikke hatt noen krigserfaring siden folkerepublikkens grunnleggelse.
Hva om det likevel kommer til hardt mot hardt, for eksempel om Taiwan? Øystaten er USAs erklærte «venn» og verdibaserte allierte. Den er også uovertruffen leder av global elektronikkindustri. Mikrobrikker er av fundamental betydning for fremtidens digitale økonomi og militære teknologi. Disse grunnene alene kunne vært nok for USA og det øvrige Vesten til å gå i bresjen for Taiwans rett til å forsvare seg. For Xi er hans ‘Ett-Kina’- begrep like fundamentalt. Å gi opp ‘utbryter’-staten Taiwan er ifølge Xis univers utenkelig. Etter Nancy Pelosis omstridte besøk der i sommer har kinesisk sabelrasling rundt øya økt. Det er samtidig et faktum at den kinesiske marinen ikke har hatt noen krigserfaring siden folkerepublikkens grunnleggelse.
Det skal ikke mye fantasi til for å fore-stille seg konsekvensene av en krig mellom USA og Kina. Det har vi en forsmak på etter måneder med krig i Europa. ‘Xi-ologen’ Rudd betrakter sitt rammeverk for strategisk konkurranse som langt fra perfekt – men kom gjerne med noen bedre forslag, skriver han.
