(QUESTO ARTICOLO È MACCHINA TRADOTTO da Google dal norvegese)
16.–20. mars er det på Vika kino i Oslo duket for den tolvte utgaven av Arabiske filmdager. Som navnet tilsier, viser denne avleggeren av Film fra Sør-festivalen kun filmer fra og om den arabiske delen av verden. På programmet står både et spennende utvalg av spillefilmer og flere sterke dokumentarer. Her trekker vi frem to spillefilmer som begge tar opp aktuelle, politiske og sosiale problemstillinger. Det endelige festivalprogrammet slippes 2. mars.
Kvinneundertrykkelse på Vestbredden
Huda’s Salon er skrevet og regissert av den palestinske regissøren Hany Abu-Assad, som har blitt Oscar-nominert hele to ganger: først i 2006 for Paradise Now og deretter for Omar i 2013. Hans nye film er en politisk thriller som utspiller seg i Betlehem på det israelskokkuperte Vestbredden, og skal være inspirert av virkelige hendelser. Her møter vi hovedpersonen Reem i hårsalongen som har gitt filmen sin tittel, i en filmatisk imponerende sekvens i én ubrutt tagning der hun prater åpenhjertig med innehaveren Huda, som åpenbart kjenner henne godt, mens sistnevnte steller håret hennes.
Scenen tar en brå og ubehagelig vending da Huda putter noe i kaffen til Reem, som nesten umiddelbart mister bevisstheten. Da Reem våkner igjen, er det blitt tatt kompromitterende bilder av henne – og med disse presses den palestinske kvinnen til å gi opplysninger til okkupasjonsmaktens hemmelige tjeneste. Litt senere blir Huda, som har gjort det samme med en rekke kvinner, fanget av den palestinske motstandsbevegelsen. Etter dette veksler handlingen mellom avhørene med henne og Reem, som befinner seg i en stadig mer utsatt og desperat situasjon.
Dette er en intens og effektivt fortalt spenningsfilm som til dels kan kategoriseres som en spionthriller. Filmskaper Abu-Assad benytter imidlertid sjangerformatet til å drøfte politiske og sosiale forhold. «Det er enklere å okkupere et samfunn som allerede undertrykker seg selv», heter det i en replikk som kanskje ikke er så langt unna filmens budskap.
«Det er enklere å okkupere et samfunn som allerede undertrykker seg selv.»
Huda’s Salon skildrer et samfunn i krig, og noen av utfordringene og dilemmaene dette medfører for den okkuperte befolkningen. I tillegg tegnes et gradvis mer nyansert bilde av de ulike rollefigurenes beveggrunner, og heller ikke de palestinske opprørerne fremstilles i noe spesielt positivt lys. Først og fremst vil Abu-Assad rette et feministisk søkelys på kvinneundertrykkelse i det palestinske samfunnet. I filmen legger den sosiale kontrollen av kvinner i stor grad til rette for utpressingen, slik at det for hovedkarakteren Reem er nærmest uunngåelig å havne i vanære – enten det er som informant for fienden eller som en kvinne som har brutt sine forpliktelser som hustru.
Miljøpolitisk familiedrama
Costa Brava, Lebanon er langt mindre av en sjangerfilm. Denne særegne libanesiske filmen av spillefilmdebutant Mounia Akl er både realistisk og fabellignende, med innslag av magisk realisme. Her handler det om familien Badri, bestående av mor, far, bestemor og to barn, som har levd økologisk og selvforsynt i et frodig fjellandskap etter at de bestemte seg for å forlate Beirut for åtte år siden. Grunnen til at de flyttet, var ikke minst byens forurensning, forsøpling og korrupsjon, som ironisk nok hjemsøker dem da området som omgir huset deres, skal benyttes som søppelfylling. Familien blir forsikret om at dette skal utføres på miljøvennlig vis, noe de ikke tror et øyeblikk på – og med rette, skal det vise seg.
Filmen benytter seg av nokså tydelige metaforer, samtidig som den også direkte berører flere betente politiske temaer fra dagens Libanon. Som det vel fremgår, handler det ikke minst om landets omfattende avfallskrise. I sin kjerne er Costa Brava, Lebanon imidlertid et familiedrama, som på finstemt vis skildrer hvordan endringen i livssituasjonen påvirker de ulike familiemedlemmene – barn så vel som voksne. Rollen som moren spilles for øvrig av Nadine Labaki, som selv regisserte den Oscar-nominerte Kapernaum fra 2018.
Familien har levd økologisk og selvforsynt i et frodig fjellandskap.
Passende nok for hva den omhandler, er Costa Brava, Lebanon angivelig produsert mest mulig miljøvennlig etter såkalt grønn protokoll. Filmen er dessuten støttet av norske Sørfond, med selskapet Barentsfilm som norsk co-produsent.