Økende og komplekse voldshandlinger av ulik type og opprinnelse påvirker kvinners liv. Kvinnens kropp er det første som rammes; den opptrer som sosial regulator og gjenspeiler ett kjønns makt over et annet. I løpet av første halvdel av 2023 ble det begått 151 tilfeller av feminicid i forskjellige deler av Argentina. Slike kriminelle handlinger utgjør patriarkatets viktigste uttrykksform: utøvelsen av makt over kropper som ikke anerkjennes som likeverdige og må disiplineres (Segato, 2018). De er mishandlede kropper som får verdi som politiske anklager.
For alle mennesker knyttes samværet i byen til erfaringer de har fra nabolagene de lever og agerer i. Noe som ikke er det samme for kvinner som for menn. Selv om det er fremskritt å spore, er vi langt unna å oppnå internasjonal konsensus om bærekraftmålene (SDG), Agenda 2030 eller New Urban Agenda (NUA 2016). Og det er et vedvarende sosialt etterslep når det gjelder kjønn og likestilling.
Gatene og det offentlige rom oppfattes stadig som skremmende av kvinner.
I et slikt bilde er økende urbane voldshandlinger, både dem som oppleves, og dem man frykter, sentrale problemer i byenes liv. Slike fenomener påvirker menneskers hverdagsliv og utøvelsen av rettighetene man har som by-borgere (Falú, 2011). Men de oppleves ikke på samme måte av menn og kvinner. Det patriarkalske samfunnet har devaluert kvinners kropper, undervurdert dem og tildelt dem forskjellige roller. Kvinner har i århundrer gjennomlevd vold som er påført av patriarkalsk rett. Det var feminismen som klarte å dra disse voldshandlingene ut av den private sfæren og skyldfølelsen, og bringe problemet inn i det offentlige og sosiale rommet. Konseptet interseksjonalitet har bidratt til å forstå samspillet av undertrykkelser som en enkelt kvinne kan oppleve. I tillegg til andre aspekter som rase, etnisitet og alder, har den feministiske urbanismen identifisert de situasjonsbetingelsene som forsterker diskriminering og vold med utgangspunkt i stedene der kvinner bor.
Utbytting av kropper
Latin-Amerika er urbant: Med mer enn 82 prosent av befolkningen bor i byenes ulike og fragmenterte områder (CEPAL 2020). Det er her volden finner sted. Den blir forklart ut fra forskjellige perspektiver. Noen fokuserer på kriminalitet, mens andre, som Burgess (1998), påpeker at «volden forekommer på hver enkelt romlige skala som samfunnet organiseres i henhold til. På territorielle skalaer som kroppen – det første området – hjemmet, nabolaget og byen. De har alle sine kompleksiteter og er ikke isolert fra hverandre. De er samfunnsproblemer med urbane uttrykk».
Vold mot kvinner, deres kropper, er et gammelt fenomen. Det nye er at det får komplekse uttrykk og oppfattes som uunngåelig samt oppleves som en hemsko for livet i byene. Frykten eksisterer før de reelle voldssituasjonene oppstår. Derfor endrer opplevelsen av utrygghet menneskers hverdag, spesielt kvinners. Det begrenser den offentlige livssfæren, hvor gatene og det offentlige rommet stadig oppfattes som skremmende. Det innebærer en oppfatning av kriminalitet som etablerer «et borgerskap av frykt» (Susan Rotker, 2000).
Det er svært vanskelig å reflektere over vold og (u)sikkerhet som kvinner opplever i Argentina, uten å nevne regionens politiske kontekst. Det gjelder dagens situasjon for latinamerikanske demokratier, deres finanskriser, den økte utbyttingen av råvarer og også av byenes tomter og eiendom. Det innebærer utbytting av kropper, spesielt kvinnelige kropper, som må sees sammen med konsekvensene av klimaendringene og naturkatastrofene samt de væpnede konfliktene verden over. Dette er demokratier med lav intensitet kidnappet av markedene, et rettsvesen som bøyer seg for politiske krefter (lawfare).
