Bestill høstutgaven her

En anarkists erindringer

UROPPFØRELSE: Jens Bjørneboe har laget en historiefortelling hvor Emma Goldman erindrer de mange hendelsene i sitt liv. Her følger en rapport fra Grusomhetens Teaters innstudering av Røde Emma.

Handler ikke teaterstykket om anarkismen? Liksom Arthur Rimbaud så frem mot en evig jul på jorden, ser Jens Bjørneboe frem mot en lang anarkistisk sommer.

I 1976 gikk Bjørneboe rett mot sitt mål ved å la det anarkistiske ikonet Emma Goldman entre teaterscenen – for å gi oss et innblikk i konsekvensene av å uttrykke sitt revolusjonære budskap i Amerika og Stalins Russland. Bjørneboe lar Emma Goldman være sitt talerør – gjennom henne skal tilskueren se muligheten av å kunne kombinere sosialisme og frihet.

Dessverre foreligger bare første del av manuskriptet om forholdene i USA. Vi skulle så gjerne også hatt del to om Emmas opphold i Russland etter forvisningen fra USA noen år senere, men Bjørneboe var utslitt og rakk aldri å fullføre sitt stort anlagte verk. Manuskriptet vi har i hendene, stanser i en dialog mellom hovedpersonen og hennes fortrolige kamerat Aleksander Berkman, der sistnevnte oppfordres til å skrive sine fengselserindringer.

Fremmedgjøring

Skuespillerne sitter på gulvet og noterer. Teatret er i gang med prøver på urfremførelsen av Røde Emma, Bjørneboes siste verk. Meningen er å tilkjennegi overfor tilskueren at hun ikke trenger å frykte friheten, sier regissøren (undertegnede).

Øyeblikket etter er ensemblet på gulvet, hvor de første linjene i komposisjonen trekkes opp. Emma Goldman og Aleksander Berkman forbereder sin entré. En annen skuespiller som allerede er i spill, får beskjed om å trekke langt ut mot høyre. Enda mer, lenger utover, hvilket betyr ut av scenebildet og inn i kulissene. «Takk, veldig bra», sier regissøren. Det beste er når skuespilleren holder seg borte fra scenen, eller at han er der, men allikevel er fraværende.

«Da tar vi scenen om igjen, og når du ender i kulissene, kan du fortsette arbeidet der inne, slik at vi hører deg – at vi hører ditt videre engasjement og slik oppfatter spillet som underlagt en annen og dypere mening, kall det gjerne metaplan.» Kanskje fremmedgjøring (Verfremdungs-begrepet) kan gjøres gjeldende. Det vil si at vi bryter publikums innlevelse og lar dem forstå at teatret bare er et middel og ikke noe endelig – arbeidet i kulissene vil ødelegge illusjonen.

Handler ikke stykket om anarkismen?

Bjørneboe var inspirert av Bertolt Brecht … mulig Brecht igjen var inspirert av Antonin Artaud – skjønt sistnevnte knapt hadde hatt noen virkning på teater da Brecht var i sving. Allikevel – Artaud snakker i 1946 om den fremmedgjorte skuespilleren, og Brecht kan ha snappet opp et og annet derfra innen han beskrev sin fremmedgjøringsteknikk.

Artaud og Brecht

Handler ikke stykket om anarkismen? Vel, så ligger anarkiet og lurer i kulissene, overalt spilles det på ukjente legeringer – et innhold finner sin form, men også omvendt. Liksom to mennesker finner ut av det med hverandre. Dessuten møter slike «farlige trekk» i scenekomposisjonen Emma Goldmanns uttrykte forståelse omkring den forutinntatte holdningen borgeren har overfor tankegods en velordnet verden har oppfordret ham til å vurdere som farlig. Emma påpeker i stykket at gjennom hennes taler skal tilhørerne få erfare kjensgjerningene om anarkismen, om de ideene de er blitt opplært til å hate og frykte.

Regissøren stopper opp et øyeblikk og tenker seg om – Røde Emma ville klart hatt bedre betingelser på Det Norske Teatret. Da sikter jeg ikke til forutsetninger med hensyn til et velsmurt teatermaskineri, men til tilskuerens mulighet for å lese historien enkelt og likefrem uten noen bakenforliggende idé om formens sympati med innholdet. Inne i regissøren er det samtidig noe som tilkjennegir at filosofien fra Artaud og Grusomhetens Teater, kombinert med tradisjonen fra Brecht, kan være med på å understøtte Bjørneboes mørke verdensbilde.

Vi gjør en uroppførelse her, hvilket avkrever en lydhør lesning av manuskriptet. Jo da, stykkets formuttrykk er konvensjonelt anlagt i den forstand at det dreier seg om skrevet og talt dialogteater. Vi må riktignok huske på dramatikerens fascinasjon for den fysiske tradisjonen fra Brecht – men noe avantgardestykke er det ikke. Bjørneboe har laget en historiefortelling hvor Emma Goldman erindrer de mange hendelsene i sitt liv – og de mange trakasseringene makten utsatte henne for grunnet hennes kontroversielle tilstedeværelse.

Vi skal fremlegge en anarkists erindringer. Her er ikke plass til de store krumspringene fra vår side – tekst dominerer dette stykket. Noen av skuespillerne spør om ikke ut fra hva jeg nettopp sa om å forholde seg til konvensjonen, at kollegaens opptrinn varer litt for lenge – tre–fire minutter utenfor tilskuerens synsfelt – og uten andre inne på scenen? Jo, men liksom Emma virket foruroligende på makten i sin samtid, mener jeg at skuespillet vårt tilsvarende bør virke inn på dagens, unnskyld uttrykket, systemorienterte verdensborger – tradisjonsbundet teater eller ikke. Anarkiet har sin egen orden – en tordnende orden, for å sitere Artaud.

Bjørneboes relevans

Amazonas er anarki, men dette kaoset er basert på en absolutt og detaljert orden. Det er bare å konstatere at myndighetene i Brasil fylles av skrekk over naturens kompromissløse motstand og ser det som sin oppgave å sette fyr på hele jungelområdet – likesom den norske oljenæringen har satt seg fore å nedprioritere livet i havet. Parolen er at alt fremmedgjort må tilintetgjøres. I dag synes Bjørneboes siste verk absolutt relevant. Minuttene utenfor scenebildet sympatiserer med det som er annerledes, med anarkiet, med naturen, den iboende irrasjonelle substansen i mennesket. Tro ikke at det på noen måte er mulig å komme unna her.

Som iscenesettere er vi forpliktet til å følge dramatikerens intensjoner, ja likefrem sympatisere med dennes politiske moral, om jeg kan uttrykke det slik. Verkets suksess er betinget av vårt gode håndverk. Et øyeblikk er det stille på scenen. Alle har tatt inn over seg oppgavens alvor. Jeg ser at skuespilleren som ble sendt ut i kulissene, later til å ha fått underbygd sitt moment.

Brutale scener

Bjørneboes siste verk inneholder brutale scener. Har han villet se stykket som en forlengelse av Bestialitetens historie?

Etter halvgått løp avholdes voldelige forhør på rekke og rad: Leon Czolgosz, den unge mannen som myrdet president McKinley, utsettes for første og tredjegrads forhør inntil han henrettes i den elektriske stol. Emma Goldman utsettes likeså for hardt press, men statsmakten var i hennes tilfelle kun ute etter å få en regimekritiker bak lås og slå og truet med utspekulert tortur og henrettelse.

Enkelte repetisjoner tærer på, midt i scenen der brutale slag rettes mot Czolgosz’ mage, kaster han som spiller sersjanten i tredjegradsforhøret, inn håndkleet. «Vi kommer nok ikke unna her», gjentar regissøren – forfatteren er rett på sak – men scenen kan vente. Etter en kort pause er alt tilrettelagt for åpningen av første scene. Avisgutten gjør seg klar. Fete overskrifter ropes ut fra kulissene. Alt er løgn. Iscenesetteren fortviler, han skulle så gjerne sett det annerledes.

Alt må ned i kroppen, du må hvile i teksten og puste.

Bjørneboes tendens til å svartmale tingene tærer etter hvert på humøret. Kanskje skulle teatret valgt noe annet å arbeide med? Avisgutten er ferdig med sine oppgaver, og Emma entrer scenen. Bjørneboe lar henne beskrive hvordan mekanismene fungerer, kommentere tablået med avisgutten, utdype hvordan aviser og styresmakter spiller sammen. Regissøren ser ned. Hovedpersonen beveger seg rundt på scenen, tegner og forklarer. Uten nevneverdig markering er hun snart over i et erindringsbilde fra sin første tid i Amerika etter å ha forlatt Russland på det tidlige 1880-tallet. Partner og anarkist Aleksander Berkman arbeider på en bombe som er ment for Henry Clay Frick, milliardær – og fabrikkeier Andrew Carnegies stedfortreder på stålverkene Homestead i Pittsburgh. Vi får vite at Frick rett før har betalt Pinkertons private politikorps for å skyte på arbeiderne som grunnet senkede lønninger hadde igangsatt uroligheter på fabrikken.

Innholdet finner seg til rette

Emma erindrer videre. Jeg konsentrerer meg om det tekniske. Vi er inne i scene 10: «I årene som kom var jeg enten foredragsholder eller i fengsel. En gang ble jeg arrestert fordi jeg holdt et foredrag om Ibsen – jeg måtte ikke nevne navnet hans.» Hun som spiller Emma, får beskjed om at det første ordet i replikken må ha bedre uttale. Ord er stofflighet i teater. Tekst er materiell kraft. Puster du?

Avisgutten, som igjen er inne med sine rop, virker stresset i anslaget, og overskriftene kan vanskelig oppfattes fra min plass på bakerste rad. Alt må ned i kroppen, du må hvile i teksten og puste – da får du alt frem uten å måtte bruke masse kraft og volum. Ropene blir bevisstgjort, teknisk formulert, og innholdet finner seg til rette.

Jens Bjørneboes siste verk fortjener gode håndverkere. Nok en gang lyder det fordreide nyhetsbildet i rommet. Det var bra, diksjonen var også upåklagelig, siden du lot teksten hvile i kroppen. Da må vi dessverre tilbake til scene 21, henrettelsen av Leon Czolgosz. Stolen tas inn, og folk inntar sine posisjoner. «Vær så god», sier jeg.

Lars Øyno
Teaterregissør, og skribent. Se også Grusomhetens teater eller Wikipedia

Relaterte artikler