Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Populismens pappa

FASCISME / Benito Mussolini er tilbake for å vise oss hvordan man bygger et fascistisk skrekkregime. Antonio Scurati, forfatteren av M – århundrets sønn, forteller i dette intervjuet med NY TID at «Benito Mussolini var som et tomt skall, en mann uten meninger, men med overskudd av meningers mot».

Da jeg fra en av mine informanter fikk nyss om at Cappelen Damm hadde sikret seg rettighetene til første bind av Antonio Scuratis gigantiske romanverk om Benito Mussolini, M -århundrets sønn, smilte jeg skadefro. Noen i Cappelen-gården hadde åpenbart latt seg forføre av de vanvittige salgstallene i forfatterens og fascismens hjemland, der boken taktfast har gått i 600 000 eksemplarer. Jeg slo fast at vi her hadde å gjøre med en koloss på feil sted til feil tid. En mammut, intet mindre!

Jeg tok feil igjen. M – århundrets sønn ble allerede før forfatteren rakk å avslutte sitt Oslo-besøk, trykket i nytt opplag, og min informant mener å vite at Cappelen Damm allerede har tegnet kontrakt på det neste av de i alt fire bindene. En kommende TV-serie (ironisk nok utformet av en mann stående på Winston Churchills skuldre, Darkest Hour-regissør Joe Wright) vil uvegerlig avstedkomme ytterligere opplag.

Nettopp en roman

Det ovenstående kan leses som både en god og en dårlig nyhet. Det kommer an på boken. Og på leseren. Med den mest høyrevridde statsminister siden nettopp Mussolini ved makten i Italia i dag burde klimaet kanskje ligge til rette for å rehabilitere føreren ved hjelp av en roman som i likhet med romaner flest kan forsvare sine usannheter og fortielser bak det faktum at den er nettopp en roman.

«Dette er et forsøk på å advare mot fascismens fremvekst gjennom heller å fortelle historien om fascistene enn historien om fascismens ofre.»

Antonio Scurati er 53 år gammel. Hans karriere var å betegne som strålende allerede før han gikk i gang med «M»-serien, med en doktorgrad i tekstanalyse som han ikke minst har kommet godt med i arbeidet med Mussolini. Han har dessuten utdannelse og erfaring som TV-filmskaper, også det noe som sikkert er nyttig i hans nye rolle som navet i det som etter utgivelse i 46 land begynner å ligne en industri.

«Jeg har tatt en aktiv rolle i utviklingen av TV-serien», forteller Scurati til NY TID i Oslo. Det føles betryggende, da bokens kavalkade av grafisk vold og storslåtte seiersritualer ikke bør falle i feil regissørhender – som om The Crown skulle møte A Clockwork Orange.

Historien om ugjerningsmennene

Verket tar til den dagen det italienske fascistpartiet stiftes den 23. mars 1919, og ender i 1945. Det første bindet som nå foreligger på norsk, M – århundrets sønn, strekker seg frem til den 3. januar 1925, startskuddet for det fascistiske regimet i Italia.

«Det var egentlig meningen det skulle være en trilogi», sier Scurati idet han med en lett ironisk undertone beklager at han som søreuropeer ligger under for gamle laster og tenner seg en sigarett: «Nå er vi oppe i fire bind, og det er ikke umulig at det blir fem.»

Scurati kaller seg en «intellektuell antifascist». Han betegner M som et antifascistisk prosjekt som ikke bidrar til noen glorifisering av historien om fascismen i Italia, tvert imot, åpenbart et spørsmål han har fått rutine i å parere:

«Jeg har både trusler og avføring i postkassa som bekreftelse på at bokens tendens ikke lar seg misforstå. Truslene kommer også fra folk som ikke har lest den, som mener den aldri burde ha vært skrevet. Dette dreier seg nemlig også om å fortelle en i Italia forsømt historie, historien om ugjerningsmennene. For 20 år siden kunne ikke denne boken ha blitt utgitt i Italia. Da var fortellingen den samme som den hadde vært gjennom hele min oppvekst. Historien om fascismen i Italia har vært historien til fascismens ofre», påpeker Scurati, som selv er flasket opp på en traust diett av bøker om motstandsbevegelsen – bøker som ikke lenger tjener sin hensikt.

Scurati betegner M – århundrets sønn som et antifascistisk prosjekt.

«Dette er et forsøk på å advare mot fascismens fremvekst gjennom heller å fortelle historien om fascistene enn historien om fascismens ofre.»

En roman, uansett

Og «dette» er ifølge forfatteren altså en roman der hver eneste hendelse, hver eneste replikk er dokumentert. En dokuroman, kaller forfatteren det, men presiserer at det like fullt dreier seg om en roman. Så hvori ligger fiksjonen?

«I disposisjonen av materialet», svarer Scurtati kontant, slik han også åpenbart har gjort mange ganger før. «Jeg kan zoome inn og forstørre detaljer jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot. Sette fokus, rett og slett.»

Ikke minst anvender Scurati denne metoden på hovedpersonens språkbruk, der han tydelig avslører det han kaller Mussolinis hulhet ved et så enkelt, men samtidig sofistikert grep som å ettergå Il Duces bruk av personlige pronomen i talene han holdt, der føreren viser seg som strateg ned til minste lille komma. Bildet av Mussolini som en enkel og brutal klovn overlever ikke møtet med Antonio Scurati.

Scuratis svar på spørsmålet om fiksjonen ligner svaret fikk jeg da jeg stilte samme spørsmål til Larry Schiller, medieentreprenøren som samlet – og i stor grad eide – dokumentasjonen som lå til grunn for Norman Mailers prisbelønte dokumentarroman om henrettelsen av Gary Gilmore i Útah i 1977, The Executioner’s Song – nok en roman som hevder å være sann i en slik grad at hvert bidige ord er dokumentert. Schiller røpet i intervjuet at The Executioner’s Songs på 1005 sider inneholdt én eneste konstruert replikk – men han ville ikke røpe hvilken det var.

Uten å påberope seg det går Scurati imidlertid mye lenger enn Mailer i å benytte seg av romankunstens språklige virkemidler. Her et illustrerende eksempel hentet fra en av Mussolinis kampanjer i Nord-Italia mens han ennå må spille ball med demokratiske institusjoner:
«[H]an må overbevise dem om at for å utrydde syflisen fra et parlament fylt av gamle tullinger er det nødvendig å alliere seg med de mest slitne horene i det romerske bordellet, han må overbevise dem om å holde i sjakk de orgasmene de får ved å gå løs på kommunistene» (s. 400).

Scurati har naturligvis lest sin Mailer, og ett trekk de to storverkene har felles, er en raus bruk av autentiske skriftlige kilder.

«Det er et samspill mellom ordene og budskapet i disse tekstene på den ene side, og voldshandlingene som etter hvert utspiller seg, som det er essensielt ikke å miste av syne», sier han.

Scurati er altså konsentrert om ordene og gjerningene som ligger til grunn for hovedpersonens notoriske berømmelse, snarere enn om hans psykologiske struktur. «Det finnes knapt noen psyke å studere», slår Scurati tørt fast. «Jeg ser Benito Mussolini som et tomt skall, en mann uten meninger, men med overskudd av meningers mot.»

A History of Violence

«En side av historien det ble viktig for meg å få frem, er hvor raskt Mussolini gikk fra å være en politisk fiasko til å bli makthaver. Fra fire tusen velgere til regjerings-
makt på fem år. Hva skjer i løpet at dette relativt kompakte tidsrommet?» spør Antonio Scurati, og han svarer i samme åndedrag:
«Vold. Det er vold i alle sine former som er Mussolinis fremste kapital. Ikke bare den volden han og fascistene hans forårsaker, men hvordan han forvalter voldsbruken til sine meningsmotstandere. Slik kan han for eksempel gå fra å lovprise sosialistenes terrorhandlinger mens han ennå var det man kan kalle en venstre-revolusjonær, til senere å benytte de samme handlingene som motiv for å knuse sosialistene.»

Scuratis bilde av en mann som følger folkemeningen snarere enn å forme den, har sine kopier i alle hjørner av dagens Europa, godt illustrert av tory-parlamentarikeren Lee Anderson, som i et intervju med The Spectator i anledning britenes båtflyktning-krise – som bare har sitt sidestykke i Italias – uttalte: «Det er vår jobb å representere meningene til folk i vårt land. Hvis folk er sinte på grunn av småbåttrafikken, er det vår jobb å være sinte.»

