«Tenk at der var jeg, i Aleppo. Vi var hjemme hos en familie og fikk te. De var så vennlige. Det som nå skjer, er så grusomt.»
Min mor, nå over 80 år gammel, var for 10 år siden på en spennende temareise til Syria. Hver gang hun ser bilder flimre over tv-skjermen fra byer som Aleppo og Homs, blir hun trist til sinns. Hun rister på hodet og lurer på om det finnes en forklaring på at en gammel sivilisasjon så raskt bokstavelig talt blir til ruiner og aske.
Hvordan fortoner situasjonen seg for syrerne selv? De er flere millioner i eksil, flesteparten i naboland i Midtøsten, og mange tusen i Europa. Hva tenker de som selv har sittet i Bashar al-Assads fengsel? Hvordan kan vi best få innblikk i det? Film er et stikkord. En slik film er nettopp blitt laget – i Oslo.
Hasan viser oss hvordan han brukte et kyllingbein for å sy små sår han fikk i fengselet.
I en simulert fengselscelle, i en kjeller i Oslo, sitter tre menn. I tre dager er de «tvunget» til å være sammen. Rommet er nakent, tre enkle madrasser på gulvet og et gjenmurt vindu. Vi hører trafikk utenfor. Mennene skal samtale om sine erfaringer fra noen av Syrias verste fengsler. Ingen intervjuer finner sted – det er bare de tre til stede, med tre kameraer som er satt opp på forhånd. Regissør Dalia Kury sitter i et eget kontrollrom på utsiden og sørger for regulær matutdeling gjennom en luke i en dør til dem i løpet av filmperioden. En sjelden gang i blant bryter stemmen hennes inn, når hun ber dem om noe. Ellers er det bare de tre. På denne måten gir filmen Privacy of Wounds oss det tittelen lover: personlige erfaringer og skader.
Torturens egen verden
«Det er så mange ting jeg har lyst til å fortelle om, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne,» sier Hasan tidlig i filmen. Han er bosatt i Norge, og sammen med Mazen, som er bosatt i Tyskland, tilhører de en yngre generasjon. Tredjemann, Khaldoon, er noen år eldre, og bor i dag i Sveits. Han er den som har sittet lengst i syrisk fengsel, i hele tolv år. De to andre har sittet mellom et halvt og halvannet år.
Deres opplevelser viser seg å ha vært som en nedstigning til helvete. Langsomt åpner mennene seg for hverandre, og de begynner med temaet tortur. Det er pussig nok det som virker som det er lettest å prate om. Nærmest «business-like» legger de ut om vannslanger, elektriske apparater, slag og spark. Tenner som slås ut. Det grøsser i meg. Hvordan ville jeg ha reagert?
«Jeg vil selge min egen hud for å få deg fri.» Syrisk far til sin fengslede sønn
De forteller alle også om en nummenhet, nærmest som om de ikke føler smerten de ble utsatt for. De begynner heller å lure på om torturisten har familie. Hvordan kan en av deres egne landsmenn ha blitt slik, og nå stå der og bokstavelig talt pisse på dem?
Kanskje var den største torturen ikke å få se sola. Eller når de hørte lyder fra et brudefølge utenfra. Da gråt de der nede i fengselet, gråt for det syriske folket. De sier at stoltheten er evig, mens smerten er tidsavgrenset.
Vanlige syrere
Dette er mennesker som nekter å bøye nakken. De er ikke helter. De er vanlige syrere.
I filmen ligger de på tynne matter på et gulv i Oslo, spiser, drikker te og prater. De går fra å prate om tortur til å snakke om masturbasjon, redselen for aldri å få barn igjen, og savn. Den tøffe maskuline holdningen blir mykere ettersom tiden går, og vi får små glimt inn i deres familiehistorier. Khaldoon, den eldste av de tre, var aktiv allerede på 1980-tallet og ble tidlig arrestert. Han fikk besøk av faren sin. «Ditt fravær har knekt meg,» sa faren, mens tårene hans treffer sønnen hardt i ansiktet. «Jeg vil selge min egen hud for å få deg fri.» Det er sterkt – de gråter. Tolv år satt Khaldoon i fengsel for å ha klistret opposisjonelle plakater på noen murvegger.
Privacy of Wounds kan bli viktig i det posttraumatiske arbeidet som må gjøres internt i Syria.
Det er også sterkt når Mazen forteller om møtet med den lille sønnen sin, for første gang etter måneder i enecelle og ett år med tortur. Eller da Hasan viser oss hvordan han brukte et kyllingbein for å sy små sår han fikk i fengselet. Han forteller om hvordan var det var å se sola igjen etter 200 dager i kjellere – der han sov på toppen av en likhaug.
Demokrati for den neste generasjon. Arabisk er sannsynligvis et språk egnet for poesi. De tre «fangene» er i alle fall utpreget poetiske, og det virker for meg som om deres arabisk blir vakkert gjengitt i de engelske undertitlene. De er opptatt av å framstå som verdige individer. De mener det nå er neste generasjon syrere de sloss for – et Syria med demokrati og menneskerettigheter, og filmen gir oss et interessant innblikk i hvordan undertrykte syrere tross alt overlever og ser framover.
Regissøren lykkes svært godt med å få oss til å glemme kameraene. Og det gjør også de tre hovedpersonene. Det geniale er at de selv stiller hverandre spørsmål. Derfor er det nærmest litt forstyrrende når regissøren en eller to ganger bryter inn og ber dem snakke litt mer om et gitt tema. For det er nettopp dette som er filmens store styrke – tre menn alene med seg selv og sine minner, på samme celle. I en sekvens «leker» de til og med tortur, og dasker og slår hverandre.
Har vakt oppmerksomhet
Regissør Kury, som for øvrig er bosatt i Oslo, har levert et sterkt stykke politisk dokumentar. Kury er jordansk og har selv noe familie i Syria. Hun har laget elleve dokumentarfilmer, og mange rundt temaet arabisk identitet. Produsent Jonathan Borge Lie (UpNorth Film) og co-produsent Victor Ede (Cinephage Productions) har begge spennende produksjoner bak seg. Førstnevnte er kjent for filmen DRONE, som handler om den hemmelige amerikanske dronekrigen i Pakistan.
Privacy of Wounds kan bli viktig i det posttraumatiske arbeidet som må gjøres internt i Syria en gang. Filmen kan også vinne gjenklang blant politiske aktivister og intellektuelle i øvrige repressive arabiske land, om den tillates vist der. Men også for oss andre, slik den viser mange vanlige syreres verdighet.
Filmen vises under Arabiske filmdager 20–24. mars 2019.
Filmen ble også vist på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival,
25. februar til 3. mars 2019
