Fristende og forførende feminisme


Av og til er det enkle glitrende godt. Breen og Jordahls fremstilling av kvinnekampens historie i tegneserieformat er frisk og befriende blottet for selvhøytidelighet. 

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2018-05-02
Kvinner i kamp – 150 års kamp for frihet, likhet og søsterskap

Å kunne bla gjennom 150 års historie via stilsikre, struttende og livsbejaende illustrasjoner, tolkninger og dramatiseringer er fascinerende. Blikket hviler godt på detaljer som gir assosiasjoner og mat til ettertanke. Det er humor og vidd i Breen og Jordahls verk, i både innhold, kontekst og strek. Denne brave billedberetningen fargelegger ikoniske kvinneskikkelser og kontrasterer viktige kampelementer. Og den er særs godt timet.

Å kjenne sin historie gir innsikt og styrke, og det kan inspirere til å la fortidens erfaringer være hjelpemidler for nåtiden. Metoo-bevegelsens gjennomslagskraft har endret hvordan mange kvinner ser på seg selv og sine muligheter. Oppdagelsen av globalt samhold, engasjement og solidaritet treffer direkte på mobilen og mobiliserer massivt i løpet av dager og timer. Nye sjanser åpner seg for å bedre kvinners og jenters situasjon i samfunnet. Bølgen av fokus og empati gir momentum. Hva passer bedre da, enn å ta en titt på historien som har ført oss hit vi er i dag?

Mange milepæler

Skaperne av tegneserieboken deler elegant inn temaene med forskjellige farger: lyseblått for kvinnes situasjon før emansipasjonen, rødt for stemmerettssaken, rosa for råderett over egen kropp og regnbuefarger for kampen for fri kjærlighet, og så videre. Fortellingen om den første kvinnelige iranske martyren Táhirih, er gul. Hun ble henrettet i 1852 fordi hun tok av seg sløret som en bevisst handling for kvinnefrigjøring.

Tidsånden fra starten av emansipasjons-beretningen fanges i kulør, linjer og komposisjon, og den glødende kampviljen skinner igjennom.

Milepælene er mange, men er alle like kjente? Hva med kvinnenes kamp mot slaveriet? Eller foregangskvinnenes store bidrag til utviklingen av prevensjon og familieplanlegging? Mye er med i boken, og noe mangler. Malas standhaftige kamp for jenters utdannelse til tross for egen lemlestelse av det afghanske regimet, er med i sluttfanfaren. Selv savner jeg Pussy Riot eller den afghanske rap-artisten Paradis. For meg spiller de på samme strenger som fredsaktivisten Rosa Luxemburg (1871–1919) gjorde. De risikerer liv og helse ved å utfordre konvensjoner og tabuer for å nå igjennom. Pussy Riots provokative musikk i en russisk kirke ble møtt med strenge fengselsstraffer, å lage musikk som kvinne ble møtt med brutal vold i Afghanistan. Rosa ble straffet for sine modige ord i en krigstid som krevde nasjonal …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal