Fristende og forførende feminisme

Av og til er det enkle glitrende godt. Breen og Jordahls fremstilling av kvinnekampens historie i tegneserieformat er frisk og befriende blottet for selvhøytidelighet. 
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 02.05.2018
Kvinner i kamp – 150 års kamp for frihet, likhet og søsterskap
Forfatter: Faktategneserie av Marta Breen og Jenny Jordahl
Cappelen Damm,

Å kunne bla gjennom 150 års historie via stilsikre, struttende og livsbejaende illustrasjoner, tolkninger og dramatiseringer er fascinerende. Blikket hviler godt på detaljer som gir assosiasjoner og mat til ettertanke. Det er humor og vidd i Breen og Jordahls verk, i både innhold, kontekst og strek. Denne brave billedberetningen fargelegger ikoniske kvinneskikkelser og kontrasterer viktige kampelementer. Og den er særs godt timet.

Å kjenne sin historie gir innsikt og styrke, og det kan inspirere til å la fortidens erfaringer være hjelpemidler for nåtiden. Metoo-bevegelsens gjennomslagskraft har endret hvordan mange kvinner ser på seg selv og sine muligheter. Oppdagelsen av globalt samhold, engasjement og solidaritet treffer direkte på mobilen og mobiliserer massivt i løpet av dager og timer. Nye sjanser åpner seg for å bedre kvinners og jenters situasjon i samfunnet. Bølgen av fokus og empati gir momentum. Hva passer bedre da, enn å ta en titt på historien som har ført oss hit vi er i dag?

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Fargekoding. Skaperne av tegneserieboken deler elegant inn temaene med forskjellige farger: lyseblått for kvinnes situasjon før emansipasjonen, rødt for stemmerettssaken, rosa for råderett over egen kropp og regnbuefarger for kampen for fri kjærlighet, og så videre. Fortellingen om den første kvinnelige iranske martyren Táhirih, er gul. Hun ble henrettet i 1852 fordi hun tok av seg sløret som en bevisst handling for kvinnefrigjøring.

Tidsånden fra starten av emansipasjons-beretningen fanges i kulør, linjer og komposisjon, og den glødende kampviljen skinner igjennom.

Milepælene er mange, men er alle like kjente? Hva med kvinnenes kamp mot slaveriet? Eller foregangskvinnenes store bidrag til utviklingen av prevensjon og familieplanlegging? Mye er med i boken, og noe mangler. Malas standhaftige kamp for jenters utdannelse til tross for egen lemlestelse av det afghanske regimet, er med i sluttfanfaren. Selv savner jeg Pussy Riot eller den afghanske rap-artisten Paradis. For meg spiller de på samme strenger som fredsaktivisten Rosa Luxemburg (1871–1919) gjorde. De risikerer liv og helse ved å utfordre konvensjoner og tabuer for å nå igjennom. Pussy Riots provokative musikk i en russisk kirke ble møtt med strenge fengselsstraffer, å lage musikk som kvinne ble møtt med brutal vold i Afghanistan. Rosa ble straffet for sine modige ord i en krigstid som krevde nasjonal lojalitet og anså pasifisme som så farlig at hun ble likvidert av høyreorienterte soldater.

Boken gir en god introduksjon til et felt som heldigvis er bredere og mer mangfoldig enn at det får plass mellom disse permene. Kvinnepionerene kjempet ikke bare for egne rettigheter, men bidro også til samfunnet som helhet. Sykepleieren Margaret Sanger (1879–1966) mistet tidlig moren, som gjennomgikk hele 18 graviditeter. Den gangen var barsel- og barnedødeligheten høy, og seksualundervisning og informasjon om hvordan graviditet skulle forhindres, ble sett på som synd. Sammen med søsteren startet hun blant annet USAs første mødreklinikk. Hun opplyste om prevensjon som vaginaldusj og pessar, men ønsket å finne en bedre metode: hormonpillen. Hennes idé og rekruttering av forskeren Dr. Gregory Pincus resulterte i den revolusjonerende p-pillen. I denne sammenhengen hadde det vært på plass å også nevne vår egen Katti Anker Møller og hennes revolusjonerende arbeid.

Stemmeretten. Boken har et talende oversiktsbilde over en dobbeltside (s. 52–53) over innføring av stemmerett for kvinner verden over. New Zealand var første land ute i 1893, og vi kan sole oss i glansen av at Norge var det fjerde landet i rekken i 1913. Hva forteller det oss at italienske kvinner først fikk samme rett så sent som i 1946, og sveitsiske først i 1971?

At Saudi-Arabia innførte stemmerett for kvinner først i 2015, overrasker kanskje ingen. Nå står derimot nye rettigheter i kø for saudiske kvinner, som siden 2017 har kunnet gå på konserter og kino samt snart kan kjøre bil. Boken forteller videre om bakgrunnen for at britiske kvinner over 30 fikk stemmerett i fredsåret 1918 – suffragettenes voldelige kamp som ble innstilt for å bidra i første verdenskrig, kvinner som stilte til krigstjeneste, som utførte «mannsjobber», kjørte ambulanse og var feltsykepleiere i frontlinjen. Fortellingen belyser hvordan det som ikke ble oppnådd med andre midler, kom av seg selv idet samfunnet trengte kvinner til å fylle nødvendige funksjoner. Nå trenger Saudi-Arabia 1,3 millioner flere kvinner i arbeid innen 2030 for å bøte på svekkede oljeinntekter. Derfor er det brått hastverk med å gi saudi-kvinner rettigheter slik at de får bidratt.

Stemmerett for britiske kvinner kom av seg selv idet samfunnet trengte dem til å fylle nødvendige funksjoner.

I kamp mot slaveriet. Da en delegasjon fra USA var i England for å delta på The World Anti-Slavery Convention i 1840, fikk ikke de deltakende amerikanske damene (eller andre damer) tale, men måtte stå bak et forheng. Etter å ha arbeidet mot slaveriet i årevis opplevde amerikanerinnene dette som urettferdig. En av flere afroamerikanske motstandere av slaveriet var Harriet Tubman (ca. 1820–1913), som selv hadde rømt fra slaveri. Hun dro stadig tilbake til sør og klarte å frigjøre flere hundre andre. Mange av dem som ikke turte flykte til frihet, tvang hun med våpen. Hun er tegnet i poserende gangsterstil.

Tegneserieformatet forfører og gir en fornemmelse av kvalitetsplakater av type parisisk affiche fra det 19. århundret. Tidsånden fra starten av emansipasjonsberetningen fanges i kulør, linjer og komposisjon, og den glødende kampviljen skinner igjennom. Sakprosaforfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl briljerer i sitt flerboklige samarbeid med raffinement, humor og treffsikker formidlingsglede. Sjelden har jeg sett kvinnekampen portrettert med en slik kraft og sydende sjarmerende attityde. Prosjektet fenger. Å vise frem boken til andre har umiddelbare konsekvenser. «Testgruppen» (fra unge jenter på 12 til modne menn på 84) hadde det til felles at de brukte ekstremt lang tid på å gi fra seg boken, og gjerne snappet den til seg igjen.

Til oppsummeringen av hva som gjør dette tegneserieprosjektet så vellykket, får jeg hjelp av barnemunn: «Å fortelle et viktig budskap ved hjelp av humor gjør ofte at det setter seg bedre i hukommelsen.»

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer