Et moderne syn på Afrika

Antologien presenterer 13 tekster skrevet av flere anerkjente afrikanister. Redaktør og professor Nic Cheeseman lykkes med sitt mål om å by på en ny og moderne forståelse av den afrikanske staten.

Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 01.06.2018

Institutions and Democracy in Africa: How the Rules of the Game Shapes Political Developments

Nic Cheeseman (red.)

Cambridge University Press

Storbritannia

Da den franske statsviteren Jean-François Bayarts bok L’Etat en Afrique. La politique du ventre kom ut på engelsk i 1993, ble den raskt en internasjonal bestselger og pensum på afrikanske studier over hele verden. Boken formet en hel generasjon Afrika-forskere, enten de var statsvitere, historikere eller antropologer. Bayart hevdet at afrikanske stater fungerte etter helt andre prinsipper enn stater i Europa: Personlige forbindelser, etniske lojalitetsbånd og tradisjonelle former for autoritet, ofte omtalt som «neo-patrimonialisme», formet og styrte den afrikanske staten. Formelle institusjoner hadde ingen reell innflytelse og eksisterte bare som innholdsløse fasader. Patrick Chabal og Jean-Pascal Daloz forsterket denne forståelsen med boken Africa Works (1999), hvor de insisterte på at det var uformelle institusjoner – normer, (u)vaner, tradisjonelle bånd, etnisitet – som gjorde at Afrika fungerte. Vi som studerte Afrika på 90-tallet, ble fascinert, oppslukt og sterkt preget av disse ideene.

Nå kommer endelig litt motvekt: Nic Cheeseman har invitert 16 afrikanister fra anerkjente universiteter som Cambridge, Oxford, LSE, Cornell og UCLA til å skrive bokens 13 kapitler. Resultatet byr på nærmere 400 tettskrevne sider med empirisk basert kritikk av 90-tallsforståelsen av den afrikanske staten. Selv bidrar Cheeseman med en svært informativ og sammenbindende introduksjon og konklusjon, hvor han beskriver behovet for å etablere et nytt teoretisk rammeverk for å forstå den afrikanske staten, basert på at både formelle og uformelle institusjoner er viktige i dagens Afrika.

Demokratisering

Antologien består av svært gode kapitler, som alle utfordrer Bayart, Chabal og Daloz’ forståelse av den afrikanske staten: om byråkratier (Anne Pitcher og Manuel Teodoro); finansinstitusjoner (Leonardo Arriola); domstolene (Peter VonDoepp); politiet (Peace Medie). Kapitlene om valg (Carolien van Ham og Staffan Lindberg) og om begrensinger i presidenters gjenvalg (Daniel Posner og Daniel Young) gjør særlig inntrykk.

Den beste boken om demokratisering i Afrika som har kommet på veldig mange år.

Flerpartivalg representerer et sine qua non for moderne demokratier og er samtidig en av de tydeligste formelle institusjonene i dagens Afrika, skriver Van Ham og Lindberg. De minner oss på at omtrent halvparten av landene i Afrika ble militærdiktaturer i løpet av 60-tallet, de fleste andre land ble ettpartistater. Kun tre land– Botswana, Gambia og Mauritius – forble formelle demokratier fra kolonitidens slutt til i dag. I sine tidligere arbeider har Lindberg konkludert med at demokratisering bare skjer om det arrangeres valg jevnlig. Nå hevder han og van Ham at også kvaliteten på valgene er viktig. De har analysert 277 valg i 45 afrikanske stater mellom 1986 og 2012, og konkluderer med at dersom valgene er gjennomført dårlig – det vil si at de er manipulerte, preget av juks i forkant, underveis eller i etterkant – svekker de både demokratiseringen i landet og folks tro på demokrati som system. I verste fall blir resultatet voldelige opprør og borgerkrig.

Er valgene derimot tilnærmet frie og rettferdige, bidrar de til økt demokratisering også på sikt. Dersom det første politiske valget i et land var fritt og rettferdig, fant van Ham og Lindberg at det var 75 prosent sjanse for at det neste valget også var fritt og rettferdig, og 72 prosent sjanse for at det tredje også var det. Om det første valget derimot var preget av juks og manipulering, var det 77 prosent risiko for at det neste valget også var det og 73 prosent risiko for at det tredje valget fortsatte i samme lei. De konkluderer med at frie og rettferdige valg kan få betydelige innvirkninger på det politiske livet i Afrika, på sikt.

Presidentskifter

Posner og Young har studert hvordan 286 presidentskifter i Afrika har foregått i perioden 1960 til 2015. Majoriteten av presidentskiftene skjedde som følge av kupp på 60- og 70-tallet. Gradvis endret dette seg: På begynnelsen av 90-tallet ser man at de fleste sittende presidenter hadde vunnet et valg.

På begynnelsen av 2000-tallet hadde 36 afrikanske presidenter sittet sine tilmålte to perioder. I de fleste tilfellene – 20 av 36 – aksepterte de å gå av, stille og rolig. Men i 16 land ønsket presidentene å bli sittende. I fem stater (Burkina Faso, Malawi, Niger, Nigeria og Zambia) stoppet parlamentet og/eller befolkningen forslaget til grunnlovsendring som ville muliggjort flere enn to presidentperioder. I de 11 andre landene klarte presidentene å endre grunnloven slik at de kunne stille til valg for tredje (og fjerde og femte) gang.

En empirisk basert kritikk av 90-talls forståelsen av den afrikanske staten.

Jeg har trodd at dette var eksempler på manglende respekt for institusjoner i Afrika. I tråd med alle kapitlene i denne boken, argumenterer Posner og Young for at dette, snarere tvert imot, indikerer at institusjonene respekteres; dersom presidentene ikke respekterte de formelle institusjonene, kunne de jo like gjerne blitt sittende – uten å få parlamentet til å vedta den grunnlovsendringen som opphevet presidentenes periodebegrensing.

Markedet flommer over av bøker om demokratisering i Afrika; dette er den beste boken som har kommet på veldig mange år. Den kobler demokratisering til samfunnets institusjoner og viser tydelig hvordan disse fungerer og positivt influerer politikken i Afrika. Jeg vil definitivt forelese annerledes om Afrika etter å ha lest denne boken.

Kommentarer