«Nazister finnes angivelig ikke», skrev Ruth Maier om Norge i sin dagbok, da hun som en av 100 kvoteflyktninger i 1939 fikk innvilget opphold av norske myndigheter – på strenge betingelser.
Den unge jødiske kvinnen var 19 år da hun kom til Norge fra Østerrike, mens resten av familien hennes reiste til England. I 1938 hadde Maiers hjemland som kjent blitt annektert av Nazi-Tyskland. Diskrimineringen og forfølgelsen av jødene i landet ble stadig mer omfattende, og november samme år forverret situasjonen seg ytterligere med den såkalte tyske krystallnatten, som også fant sted i Østerrike.
Quisling: Det jødiske «Satan-riket som nå er i full anmarsj, og som truer Europas folk – og Norge».
Norsk antisemittisme
Norge var imidlertid slettes ikke fri for nazister og deres antisemittiske tankegods. Elsa Kvammes dokumentarfilm Ingen hverdag mer understreker dette ved å klippe fra hva Maier skrev (sitert) til et arkivklipp der Vidkun Quisling holder tale om det jødiske «Satan-riket som nå er i full anmarsj, og som truer Europas folk – og Norge». Filmen fremhever at de nye raseteoriene – med begrep som «rasehygiene» og advarsler mot å «blande raser» – også var utbredt i Norge. Dette skjedde blant annet gjennom boka Jødeproblemet og dets løsning (1939) av den tidligere skiløperen Halldis Neegaard Østbye (under pseudonymet Irene Sverd).
Ruth Maier var blant de 532 jødene som ble deportert fra Oslo med lasteskipet Donau natt til 26. november 1942. Få dager etter ble hun henrettet i gasskammeret i konsentrasjonsleiren Auschwitz, 22 år gammel.
Oppdaget av Jan Erik Vold
Kvammes forrige film Sorry brødre, det ble meg fra 2019 var en portrettfilm om Jan Erik Vold. Det er grunn til å tro at spiren til Ingen hverdag mer ble sådd hos filmskaperen under arbeidet med dokumentaren om Vold, da den norske dikteren har spilt en avgjørende rolle i avdekkingen og formidlingen av Ruth Maiers lenge ukjente historie.
Vold har lagt et betydelig arbeid i løfte frem sin kollega Gunvor Hofmo (1921-1995), og har sørget for å få flere av hennes dikt og andre tekster utgitt posthumt, samt skrevet biografien Mørkets sangerske (2000). Da Vold og Hofmos nevø gikk gjennom hennes etterlatte papirer, kom de over Ruth Maiers dagbøker, som Hofmo hadde tatt vare på. Disse er blitt bearbeidet av Vold og utgitt i bokform i 2007 – og har fått en betydning som kan sammenlignes med Anne Franks dagbøker. De originale dagbøkene er i dag ivaretatt av det norske Holocaust-senteret og inkludert i UNESCOs verdensarv.
Forholdet til Gunvor Hofmo
Kvammes dokumentarfilm forteller Maiers historie, med vekt på forholdet mellom henne og Hofmo. Selv om det vel ikke sies direkte i filmen, synes det klart at de to etter hvert ble kjærester. Hofmos forfatterskap dreier seg da også i stor grad om den nære venninnens tragiske skjebne.
«Ruth Maier var blant de 532 jødene som ble deportert fra Oslo med lasteskipet Donau natt til 26. november 1942.»
Kvamme formidler historien gjennom en kombinasjon av både rekonstruksjoner med skuespillere (der Julia Schacht spiller Maier og Ingvild Holthe Bygdnes spiller Hofmo), historisk arkivmateriale, og intervjuer med involverte. Blant de sistnevnte er ikke overraskende Jan Erik Vold, men også Maiers gjenlevende søster og en venninne av begge kvinnene, samt andre tidsvitner og pårørende. Dette er en film preget av et rikt kildemateriale, og den kunne formodentlig ha strukket seg utover det timelange TV-formatet for dokumentarer – men fungerer meget godt innenfor denne rammen.
Fortsatt relevant
Siden Maier har fått en god del oppmerksomhet med de gjenvunne dagbøkene, bringer filmen strengt tatt ikke frem så mye ukjent. Det er imidlertid ikke noe sterkt argument mot å belyse og formidle materialet også gjennom en film, med dette mediets mulighet til å nå et bredere publikum.
Andre verdenskrig har lenge vært et yndet tema for norske filmprodusenter, men de siste årenes populære spillefilmer har konsentrert seg hovedsakelig om heltefortellingene. Et vesentlig unntak er dog storfilmen Den største forbrytelsen(2020), som omhandler lignende tematikk som Ingen hverdag mer. Disse historiene behøver vi stadig flere av, i filmer så vel som bøker.
Vi hører så ofte – nærmest til det kjedsommelige – at vi aldri må glemme. Disse ordene har imidlertid ikke på noen måte mistet sin relevans eller viktighet. Parallelt med at de gjenlevende som opplevde krigen blir færre og færre, møtes dagens flyktninger med stengte grenser. Og fremmedhat og skremmende likelydende konspirasjonsteorier om folkegrupper får stadig større grobunn, også i vår egen del av verden. Ruth Maiers historie er en av dem det fortsatt er helt nødvendig å ta lærdom av.