De komplekse voldshandlingene er også et resultat av en ny akkumulasjonslogikk. Svampa (2012) hevder at det innebærer en dynamikk hvor rettigheter fjernes, ikke-fornybare ressurser utvinnes, og nye former for avhengighet og dominans skapes. Rovdrift på naturen på den ene siden og urban utbytting på den andre, betyr ifølge Vásquez Duplá og Reese (2017) en plyndring som uttrykkes i reduksjon av borgerrettigheter: utkastelser, ukontrollerte leiepriser, appropriering av statlige og private landområder, gentrifisering og en rekke handlinger som forsterker ulikheter.
Urfolkene nord i Argentina
Nord i Argentina, i Jujuy, prøves denne ekstraktivistiske modellen ut som i et laboratorium. Her bruker makthaverne vold, uten fare for å bli straffet, for å innføre en provinsgrunnlov som tillater angrep på urfolks og bønders landområder. Innholdet i denne nye grunnloven strider mot prinsippene i den nasjonale grunnloven i Argentina og internasjonale traktater knyttet til urfolks landrettigheter og retten til protest (Vidal, 2023). Initiativet utløste en turbulent situasjon hvor menneskerettighetene ble brutt. Det førte til et folkelig opprør hvor kvinnene ledet an. De ses som voktere av jorden i Jujuy, som heltinner som demonstrerer mot ekspropriasjon av forfedrenes land for å hindre utvinning av litium. Kvinnene søker å forsvare naturressursene ikke bare for sine egne samfunn, men også for alle andre som trues av mulighetene som den nye provinsgrunnloven innebærer (Vidal op. cit.).
Rasismen som devaluerer urfolkene, er én forklaring på så mye straffefrihet og vold. Det vil si «de som ikke vet, som det er nødvendig å bestemme for og som det ikke er verdt å konsultere». Som Svampa (2023) påpeker, er urfolkene nord i Argentina «fanget i en politisk polarisering som særlig er skapt i sammenheng med høyredreiningen i politikken».
I konflikten, som ble utløst av etterspørselen etter litium, framstår den imponerende motstanden fra folket i Jujuy som en sterk og urokkelig folkebevegelse. Den har vart i mer enn to måneder, og kvinnene blant urfolkene er de markante lederne. Sentralt i kravene står forfedrenes landområder. Til dette ga det tidligere nasjonale lovverket forrang til urfolkene. Jujuy-provinsens regjering trakk det imidlertid tilbake, siden det også innebærer krav om naturressurser og kompensasjon for miljøskader.
Bønn om en voldsfri tilværelse
På sosiale medier gjengis og rører stemmen til en jente med urfolksbakgrunn som synger: «Soldat, ikke drep min mor eller din bestemor.» Sangen retter seg mot staten, og avslører den systemiske straffefrihetskonteksten som volden utøves i med medienes fortielse. Men avsløringene gjengis på sosiale medier og formidles i kritiske miljøer.
Jentas bønn om en voldsfri tilværelse er et uttrykk for den voksende feministiske kulturen som Las Tesis også var. Den formidler – basert på Rita Segatos tekster – anti-voldskonsepter fra feminismen til et musikalsk språk: «En voldtektsmann på din vei» er en bestemt og slagkraftig tekst som er blitt oversatt og gjengitt over hele verden. I de sentrale strofene lyder det: «Patriarkatet er en dommer som dømmer oss fordi vi er født, og vår straff er volden du kan se. Det er femicide. Og straffefrihet for min drapsmann … Men skylden var ikke min, ikke hvor jeg var, ikke hvordan jeg var kledd … Voldtektsmannen var deg … Det er politiet, dommerne, staten, presidenten … Den undertrykkende staten er en macho voldtektsmann …»
Patriarkalsk vold i og utenfor hjemmet bruker tvang og makt. Den er menns vold mot kvinner, deres eiendeler, deres landområder, deres kropper og liv. Volden er maktutøvelse og kontroll. Den begrenser kvinners liv i byene, på gatene, i transportmidler og i det offentlige rom.
Vold, annerledeshet, patriarkat, nyliberalisme, strukturell rasisme og systemisk vold utgjør et ondskapsfullt rammeverk som støtter et voldelig og eierforherligende patriarkat. Det vedvarer og gjennomsyrer det latinamerikanske og globale samfunnet. Til tross for fremgang og tapper motstand gjennom tiår mot nyliberalisme, autoritære regimer og kirker, fokuserer politiske partier fortsatt på å demonisere fremskritt og rettigheter oppnådd for og av kvinner.
Ana Falú (tekst og foto)