Det er ord Scurati kan nikke gjenkjennende til: «Vold avler frykt, men man trenger ikke utøve vold for å skape den frykten. Du kommer langt med å hinte om det, igjen og igjen. Hvis folk føler at vold ikke bare er forestående, men uunngåelig, vil de søke trygghet, og den enkleste måten å oppnå dette på er selvfølgelig å underkaste seg eller alliere seg med voldsutøveren. Det fordrer gjerne å kaste en del etiske prinsipper på skraphaugen, og her er det Mussolini kan være til hjelp. Ettersom han som sagt bare et tomt skall, hadde han god plass til å smake på og fortære folks misnøye og raseri, og han skjønte etter hvert hvor forretningsideen lå. Sosialisten Benito Mussolini kan trygt betegnes som en håpets mann, men den leksa han lærte, ikke minst av å bli ekskludert av sosialistpartiet, var at håp er langt vanskeligere å omsette i makt enn hva frykt er.»

En utbrukt myte

I mange av intervjuene han har gitt i forbindelse med bokens utgivelse, har Scurati poengtert aktualiteten i sitt prosjekt. Til vårt spørsmål om aktualitet svarer han: «Utviklingen i Polen og i Ungarn, og ikke minst i Italia, har så avgjort virket motiverende på arbeidet, og jeg kan bare slå fast at boken treffer i sin samtid bedre enn jeg hadde forestilt meg da jeg gikk i gang med den. Det blir på et vis både hyggelig og samtidig fryktelig trist når jeg får tilbakemeldinger fra politikere som har lest boken og føler at den i altfor stor grad speiler politikkens utfordringer i dag.»

«Det er vold i alle sine former som er Mussolinis fremste kapital.»

Han fortsetter i vår samtale: «Etter hvert som det tradisjonelle narrativet sakte bleknet, begynte fascismen å vise seg her og der. Det skyldes at selve ideen om fascismen som det 20. århundres største onde var i ferd med å forlate oss. Historien om motstandsbevegelsen var ikke en løgn, men den var like fullt en myte, en myte som ikke lenger kunne gjøre nytte for seg. Og det får konsekvenser, for her snakker vi om selve samfunnsfundamentet.»

Scurati snakker utmerket engelsk, men hans behov for å holde et høyt presisjonsnivå som foruten hans utdannelse også er et resultat av de stadige behovene for å presisere hva han mente preget debattene i kjølvannet av M, gjør at han innvilger seg all den tid han trenger for å svare på vårt spørsmål om hvorvidt ikke Italia langt på vei er på fascismegaleien igjen:
«Tegnene er der. I mitt land har denne prosessen nå gått gradene fra å omfatte en og annen lokalpolitiker som siterte Mussolini, til nå å inkludere statsminister Meloni og hennes postfascistiske parti.»

Så hva har han å stille opp mot dette?
«En ny demokratisk tekning, en ny demokratisk følelse, en ny antifascisme. En antifascisme som ikke tar utgangspunkt i den tradisjonelle tanken som sier at vi er alle antifascister, men heller spør hvorfor vi var fascister, og hvordan det ble slik? Det er i mine øyne helt avgjørende dersom vi skal ha noe håp om å slåss mot fascismen i fremtiden, at vi erkjenner vår fascistiske fortid, at vi slutter å utelukkende fortelle historier der fascisten alltid er den andre.»

Arven etter Mussolini

Scurati sier han alltid har vært klar på at han ønsker å bruke sine evner, og i så måte representerer ikke Mussolini-verket noe nytt i forfatterskapet. Ideen kom til ham helt på tampen av arbeidet med hans forrige bok som typisk nok handlet om en italiensk antifascist, en litt grå antifascist, til og med:
«Jeg ble sittende og se på flere filmopptak av Mussolini i forskjellige sammenhenger, og jeg spurte meg om historien om denne mannen egentlig har vært fortalt. Ikke så at det ikke hadde vært skrevet bøker om Mussolini og fascistene, men det hadde aldri vært forsøkt som en roman. Det var ikke mulig fra ofrenes perspektiv. Det går ikke an å ha Mussolini som hovedperson i en slik bok.»

For dem som ikke har ork til å lese tusenvis av sider, spør jeg, hvilken erkjennelse går man som lett fryktsom borger i dag glipp av?
«Jo mer jeg jobbet med materialet, desto sikrere ble jeg i min sak: Mussolini var verdens første populistiske leder i den betydningen av ordet vi kjenner i dag, og da mener jeg ikke bare i italiensk, men i vestlig historie. Arven etter Mussolini er hans populisme. Dette er hans store skaperverk. Selv om volden var hans verktøy, skal vi ikke påstå at den var hans oppfinnelse, mens hans vilje og evne til å sanse hvor folkets vind blåste, og så snu kappen etter den, er nyskapende og dessverre toneangivende.»

Relaterte artikler