Elsa Kvamme, i dag filmregissør, ble for nesten 20 år siden spurt av Eugenio Barba om å lage en bok basert på de ikke utgitte brevene mellom ham og Jens Bjørneboe (se også intervjuet med Therese Bjørneboe). Pax Forlag ble med på Kjære Jens, kjære Eugenio i 2004. Kvamme var nemlig en gang en av få som kom inn på teaterskolen hans (Odin Teateret) i Danmark.
Jeg spør Kvamme ut om Barba: «Jeg kjenner ham godt som både fagmann, person og kunstner. Han har beholdt sin ungdoms indignasjon, og fortsatt med opprørsteater. Det er rørende å se hvordan Bjørneboes dikt fremdeles ofte er med i forestillingene, oversatt til mange språk.»
Boken omtaler Barba som en suksess, mens Bjørneboe slet med mørke krefter: «De var jo også forskjellige. Barba er en offisersønn, gikk på militærskole, mens Bjørneboe kom fra en rikmannsfamilie, han var vel ikke en gang i militæret. Barbas teater er også svært fysisk, krevende, noe som utelukker for mye drikking.»
Og som vist i filmen Det umuliges kunst em># (2018), som #Kvamme laget om Barba, nevner Barba at tross all mulig pessimisme, må man handle, og han laget teater. Samtidig delte han med Bjørneboe en stor interesse for det ondes problem.
De to prøvde å etablere et tidsskrift, og her kommenterer Kvamme: «Det er jo vakkert at Bjørneboes datter Therese har realisert den gamle drømmen på en flott måte. Mange regner i dag tidsskrift som noe som har gått ut på dato, at alt skal være digitalt. Men livet er ikke bare den korteste rasjonelle veien heller.»
Brecht og Grotowski
Bjørneboe selv har uttalt at han var hadde 16 års mer erfaring som forfatter enn dramatiker: «Ja, han er en større romanforfatter enn dramatiker. Han står i Brecht-tradisjonen, men hadde ikke samme snert som ham, som jobbet så tett på teatret. Bjørneboe hadde jo ikke så mange fremtredende regissører som Barba, som forsto hans dialektikk og humor. Men Bjørneboe elsket jo teatret, og var selv en teatralsk person, han likte å lage oppstyr – noe man blir underkjent for i Norge, man skal jo være så hyggelig.»
For Kvamme var det tragisk at hans temperament ikke passet inn. Hun mener han, i likhet med Barbas Odin Teateret, burde hatt et eget teater. Bjørneboes essays om teater er gode – Kvamme mener han virkelig hadde sans for drama. Men like tragisk var det at han aldri fikk tid til å reise til Polen og Grotowskis miljø, der Barba var: «Det kokte jo i Polen, skuespillerne var dyktige til å omsette tekster. Det kunne ha vært et vendepunkt i hans liv. Han forsøkte, men kom ikke av gårde, blant annet på grunn av familieoppgaver som småbarnsfar.»
Og Kvamme selv? «Allerede etter at jeg hadde lest Jonas, var mitt liv forandret. Den og Summerhill gjorde at jeg havnet på anarkistiske Forsøksgym!»
Kjære Jens, kjære Eugenio er for lengst utsolgt, men å få på bibliotekene. Kvamme håper nå i jubileumsåret på et man vurderer en pocketutgave.
Det Umuliges kunst, dokumentaren om Barba, vises på Vega Scene i Oslo 8.10., med en samtale mellom Kvamme og Barba. Filmen vises også på Nasjonalbiblioteket den 13.10.
Se eller på også alertfilm.no/
elsa-kvamme-no
